Da vi kom til Nordens vipassana-senter Dhamma Sobhana ved Vättern onsdag kveld, etter en lang kjøretur fra Oslo, virket alt ganske normalt i en times tid. Vi hilste på og småsnakket med noen av de 120 andre kvinner og menn, vi fikk servert en enkel, men velsmakende vegetarisk middag, vi registrerte oss og fikk tildelt rom. Vi ga fra oss mobil og lommebok.

Klokken 20 gikk vi inn i «Ädel tystnad». Jeg fant rommet mitt i taushet. Der var allerede mine to romkamerater. De var også tause. Vi overså hverandre aktivt. Vi var oss selv, hver og en i vår egen tause boble.

Og det skulle vi fortsette med.

I 10 dager.

Eller 9 og en halv, strengt tatt.

Vipassana, Buddha og Goenka

Vipassana er betegnelsen på en spesiell meditasjonsteknikk som, slik jeg forstår det, er ekstremversjonen av mindfulness-meditasjon. I følge Dhamma-sektens stifter og eneste aktive lærer (til tross for at han har vært død ganske lenge), S. N. Goenka, var det vipassana som gjorde Siddharta Gautama til en buddha. Buddha betyr «den oppvåknede». Siddharta våknet etter å ha observert seg selv på en objektiv måte i noen tusen timer, slik guruen Goenka forklarer det.

Goenka er også død. Han døde i 2013. Han var av indisk avstamming, men bodde i tidlige år i Burma, hvor han fikk 14 års opplæring i den i India glemte vipassana-teknikken. Han tok teknikken med seg tilbake til hjemlandet, og startet det ene senteret etter det andre. I India er det nesten 100 sentre, og i hele verden er det i dag mellom 350 og 400 lokasjoner hvor vipassana læres bort.

Tilbudet er helt gratis, ingen av deltakerne betaler en krone for de ti dagene kost, losji og meditasjonstrening.

Goenka er læreren. Det er mange «assistentlærere». På mitt kurs var det to stykker, en mann og en kvinne. Men deres rolle synes svært liten i forhold til rollen til den egentlige læreren, S.N. Goenka.

Som altså er død, men likevel dukker opp på veggen i alle kurs i alle sentre over hele verden, med den samme serien av foredrag fra 1991 som vi fikk del i løpet av våre ti dager i mai.

Det er faktisk ganske imponerende, og på grensen til det absurde, for ikke å si litt creepy. Dette er faktisk en verdensomspennende, gigantisk organisasjon som ledes av et spøkelse.

Et spøkelse!

Min reise

Jeg prøver å dempe min indre dialog. Journalisten i meg er alltid litt spørrende og undrende og kanskje litt mer skeptisk enn jeg har godt av. Nå, for disse ti dagenes del, vil jeg gjøre hva jeg kan for å parkere skepsisen og bare være åpen for denne egentlig ekstremt dramatiske, men høyst midlertidige omveltningen av mitt liv.

En omveltning som best kan beskrives som å sette verden på radikal pause.

Her er det ingen lyder. Ingen trafikk. Ingen TV. Ingen nyheter. Ingen mail, tekstmeldinger, chatter eller tapte anrop. Ingen som ser på deg. Ingen som ikke ser på deg og med det forsøker å formidle noe til deg.

Kl 04.00 starter dag 1 av den 10 dager lange treningsleiren. Jeg kaller det treningsleir, for det er det det er. Vi trener på å være avskåret fra omverdenen. Ingen mobil. Ingen bøker. Ingen aviser eller annet å lese. Vi trener på å være stille. Ingen samtaler, verken med eller uten ord. Ingen øyekontakt.

Mest av alt trener vi på å meditere.

Dagsprogrammet er identisk fra dag til dag: En halvtime etter vekkingen kl 4.00 starter de to første timene med meditasjon. Deretter er det frokostpause fra 6.30 til 8.00. Fra 8 til 11 er det meditasjon, dels i hallen, dels, om man vil, på rommet. Fra 11-13 er det lunsj og fri. Kl 13 starter en 4-timersøkt fram til kl 17. Deretter er det «Afternoon tea», en kopp te eller kaffe og to stykk frukt. Fra 18 til litt over 19 mediteres det igjen, og deretter er det foredrag.

Det er Goenka som holder kveldsforedraget i form av et videoopptak fra 1991. Han snakker i en til halvannen time hver kveld, og det er en serie på ti foredrag, som også er tilgjengelig på blant annet Spotify.

Etter foredraget avsluttes dagen med en dæsj meditasjon igjen, før vi sendes til rommene våre kl 21.

De fire første dagene

Når gonggongen runger gjennom nattestillheten klokken 4 er det forbausende lett å stå opp, men lite å ta seg til. Hjemme, i det «virkelige» livet, ville en ny dag startet med en skål gryn, en kaffe, nyheter via mobil eller PC og snart de første nettmøtene.

Her i leiren er det bare to muligheter de neste 2 1/2 timer fram til frokost: Meditere, som de oppfordrer til, eller sove videre.

Jeg prøver å meditere, men sovner under meditasjonen. Jeg bestemmer meg for å realitetsjustere mine egne ambisjoner. Jeg har tross alt aldri meditert mer enn 30 minutter i strekk. Hvis jeg her kan meditere 3-5 timer om dagen er det en helt fantastisk forbedring. Og om jeg sover disse to timene om morgenen fram til frokost heller enn å meditere, er sjansen for at jeg ikke sovner i meditasjon senere denne dagen betydelig høyere.

Beslutning tatt. Jeg sover litt til, og går deretter til frokost, før første økt med felles meditasjon i den store hallen starter kl 8.

Kjenne skjegget gro

Hallen og plasseringene er organisert som et regneark, med nummererte rader fra 1 til 6 og bokstaverte kolonner fra A til H. Jeg sitter på H5, nesten i et hjørne på bakerste rekke.

Etter å ha fått mikket meg på plass i meditasjonsstolen min omsorgsfulle venn Rick hadde tatt med til meg, setter jeg meg og skuer ut over landskapet. Diagonalt ut i alle retninger ser jeg mennesker i lotusstilling. Rette rygger, hendene i fanget, hodet hevet. Jeg blir glad, stolt og imponert av å se så mange flotte mennesker med så fine holdninger, og prøver uvilkårlig å rette opp min egen stive kropp i samme positur.

Mennene og kvinnene deler samme hall, men det er en fire meter bred «no man’s land» i mellom oss.

Det er helt uvirkelig stille. Det eneste vi hører er når noen forsiktig bytter stilling (som jeg i min utrenthet må gjøre hyppig) eller når vegetarkosten får en mage til å rumle et sted. En sjelden gang høres snorking, men da går det aldri lang tid før servare Johan tasser stille bort og vekker vedkommende.

Oppe langs veggen lengst bort fra meg sitter de to assistentlærerne, en mann og en kvinne på en liten forhøyning, omgitt av en liten gruppe hjelpere. De sitter stødige og urørlige som bautaer, med lukkede øyne, i time etter time.

Mellom dem sitter en eldre kvinne. Det meste av tiden halvveis ligger hun og døser der oppe, inntil det er på tide å slippe til læreren, Goenka. Da våkner hun til live, det knitrer i høyttalerne og Goenkas stemme runger ut i hallen.

«Start again!», sier han. «Start again! Diligently! Patiently! Persistently!»

Nesevisdom

Så begynner han å instruere oss. Den første dagen skal vi ha hele vårt fokus på pusten i et svært begrenset område: fra der luften kommer inn i neseborene og rett innenfor. Vi observer pusten innenfor dette lille området. Den andre dagen fortsetter treningen på samme vis som dag 1. Dag 3 utvider vi scopet til å kjenne etter fornemmelser på utsiden av nesen. Dag 4 sitter vi hele dagen og kjenner på området fra overleppen til neseåpningene.

Mot slutten av dag 4 kan jeg praktisk talt kjenne skjegget mitt gro.

Det er intenst, og rart. Tenk her sitter vi, 120 mennesker, og kjenner etter fornemmelser på noen kvadrat-centimeter under nesene våre. Klør det, registrerer vi at det klør, og lar det klø til det slutter å klø. Er det noe som kiler litt, noterer vi at det kiler litt, og lar det kile til det slutter å kile.

Selv blir jeg ekstremt dyktig på å kjenne min egen puls uansett hvilket sted mellom toppen av nesa og overleppa jeg kjenner etter.

Goenkas stemme kommer tilbake. Han sier noe om visdom. I mitt hode dukker straks ordet «nesevis» opp. Det har fått en helt ny betydning.

De fire første nesevise dagene er trening før dag 5. Vi har fått øvelse i intens granskning av oss selv på små områder. Nå får vi lov til å ta med disse nyopptrente ferdighetene til å gå løs på hele kroppen. «Start on top of the head», sier Goenka. Alt han sier gjentas av en mild svensk herrestemme. «Starta på toppen av huvudet».

Så sendes vi videre nedover kroppen, observerende, men ikke dømmende.

«Jeg har visst litt vondt i kneet. Interessant. La meg se på den vondten et minutt, kanskje den fordunster.»

Dette fortsetter med små variasjoner gjennom de siste fem dagene. Jeg finner øvelsen interessant og krevende. Det er særlig tre områder på kroppen jeg strever med å få kontakt med: Ørene, brystvortene og tærne.

Særlig lilletåa.

I hodet mitt begynner det modifiserte refrenget til en gammel Bowie-låt å surre: «Ground control to little toe! Ground control to little toe!»

Godt for noe

Noen har spurt meg hva jeg tror er hensikten med denne selvgranskningen, om det er godt for noe.

Spør du Goenka handler dette om å få slutt på lidelse ved å trene deg i å se på alt som skjer med deg uten verken lengsel eller motvilje.

Fornemmelsene er kroppens signaler om at noe er ute av balanse. Du kan være for begjærlig eller du kan være for bitter. Når du stopper opp og blir bevisst dine egne fornemmelser, fordunster de samme fornemmelsene og tar ubalansen med seg. Det gir plass til at nye fornemmelser og ubalanser kan stige opp fra dine indre dyp. Du rensker dem bort, en etter en, lag etter lag, inntil du står igjen uten annet enn uendelig selvinnsikt. Da kan du gå ut av livets sirkler, bli opplyst og bryte kjeden av gjenfødsler i ditt liv.

Litt klokere 14. juni

Jeg har mine egne refleksjoner om dette, skånsomt filtrert gjennom bullshit-detektoren min, men jeg deler ikke dette her. Vi kan snakke mer om dette på vårt “Litt klokere” ettermiddagsmøte tirsdag 14. juni.

Personlig konkluderer jeg med at de ti dagene var verdifulle. Jeg lærte vipassana-meditasjon som jeg merker gir meg noe, uten at jeg i dag kan si nøyaktig hva.

Viktigst av alt var det brutale og nyttige sjokket av å skru av tiden, verden og store deler av livet i 10-12 dager.

Vanskeligst var tausheten. Det er lett å være stille, men det kjennes ekstremt unaturlig ut å vandre omkring blant umælende medmennesker som gjør sitt beste for ikke å se deg, ikke komme nær deg, og absolutt ikke snakke med deg. Selv om jeg intellektuellt vet at de gjør dette fordi det er sånn denne greia er, trigger det noen instinktive reaksjoner fra evolusjonens dyp: Folk som ser bort er ikke til å stole på. Dette er et utrygt sted.

Goenka fremholder at disse ti dagene er et dypt kirurgisk inngrep i ditt sinn – inngrep hvor du selv er kirurgen. Dype sår fra levd liv, og, for den som tror, tidligere liv, skal renses, og puss og gørr skal stige opp til overflaten.

Jeg skar kanskje ikke dypt nok eller med sterk nok dedikasjon, men de små kuttene jeg gjorde ga sterke emosjonelle rystelser med glede, sorg, sinne, kjærlighet, fortvilelse og optimisme.

Vi kan sikkert snakke mer om dette på vårt ettermiddagsmøte tirsdag 14. juni.

Håper jeg ser deg der.

God tirsdag.