Ny by. Stille gater. Som dagens første gjest trår jeg forsiktig over terskelen til et kunstgalleri. Dørklokka gir fra seg et lite pling. Vel innenfor åpner vakre og fargerike gjenstander i glass, keramikk, porselen og tekstil alle sansene mine, og jeg kjenner på en tilstand av indre ro og balanse.

Dørklokka plinger igjen, og inn kommer to unge mødre, trolig søstre, og sammen med dem en liten åsgårdsrei av livsglade, energiske barn i førskolealder. Jeg rekker så vidt å tenke at de to har gjort et modig valg, og at elefanter i glassmagasin ikke trenger å være så veldig store, før den ene mammaen løfter stemmen: «Hei barn, skal vi leke bibliotekleken?». Svaret kommer lynkjapt fra den eldste av de små: «Bibliotekleken har jeg ikke lyst til, for da må jeg være stille. Og akkurat nå har jeg lyst til å hoppe og danse.»

Tilpasning og trange rammer

Jeg innrømmer gjerne at sympatien min ligger hos barna denne dagen. I likhet med meg er de i pakt med seg selv og tar valg som kjennes naturlig i øyeblikket. Sympatien er kanskje mest uttrykk for et håp om at disse barna vil fortsette å by på livsgleden sin, og også i framtida utfordre rammer som legger bånd på det de har av kreativitet og skapertrang.

Arbeidslivet trenger utfordrerne. De som ikke uten videre aksepterer at det er bibliotekleken vi skal leke nå, men spiller inn fransk pantomime eller det britiske underhuset som alternative aktiviteter.

Rammer kommer i mange former og legger føringer på hvordan vi kommuniserer, hvem som kommer til orde, og hvilke saker som settes på dagsordenen. Vi lever i et land der verdier som enighet, fellesskap, dugnadsånd og lojalitet løftes opp, og har gode erfaringer med at disse byggesteinene skaper resultater mange andre nasjoner kan misunne oss. Likevel er det nyttig å lytte til den ene kritiske stemmen som sier: «Jeg vil ikke! I hvert fall ikke på denne måten.» Hvorfor?

Den kritiske stemmen har et viktig budskap. I mange organisasjoner er denne røsten en uåpnet gavepakke når det gjelder syretesting av framtidige strategier, eller tiltak vi er i ferd med å iverksette. Handlekraftige ledere kan fort sette likhetstegn mellom jakten på feil og mangler i det de selv vurderer som en rasende god idé, og aktiv motarbeiding.

Slik kan ledere i sin egen utålmodighet gå glipp av akkurat den kvalitetssikringen som gjør at ideen går fra fantastisk, til praktisk gjennomførbar og attpåtil med et vellykket resultat. Men da må de også tåle øvelsen som handler om å slippe til og gi slipp, og være villige til å sette sluttresultatet høyere enn sin egen ære.

Friksjon kan være sunt

Fordelene med å gå i takt er mange, men i gitte situasjoner er denne aktiviteten direkte farlig, gitt at marsjretningen er mot et ukjent stup. Jo mer komplekse utfordringer vi står i, jo viktigere er det å sette sammen et team av ulike stemmer og kompetanser som sammen kan vurdere saken i et 365 graders perspektiv. Ved å oppmuntre til sunn friksjon og lytte fram hverandres synsvinkler, erfaringer, detaljkunnskaper og kritiske spørsmål, vil vi sammen kunne danne oss et bilde av terrenget vi befinner oss i, og finne alternative ruter videre. Først når beslutningsgrunnlaget er tilstrekkelig kartlagt, vil det være leders oppgave å ta veivalget og lede flokken videre.

LES OGSÅ: Vi trenger mer positiv friksjon

Tren på å lytte

Å ta hele teamets styrker i bruk, er en treningssak. Det mest egnede verktøyet er aktiv lytting. Neste gang et teammedlem hever sin kritiske stemme og stiller spørsmål til et forslag du kommer med, legg bånd på innskytelsen du har til å parkere vedkommende. Still heller åpne spørsmål, og vis interesse. Hvilke utfordringer kan han eller hun se i forslaget? Hva vil gjøre ideen mer gjennomførbar? Hva slags kunnskap savner denne personen for å kunne gi sin tilslutning? Hvilke andre løsningsforslag finnes? Snakker vi små justeringer eller nye veivalg? Hva er uansett viktig å ivareta? Kan disse hensynene ivaretas på flere eller andre måter?

Opplevd motstand handler ofte om innspill til forbedringer eller behov for mer informasjon, reell motstand kommer først når vi har slått ned på den konstruktive motstanden tilstrekkelig mange ganger. En tidligere kollega og terapeut formulerte denne innsikten slik: «Lytt til fornuften i den gales ord.» Se bort fra den kritiske innpakningen og søk etter kjernen i spørsmålene som blir stilt. Det kan lønne seg.