Undrumsdal, Holmestrand en tåkelagt og dryppende våt tirsdag i mars. Jeg har nettopp parkert bilen, som på kjøreturen har endret farge fra sølv- til skittengrå, på et gårdstun sterkt preget av vårløsning. Her møter jeg vertskapet Silje Herup Juvet og mannen Øistein Juvet Syvertsen for første gang, og blir ønsket hjertelig velkommen inn i varmen.

Jeg følger etter de nygifte, ferske driverne på Grøtterud gård inn i stua. De to står foran flere veivalg, og vennene som har sendt dem en bedriftsrådgiver som gave, tenker at det kan være godt å ha noen å sparre med.

Hvordan skal de bygge videre på valgene som forrige generasjon har tatt? Selv har jeg lang erfaring med samtaler rundt eierskifte og tilleggsnæring på gård, og vet at mye handler om å balansere respekten for arven de er satt til å forvalte, opp mot ønsket om å skape et godt liv fundert på egne ressurser og verdivalg.  

(Foto: May Britt Bjørlo Henriksen)

Giving Tuesday

Vi sitter foran peisen, jeg kjenner det gnistrende bålet sende varmende stråler, godt hjulpet av nytrukket kaffe i et krus jeg kan holde rundt med begge hender. I sidesynet merker jeg husets vakthund, en 40 kilo tung langlemmet russisk mynde, diskret åle seg stadig nærmere fra sofaen rett ved siden av: «Ikke bry deg om meg, jeg er så liten at du knapt kommer til å merke at jeg snart krøller meg sammen på fanget ditt..» 

Ikke bry deg om meg, jeg er så liten at du knapt kommer til å merke at jeg snart krøller meg sammen på fanget ditt.

(Vega. Stor, russisk mynde)

Det er godt å være gjest på Grøtterud gård hos Silje og Øistein, og på mange måter er det akkurat derfor jeg sitter her og tar inn inntrykk. De har nemlig venner som setter så stor pris på rausheten, gjestfriheten og vennskapet dette vennlige paret beriker dem med, at de ønsker å gi noe tilbake.

Da Silje og Øistein giftet seg høsten 2021, fikk de derfor en ganske original bryllupsgave, en dag med meg som bedriftsrådgiver. For tilt.works del var gaven en del av Giving Tuesday.

Å drive i tråd med bærekraftsmål

For ett og et halvt år siden overtok Silje og Øistein gården etter Siljes far, men dette er ikke et helt vanlig generasjonsskifte på et ordinært gårdsbruk.

Faren, Morten Juvet, har tatt en serie utradisjonelle valg før dem. I tillegg til at han selv er en anerkjent kunstner, har han importert muflon-sau og startet dådyroppdrett, og også bygd om en driftsbygning til anlegg for slakt og nedskjæring. De ferske gårdbrukerne dyrker korn, og kan fortelle at de også har interesser i birøkterfaget. 

Med blikkene vendt mot sprakende vedkubber, drøfter vi ulike sider og muligheter for den videre gårdsdriften. Det er en tid for gode samtaler rundt drivkrefter og verdivalg.

Silje og Øistein er opptatt av miljøet. De setter dyrevelferd høyt, og ønsker å ta gode valg for jorda vi lever på. I tillegg er det viktig for dem å drive lønnsomt nok til å kunne utvikle gården videre, og samtidig ta vare på egen helse. Vi diskuterer hvordan de best kan balansere disse tre bærekraftmålene i et langsiktig perspektiv.

Tre bærekraftsmål:

• Prioritere dyrevelferd og gode valg for jorda vi lever på
• Drive lønnsomt
• Ta vare på egen helse

Et av spørsmålene er om de skal satse på bedre utnyttelse av slakteriet, med leieslakting for andre nisjeprodusenter i nærmiljøet? De har fått sterke signaler på at kort transportvei til et lite gårdsslakteri vil være bedre for dyrevelferden enn dagens ordninger, og flere sauebønder har rettet konkrete henvendelser til dem om dette.

Eller skal de utvikle de andre aktivitetene på gården, mer eller på nye måter? Vi ser på ulike muligheter fra flere vinkler, og kartlegger hva de må vite mer om for å kunne ta kloke valg. 

Den største gaven

Det virkelig store spørsmålet krever også sin plass denne dagen. Hvilke konsekvenser vil dagens kaotiske verdensbilde med krig, uro og usikkerhet ha på vilje og evne til selvberging, interesse for lokale råvarer og på aktive verdivalg? Og hvordan påvirkes kjøpekraften?  Vil vi i et nasjonalt perspektiv ha tilgang på det vi trenger for å produsere vår egen mat?  Blir det viktigere for forbrukerne å handle lokalt og gå for trygge råvarer, eller vil det bli så dyrt å leve at vi vil måtte snu på hver krone?

Ute trenger noen få solstråler optimistisk gjennom skylaget, og Silje inviterer meg ut på vandring i den ærverdige bøkeskogen som omkranser tunet. Den russiske mynden, som jeg nå har lært at bærer navnet Vega, fører ledig an. Vi beveger oss på et mykt dekke av gammelt løv og mose mens praten fortsatt går. Luktesansen forteller meg at våren er i anmarsj. Jeg trår forsiktig og tenker på blåveisen som gjør seg klar under løvet og kan springe ut når som helst.

«Hysj!» Silje stopper opp og peker mot horisonten. Langt borte kan vi skimte en duvende bølge av løpende dåhjort på vei mot en urørt del av det store matfatet de har tilgang på mellom gamle bøketrær.  Jeg står helt stille og kjenner meg utrolig heldig som for første og trolig eneste gang i mitt liv får erfare det å bli gitt bort i bryllupsgave, og attpåtil får tilbringe deler av denne dagen i en eventyrskog.

Hvis du skulle gitt bort en tirsdag, hvem ville du gitt den til?  Paal Leveraas sier det så klokt: «Det er ikke mottakeren, men giveren, som får den største gaven.»