Det uutnyttede potensialet som ligger i alle folka vi ikke bruker fordi de ikke er helt som oss har fascinert, frustrert og engasjert meg siden Dilek Ayhan i 2010 sendte meg ut for å intervjue unge, norske flerkulturelle ledertalenter på vegne av organisasjonen Alarga.
Verdifull ressurs
Gjennom det oppdraget gikk det opp for meg at vi som nasjon sitter på en uutnyttet og fornybar naturressurs. De få norske virksomhetene som har oppdaget dette føler at de har funnet en skatt. «Oppsiktsvekkende kompetente», var ordene daværende konserndirektør Jørgen Kildahl i Statkraft brukte for å beskrive stipendiatene for 12 år siden.
Senere var jeg mentor i NHOs «Global Future» som drev lederutvikling for kvalifiserte unge mennesker med innvandrerbakgrunn. Også her oppdaget jeg at vi har en talent-pool full av usedvanlig smarte, dyktige og hardtarbeidende unge mennesker.
Enda senere var jeg med i oppstarten av den norske avleggeren av Founder Institute som rekrutterer mennesker som har lyst til å starte for seg selv og kjører dem gjennom en heftig «boot camp». FI er ikke spesielt rettet mot innvandrere, men har likevel åpenbart en spesiell appell til denne gruppen mennesker skal man se på hvem som faktisk søker seg inn.
Urnorsk mindretall
Jeg har også, mye fundert i et varmt, bankende hjerte for gründere, hengt mye rundt på steder som Startuplab. Der er det om jeg ikke husker feil mer enn 100 nasjonaliteter representert. Urnorske gründere er antagelig i mindretall, både der og generelt i samfunnet.
Basert på alle disse driftige menneskene som jeg har blitt kjent med gjennom mange år har i det minste jeg konkludert med ikke bare er det innvandrerne som bygger det nye Norge, det er også de som gradvis vil innta lederposisjonene i det norske arbeidslivet i årene som kommer.
Men ting tar tid.
Og tid er penger.
Komfortsonen
Mangfold lønner seg (eller ikke), og for hver dag som går taper det norske samfunnet på at vi ikke fullt ut greier å nyttiggjøre oss denne ressursen.
Og mye henger sammen med vår manglende vilje eller evne til å gå ut av komfortsonen og fjerne glassgulvet under våre føtter (som er glasstaket over andres hoder). Intensjonene kan være gode. «Vi er jo alle like mye verdt». Når det kommer til praktisk hverdag oppdager vi likevel at strukturell rasisme ikke bare er et amerikansk fenomen.
Funkiser
Men — eller óg: Mangfold er mer enn etnisitet. Mangfold er også funksjonsevne.
Hundretusenvis av mennesker er satt ut av arbeidsmarkedet fordi de har større eller mindre funksjonshemninger. Mange av de, vil jeg påstå, er hjernevasket av et velferdssystem som noen ganger er litt for velmenende og lærer dem at de ikke er i stand til å bidra. Men- om ikke alt – så er det mye som sitter i hodet. Min nå døde venn Kirsti Cath Dahle illustrerte dette gjennom livet hun levde.
Men vi diskriminerer på mer enn opphav og funksjon. Vi driver også med alderisme. En dag, forbausende tidlig, tenker mange av oss, blir fødselsdatoen din plutselig likelydende med rødt kort i arbeidslivet.
Ikke-binære
Den gjerne mest omtalte form for diskriminering er basert på kjønnsidentitet og seksuelle preferanser. Mange tiårs fokus på kjønnsdebatt har hatt den interessante effekt at stadig flere av oss anser kjønn som ikke sort eller hvitt, men noe som faller innenfor en skala. Det har gitt oss en hel regnbue av ulike kjønnsidentiteter vi kan og må forholde oss til.
Vår skribent Jan-Erik Sandberg, som er CISO og CTO i Q-Free, fortalte i høst kolleger og verden forøvrig om sin ikke-binæritet. Jan-Erik er opptatt av at det skal og må være plass til ulike kjønnsidentiteter i arbeidslivet, ikke først og fremst av rettferdighet, men av nødvendighet og lønnsomhet. Det er hans viktigste motivasjon for å løfte dette temaet.
Jan-Erik er en av de som blir med på vårt «Litt klokere hver tirsdag ettermiddag» i dag, 15.02.22, kl 15.00. Da er temaet – ta-da! — mangfoldsledelse.
Håper jeg ser deg der.
God tirsdag.