«Det verste er ikke at han er slem, men at han er snill også. »
Denne kommentaren falt for lenge siden. Jeg lyttet og tenkte: «Hva er det egentlig du prøver å si nå?»
Det kom fram at vedkommende snakket om en person som vekslet mellom å være varm og inkluderende i ett øyeblikk, for så å komme med uventede stikk eller bakholdsangrep i neste.
Etterhver kom de vel heller ikke så uventet, disse brå vendingene. De som befant seg i nedslagsfeltet til denne personen, av yrkesmessige, biologiske eller andre grunner, lærte seg en slags beredskap, de fant sin måte å forberede seg på det som kunne komme.
LES OGSÅ: Uten meg går bedriften under
I konstant beredskap?
Gradvis tok jeg inn over meg hva denne ene setningen handlet om.
Hvordan går det an å være i det gode, når du samtidig ikke har tillit til at det kommer til å vare?
Kan du ta imot støtte og omsorg fra en person som plutselig napper den tilbake fordi du ikke lenger oppleves verdig å være en del av dette fellesskapet?
Hvordan ta vare på deg selv og dine egne spilleregler når den andre stadig endrer reglene i det spillet dere begge er en del av?
Og ikke minst, hvordan sette dine egne grenser og holde på dem, når du etter en lengre, god periode lurer på om du har drømt behovet for å sette disse grensene, og om det kanskje er du som er litt rar?
Trafikklysprinsippet
Jeg vet ikke om det finnes mennesker som bare er slemme, de er ihvertfall i mindretall.
De fleste av oss gjør så godt vi kan, men de færreste av oss er snille hele tiden. Dette er helt normalt.
Det er først når balansen glipper og uforutsigbarheten får dominere, at én persons svingende atferd kan oppleves helsefarlig for andre.
Vi vil alltid ha behov for både kart og spilleregler. På samme måte som i trafikken, fungerer disse som trygge rammer for kommunikasjon mellom mennesker. Det er opplest og vedtatt at grønt betyr JA, rødt NEI, og gult: VENT LITT, NÅ MÅ JEG FÅ TENKE MEG OM.
Kunsten å sette sine egne grenser
I mitt personlige verdigrunnlag finner jeg denne regelen: Uansett hvor snill, raus eller gavmild en annen person er i enkelte sammenhenger, vil det aldri kunne innebære en fullmakt til å bryte spillereglene for allminnelig folkeskikk i neste runde.
I slike tilfeller er det helt ok å si «nei takk», «stopp» eller «dette kan jeg ikke være med på».
Det er mitt ansvar å håndheve reglene i mitt liv, å være den jeg selv ønsker å være.
I det øyeblikket jeg aksepterer andre spilleregler for hva som er rett og galt enn de jeg selv tror på, er maktubalansen et faktum.
Eller for å si det på en annen måte: Å være snill, gir ingen rett til å være slem. Ikke for noen.