Det var få som planla en fremtid med pandemi som nært forestående. Når den kom, ga den oss god tid til å tenke annerledes om det som vi tok for gitt. Og, når man går rundt et hjørne, fremstår et nytt univers med nye erfaringsmuligheter og nye refleksjoner over tidligere levd liv.
Det fysiske seminaret som ramme
Jeg har i mesteparten av mitt profesjonelle liv vært en seminarleder. Jeg har søkt etter pedagogiske former der engasjement, deltakelse og frigjørende refleksjon i samme rom har vært ledestjerner. Jeg har gledet meg over å gi deltakerne nye erfaringer har gitt dem ny innsikt, aha-momenter der fortid og fremtid sees i et nytt lys.
I min seminarledelse har jeg hele tiden vært opptatt av å gi deltakerne nye erfaringer eller nye briller, les perspektiv, modeller og ord, som gjør at de ser noe nytt. Menneskers tanker er knyttet sammen med egne erfaringer. Vi utvikler noen perspektiver, oppfatninger og meninger som passer med den virkelighet vi ser. Verdier utvikles i tråd med dette, og verdien former hva vi velger og hva vi legger merke til. Nye erfaringer gir nye muligheter.
Når mulighetsrommet endres bak neste hjørne
I pandemiens restriksjoner mistet jeg anledningen til å leve i det som var min verden, i en dynamisk interaktiv, verbal og non-verbal interaksjon, med deltakernes nye erkjennelser som målsetting. Min praksis og mine tanker om meg selv var midlertidig satt ut av spill.
Jeg hadde opplevd noe på min vei, noe nytt bak et hjørne som jeg ikke forutså. Min første fase besto i å bearbeide sorgen over den tapte arenaen som definerte min profesjonelle eksistens. Min interaktive kompetanse forankret i mellommenneskelig samspill mistet sin funksjon. Ensomhet og meningsløshet var kroppens budskap til hjernen.
Men, bak et nytt hjørne ligger også anledningen til å tenke nytt, om det som var og det som kan komme. Noen av spørsmålene til meg selv som satte mitt liv i en ny ramme, var følgende:
«Kanskje er det ikke min pedagogiske regi i rommet som er det viktige? Kanskje er det ikke hva som skjer av læring med deltakerne i den tiden som jeg kontroller i rommet som er det viktige?»
LES OGSÅ: Kanskje vi befinner oss i et gigantisk hva-hvis-laboratorium
Jeg begynte å se for meg deltageren i mine seminarer, på utsiden og i etterhånd. Jeg begynte å stille meg spørsmål om hvordan jeg kan bidra til læring på deltagernes egne arenaer. Der hvor de selv er aktører, med mennesker og situasjoner som er viktige for dem.
Min erkjennelse
Med dette fokuset ble mine engasjerende erfaringslærings-seminarer bare en av flere mulige bidrag. Jeg hadde allerede erkjent at det var forskjeller på folk. Det var ikke alle som likte å bli forført inn i erfaringsprosesser med mange følelser og mye usikkerhet om hva som kommer til å skje. Men min sterke overbevisning om verdien av erfaringsbasert læring, gjorde at jeg ikke tok inn over meg at noen hadde andre preferanser for læring.
Digitale og asynkrone læringsarenaer
Fraværet av fysisk deltakelse som læringsarena åpnet opp for digitale plattformer. De digitale flatene ga muligheter for mindre krav til samtidighet både i film og tekst. Et nytt begrep, asynkronitet, ble sentralt som en beskrivelse av nye samhandlingsmuligheter. Kreative prosesser i asynkrone skriftlige digitale former vokser fram med kvaliteter vi ikke har sett tidligere. Deltagere velger tid og sted og har større kontroll over egne bidrag. Læringsprosessen strekker seg over tid utenfor den arenaen der vi tidligere hadde samlet deltakerne i samme fysiske rom.
Det var vanskelig å se dette komme. Jeg måtte finne fram til nye måter som skapte verdi. Jeg begynte å legge forholdene til rette for at deltagere kunne designe egne prosesser, ta egne valg, velge medium, velge egne arenaer for å fremme sin egen utvikling i sin egen regi. Jeg skrev nye tekster, distribuert på andre måter, filmet mine presentasjoner og gjorde mine tolkninger av psykologiske tester lettere tilgjengelig.
Distribuert definisjonsmakt
Bak dette hjørnet som pandemien ga oss, har vi sett en ny fordeling av makt. Denne gang en mer distribuert makt. Jeg mistet min arena der jeg hadde definisjonsmakt og kontroll over regien. Nå var det jeg som var deltager i en uforutsigbar og usikker erfaringslæring. Og «mine» tidligere deltagere, de tar til seg det de ønsker, når de vil, anvender det i sin egen kontekst og tar ansvar for bruk av min kunnskap i sin verden.
«Mine» deltagere er ikke «mine» deltagere lenger, men aktører i sitt eget liv. Jeg så ikke dette komme bak dette hjørnet. Men, det gleder mitt hjerte å se det jeg ser.
