«Du trenger tre slags mennesker i arbeidshverdagen din», skrev en LinkedIn-bekjent her om dagen, «..de du kan hjelpe, de du kan sparre med og de du kan strekke deg etter». Jeg kjente at jeg stoppet opp, og forsto at jeg hadde lest noe viktig.

I min tankeverden er det slik at når varsellampa «VIKTIG» blinker, er den ofte forbundet med en annen lampe, den som forteller noe om graden av balanse/ubalanse i livet mitt.  Derfor leste jeg innlegget en gang til, fra start til slutt, og fastslo for meg selv: Dette handler ikke nødvendigvis om jobb eller karriere, men om helse og vekting av egne prioriteringer.

Hjelperen

Jeg er en hjelper. Det er yrket mitt, og det er mentaliteten min. Styrken jeg har i å lese folk og situasjoner, gjør at jeg ofte havner i hjelper-rollen.

Noen ganger kan jeg bare stille ett åpent spørsmål før den det gjelder overtar stafettpinnen, og gjør resten av jobben selv.  

Andre ganger trenger folk følge et godt stykke på den kronglete delen av vegen, til landskapet vider seg ut og målet materialiserer seg i det fjerne.  Det er en nydelig følelse å kunne slippe taket akkurat der, takke for følget og vinke dem videre, i trygg forvissning om at de har de ressursene som skal til for å nå helt fram på egenhånd.

Sparringspartneren

Denne rollen er nyttig, og preget av gjensidighet og likevekt. Vi henter kunnskap og styrke hos hverandre, utfordrer hverandres tilnærmingsmåter og lærer begge veger. Dette er et typisk kollegaforhold, vennskap, partnerskap eller en trygg relasjon til en ekstern samarbeidspartner. Energi fra sparring henter jeg både på jobb, hjemme og i nettverkene jeg er en del av. Men noen ganger tar hjelperen i meg overhånd. Som Albert Åberg skal jeg bare …, og den sparringsøkende delen av meg må vente på tur litt til. Neste uke kanskje? Eller snakker vi november? Neste år, ja?

Mentoren

Hvis ingen har sagt det før meg, sier jeg det nå: «Undervurder aldri verdien av å være elev!» Jeg tenker at vi aldri må komme dit at vi velger vekk vår egen rolle som noens student. Vi trenger alle mennesker å lære av, og å strekke oss etter. Samtidig ser jeg at vi ofte velger vekk nettopp dette, fordi tiden (og egne prioriteringer) kommer i veien.

Hvis vi ikke tar bevisste valg, kan det å være hjelper og sparringpartner fort bli en fulltidsjobb, nettopp fordi vi trengs, og vi gjør nytte for oss der vi er. Det er her følelsen av ubalanse kommer snikende og (min påstand:) over noe tid utfordrer vår allmenne helsetilstand.

Jeg har ingen fast læremester, men har tilgang på en gruppe av mentorer gjennom nettverkene jeg er del av, mentorer innen muntlig og skriftlig formidling, lederutvikling, prosjektstyring og mangfold. Trenger jeg hjelp, er det bare å ringe, og jeg får det jeg trenger fra de beste i sitt slag. Jeg er heldig.

LES OGSÅ: Nysgjerrig til du stuper

Problemet er bare at jeg ikke tar den telefonen, rett og slett fordi jeg selv prioriterer det ned. Hvorfor? Fordi hverdagen og de to andre rollene tar meg? Eller fordi jeg med åpne øyne lar det skje? Kanskje gir det en kortsiktig mestringsfølelse å fylle disse to første rollene? Det er jo de jeg er best på.

Balansekunsten

Lesestunden på LinkedIn fungerte slik den skulle, og jeg har allerede tatt bærekraftige grep i eget liv. Jeg har begynt å henge mer med mentorflokken min. Ikke fordi de er spesielt kule (selv om de er det også), men fordi de fyller to vesentlige behov i mitt liv: 1 Ny innsikt og 2 Balanse. Den siste er viktigst.  

Har du noen å strekke deg etter?