Spillere kan skifte lag, det samme kan trenere. Men aldri, og jeg mener ALDRI, fotballsupportere. De blir «shamet» av en samlet fotballfanfamilie hvis de velger å hoppe over i andres farger. Det krever mot å stå opp mot stormen av kritikk som du vet vil komme – du kan fort bli svært ensom hvis du tar sjansen på å komme ut av skapet.

En ekte fotballsupporter forlater aldri laget sitt, sånn er det bare. Det er regnet som et realt svik. Du kan ikke skifte lag underveis i livet. Du må være med på oppturer og nedturer. Det rare er at spillerne kan skifte lag, det samme kan treneren. De som står nærmest kjernen av klubben, som faktisk kan påvirke virksomheten, trenger med andre ord ikke å være lojale.

Til døden skiller oss ad

Mens vi som står på sidelinjen og bidrar til lønningene deres, må være trofaste til døden skiller oss ad. Normalt er det supporteren som dør først, selv om enkelte klubber gjør sitt beste for å være selvdestruktive på de mest utrolige måter. Noen vil sikkert tenke at jeg har Brann fra Bergen i tankene, og ja, det er korrekt.

Valg av klubb skjer normalt i barneårene, gjennom kriterier bygget på geografi eller lagets suksess. Alternativt kan det være foreldrepåvirkning, eller en kompis som du liker som har skaffet seg et favorittlag. Det geografiske er jo ikke så vanskelig å forstå, og kanskje heller ikke dette med å assosiere seg med noe vellykket. Barn søker identitet og både bosted og suksess er enkle ting å forholde seg til.

Nå kommer brannfakkelen (uten direkte assosiasjoner til fotballklubben i Bergen):
Vi må fjerne oss fra dette med å være lojale mot klubben vår. I løpet av livet skifter vi interesser, bosted, kjærester, ektefeller, bil, arbeidsplass, hobbyer og politisk parti. Noen skifter sågar nasjonalitet, og til og med kjønn, så hvorfor tviholde på et fotballag?

LES OGSÅ: 48 timer i ingenmannsland

Illojal skap-tilhenger

Jeg har ikke svaret, det skal du som leser selv få reflektere litt over. For min del ble dette et tema da Solskjær begynte å trene Manchester United, og ytterligere aktualisert da tidenes beste spiller, Ronaldo, meldte overgang tilbake til klubben. Da jeg som barn ble Liverpool-fan var jeg det man kalle en ekte supporter. Det var plakater på alle vegger, jeg kunne navnet på spillerne, jeg hadde drakten på meg da jeg spilte på løkka, jeg elsket å se tippekampen når Keegan spilte, og jeg leste alt jeg kom over om laget.

I voksen alder ble jeg mindre opptatt av Liverpool, men var selvsagt fortsatt supporter. Man skifter som kjent ikke lag. Nå er jeg blitt skap-United tilhenger. Jeg lever et liv hvor jeg i hemmelighet jubler over Uniteds seire, mens jeg selvsagt ikke innrømmer dette for mine kompiser. Mens de homofile spretter ut av skapet straks de er blitt kjønnsmodne, er det langt mer skambelagt å skifte lag.

Hvem har lyst til å fremstå som en illojal fotballsupporter uten ryggrad?

Lederstil har betydning

Svaret på det siste er «Jeg». Jeg må åpne skapet på vidt gap for alle skapfans som har lyst til å skifte lag. Hvorfor skal vi tviholde på det gamle laget som hverken spiller fotball som tiltaler oss, som består av spillere som skifter klubb om lønnen er bedre et annet sted og hvor ingen på laget aner hvem jeg er eller bryr seg om jeg heier på dem eller ikke??

Kanskje kommer jeg tilbake senere. Min lojalitet er jo heller ikke til navnet Manchester United, men til gleden ved å konstatere at Solskjærs lederstil fungerer, at ballkunstneren Ronaldo igjen vil spille der, og at laget skaper spennende kamper.

Et viktig spørsmål – hvorfor heier jeg på Solskjær egentlig? Heller ikke han vet hvem jeg er og det at han er norsk burde jo ikke ha all verdens betydning. Det å være født i samme land er jo ikke direkte blodsbånd …

Jeg tror jeg er Ole Gunnar-fan fordi han representerer en lederstil jeg liker. Det motsatte av fryktregime og en lederstil hvor du oppnår resultater gjennom å få folk med deg. Slike prinsipper er jeg opptatt av i mitt yrkesaktive liv, og da er det jo ikke så rart om jeg verdsatte dette også på interessearenaene mine.

Tar kanskje en u-sving

Liverpool har tatt eierskap til sangen «you’ll never walk alone». Jeg er redd jeg nå kommer til å vandre alene og må tåle hets og utfrysning. Mine Liverpool-venner vil selvsagt forakte meg, også andre supportere vil ta avstand fra en slik forkastelig oppførsel. Selv United-supportere vil nok være skeptiske, da de jo ikke kan regne med at jeg blir hos dem resten av livet heller.

Jeg er i prinsippet en sviker som kanskje til og med returnerer til Liverpool dersom Solskjær og Ronaldo skulle velge å gå dit.

En frigjort supporter

Jeg føler meg modig – jeg kommer ut av skapet, men for sikkerhets skyld fortsetter jeg å holde med Vålerenga. Homofile kommer jo ut av skapet litt sakte, men sikkert, de også. Jeg tar det første skrittet ut og så får jeg satse på at andre kan bidra i denne «frigjøringskampen».

For det må være lov å skifte lag. Det er bare eldre menn på 50 + som tviholder på en så utdatert forestilling om at det er ulovlig, sosialt og etisk sett.

Mens homofile har storslåtte parader i byen, ser jeg for meg at vi i fremtiden får parader hvor supportere marsjerer med en rekke fotballskjerf rundt halsen og åpent bekjenner at de elsker flere lag, at de stadig skifter klubbfarger og at de er fullstendig frigjorte. Da skal jeg stolt fortelle barnebarna mine at jeg tidlig sto opp for disse, en gang i tiden, spedalske fotballsupporterne.