«Sånn ser uka mi ut», sa jeg med et lidende blikk, og holdt opp mobilen med kalenderen. Skjermen var et lappeteppe fullt av fargekodede avtaler.
«Oi», sa hun, tydelig ikke imponert.
Det var heller ikke meningen å imponere henne, prøvde jeg å overbevise meg.
Men jeg vet ikke om jeg mente det.
Jeg tok på meg treningstøyet. Det krevde ikke mye. Joggebuksa var allerede på. Jeg tok den på i mars 2020.
«Aldri gi opp»
Blant lydbøkene i bokhylla på Storytel fant jeg en som het «Aldri gi opp», noe med vaner. Jeg satte den på og løp avsted på joggetur.
Peder og Petter snakket hvert sitt kapittel for seg og noen sammen. De snakket om jobben til Petter. Psykologen Peder Kjøs (@pederkjos) og ekstremregissøren1 Petter Wallace snakket ærlig og likefrem om jobbavhengighet. Den yngre Peder som terapeut, den eldre Petter som vellykket karrieremenneske som en dag ble overmannet av en skremmende panikkangst.
«Ikke før nå!?», tenkte jeg overbærende. «Jeg fikk det da jeg var 30.»
Men jeg har forstått det. Jeg sitter her kl 02.21 en mandag morgen og skriver. Jeg har forstått det. Jeg er avhengig. Jeg er jobboholiker. Kan ikke gå en dag, knapt nok en time, uten å tenke på jobb.
Langt kjærlighetsforhold
Vi har et langt og godt kjærlighetsforhold, jobben og jeg. Vi har vokst med hverandre gjennom årene, modnet sammen. Og ingen av oss har egentlig stivnet i en fast og rigid struktur. Jeg er glad i jobben min. Jeg tror den er glad i meg også.
Men slik to-i-en relasjon kan bli så tette og nære hverandre at ingen av dem føler at de får puste, slik har det også blitt med jobben og meg. Den krever meg, døgnet rundt, uka rundt, året rundt, som en nymfoman elskerinne.
Vi bør gå i terapi sammen. Parterapi.
Kanskje Peder Kjøs er mannen.
50 ways to leave your lover
Eller kanskje jeg bare skal bryte. Det finnes femti måter å forlate din elskerinne på, sang Paul Simon i sin tid. Jeg kan jo bare gå, ikke sant? Som 52-åringen som hoppet ut av Windows og forsvant.
I teorien, ja. Men jobben gir inntekter, og man skal jo leve. Dessuten elsker jeg jobben min.
Hmm.
Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene her. Kjenner du deg igjen? Har du et tips?
God tirsdag.
1: Han er visst egentlig eksternregissør. At jeg leste det som ekstremregissør er kanskje et symptom i seg selv.
Spørsmålet er jo: hva hindrer jobben deg i å gjøre som du ellers hadde gjort? Å gjøre noe man elsker, er ikke en forbannelse – snarere noe de fleste drømmer om å få til selv.
Å jobbe midt på natten virker for meg meget kjent.
Jeg vet at det er mange som først får sine kreative tanker rundt den tid – når alt annet rundt stilner. Flere forfattere har det slik, samt sikkert en hel del andre i kreative yrker
Spol en haug år fram i tid. Du er sliten og ligger for døden. Har jobben hindret deg i noe som du nå angrer på? Hvis ikke, så flott. Er det derimot noe, sørg for å endre på nå imens du kan.
PS – det er viktig å sette av tid til å kjede seg også, slik at du får kjent på alle tankene som ellers fortrenges av arbeidet og andre distraksjoner. Det bor også stor kreativitet skjult i kjedsomheten, samt de store livsspørsmålene.