tilt | Signert | Bergtalen | 48 timer i Ingenmannsland

48 timer i Ingenmannsland

torsdag 3. juni 2021 @ 06:00

Should I stay, or should I go? Det har nok vært langt enklere å si opp en jobb enn medlemskapet i Arsenal FC.
Av Herman BergFoto: Comfreak, Pixabay

Det er pinlig når eiere feilbedømmer så grovt, uavhengig av sektor, bransje eller aktivitet. Deres kulturelle radarsystem er radbrukket når de innbiller seg at de kan være så eksklusive at de våger å bryte med godt over 60 år gamle fotballtradisjoner.

Jeg var virkelig i villrede. Hva gjør du når eiere av en virksomhet du har sterke følelser for, svikter fullstendig? Når de som skal sikre den økonomiske grunnmuren utviser en total mangel på dømmekraft, faglig og moralsk? Når beslutningene går på tvers av alt du selv står for?

Heldigvis slapp jeg å gruble for lenge. Marerittet varte i to døgn, så imploderte «kuppet» av seg selv.

Det kunne vært viktig, men det var kun fotball …,sier du kanskje. For meg er fotball viktig. Ikke det viktigste i verden, men absolutt en vesentlig del av hverdagen.

En metafor på livet

Jeg har sparket ball siden jeg startet på skolen. Jeg har stått på halvtomme tribuner i all slags vær, skulder til skulder med folk fra ethvert samfunnslag, og latt fjernsyn og datamaskin få gjennomgå hvis jeg ikke kunne møte opp på betongen selv. Ja, det er absurd å kjefte på en skjerm som ikke responderer, men også litt tilfredsstillende. Den som tier samtykker, osv…

Jeg har jublet over ettmåls-seire hvor laget mitt er blitt rundspilt, og grått over meningsløse tap. Pådratt meg skader i høy alder, og skjelt ut folk som er lavere enn meg. Slitt meg ut på tre bakromsløp, og sneket meg unna hardtrening med elendige unnskyldninger. Følt total mestring over å kunne dempe høye baller død på en knoklete vrist, og følt meg fullstendig hjelpeløs når jeg ikke har kunnet påvirke spillet på banen selv. Blitt totalt isolert fordi jeg gjorde en avgjørende tabbe i en cupkamp. Vært høy på meg sjæl fordi jeg klinket en ball i krysset på helvolley på trening, en druser som selv keeperlegenden Gordon Banks aldri i verden hadde tatt!

For meg er fotball rett og slett en metafor på livet. Et liv som leves for fullt i ulike modus, med en rekke forskjellige kulører som kontekst. Kanskje det er derfor jeg ble så satt ut når noen kapitalsterke giganter, som jeg overhodet ikke kjenner, ga meg et dilemma jeg slett ikke hadde bedt om.

Should I stay, or should I go? Det har nok vært langt enklere å si opp en jobb enn medlemskapet i Arsenal FC.

En toppliga uten opp- eller nedrykk

Trass i at jeg elsker fotball, liker jeg ikke utviklingen sporten har tatt de siste årene. Det toppet seg i april måned i år da 12 av de største og mest kjente klubbene i Europa annonserte at de ønsket en enda større del av kaka. De planla å danne en europeisk superliga hvor de selv var sikret plass år etter år. Uten konkurranse. Det stinket kartellvirksomhet lang vei, en kontrollert arena hvor man deler markedet seg imellom ved å sikre gigantinntektene gjennom samarbeid og størrelse.

“Det stinket kartellvirksomhet lang vei, en kontrollert arena hvor man deler markedet seg imellom ved å sikre gigantinntektene gjennom samarbeid og størrelse”

De «Shameless 12» (egentlig 15, siden det var meningen at enda tre klubber skulle inn i samarbeidet) planla dette for å være sikret topp europeisk motstand ukentlig gjennom hele sesongen, samt forutsigbare inntekter fra både medie- og publikumsrettigheter. Som om disse fotballeierne ikke allerede i lang tid har bidratt til at spillerlønninger og overgangssummer er gått fullstendig av skaftet! Verken eiere, managere eller spillere har bruk for så mye penger som nå er i omløp i fotballindustrien.

Jeg skulle gjerne ha sett interessentanalysen: Hvilke relevante aktører trodde de skulle støtte et superligakonsept?

  • Supporterne, som var sikret topp europeisk motstand uke etter uke?
  • Spillerne, som var sikret topp europeisk motstand uke etter uke, og hadde lave skuldre fordi de ikke trengte å tenke det døyt på resultatene?
  • Trenerne, som var sikret topp europeisk motstand uke etter uke, og ville fått servert spillere i stjerneklassen som ønsket å spille mot topp europeisk motstand?

Ingen ville ha dette!

Vel, de tok graverende feil, både i interessentanalysen, Risiko- og Sårbarhetsanalysen (ROS) og kommunikasjonsstrategien. Den siste fremsto som fullstendig uforståelig, uten forankring internt i egne klubbledelser. Etter at nyheten var sluppet krøp de deltakende klubbaktørene beskjemmet ned i hullene sine når fordi det brygget opp til storm fra alle kanter. De forble tause til den hadde stilnet.

Til gjengjeld var supporterprotestene unisone: Ingen ville ha dette! Heller ikke fanskaren fra de seks berørte klubbene i Premier League (PL). PL er den mest konkurransedyktige og lønnsomme fotballigaen i verden. Her har supporterne fortsatt har bevart lidenskapen og bruker størsteparten av lønningene på fotball.

Det ble protester før, under og etter kamper. Rundt stadion, til tross for koronaen. Etter kun to døgn var planene lagt døde. Kuppet var slått ned.

Gamle utfordringer, ny grådighet

Problemet er bare at den superkapitalistiske tankegangen har eksistert en god stund, og den kommer ikke til å forsvinne. Den finner bare nye former. Det har i flere år versert rykter om en europeisk superliga, de færreste har klart å ta dem på alvor.

“Det har i flere år versert rykter om en europeisk superliga, de færreste har klart å ta dem på alvor.”

Allerede i 1988 truet ti klubber med å bryte løs for å lage en superliga i England. De hadde lenge ønsket en større andel av tv-inntektene (som begynte å ta av mot slutten av 80-tallet) og syntes de ikke fikk nok igjen som toppklubber.

Det var starten på utbryterligaen Premier League (PL) som fra 1992/93-sesongen opererte på egen hånd. Det brøt opp systemet til engelske Football League med fire divisjoner, som hadde eksistert i 104 år.

Den viktigste forskjellen fra dagens europeiske superliga er at PL ikke er en lukket liga, som de andre divisjonene er ekskludert fra. Det er faktisk mulig å rykke ned, og for nye, mindre klubber å avansere til det øverste nivået.

Forslaget til den europeiske superligaen rommer derimot 15 klubber som faste medlemmer, og kun fem som kunne kvalifisere seg. For å sette kraften deres i et økonomisk perspektiv; de to klubbene som tar inn de høyeste inntektene i verden er Barcelona og Real Madrid med over 800 millioner euro i årlig omsetning. Til sammenlikning ligger omsetningen til store, nordiske medieselskap som Aller, TV 2 og NRK godt under disse omsetningstallene.

Klassisk timing

Hva så med Champions League (CL) som startet som Serievinnercupen allerede i 1955? Det er stadig flere som er sikre på at utspillet om å danne en konkurrent til CL kun var et ledd i en forhandlingsstrategi. Målet kan ha vært å presse den europeiske fotballorganisasjonen UEFA til enda flere innrømmelser overfor toppklubbene. Det har lenge vært krav fra gigantklubbene at de må sitte igjen med en større andel av inntektene.

Og timingen var klassisk: Lanseringen av superligakonseptet kom kun dager før det ble annonsert en utvidelse av det eksisterende CL-konseptet.

De gjeldende toppklubbene hadde sittet i forhandlinger med UEFA få timer før de annonserte sine egne utbryterplaner. Kanskje ikke så rart at UEFA-president Aleksander Čeferin ble forbanna. For en gang skyld ble UEFA-presidenten en slags helt i det globale maktspillet, han som skulle redde fotballen fra de grådigste av de grådige.
Čeferin suger nok fortsatt på den omdømmekaramellen.

Økonomisk doping

Utfordringene forsvinner dessverre ikke, selv om toppklubbenes eiere undervurderte motstanden og er gått inn i en form for ventemodus. Den største utfordringen er at pengekarusellen bare går fortere og fortere. For å sørge for økning i fotballens utvikling ser man kun på inntektssiden, og tar ikke kostnadskutt inn i regnestykket.

Det er derfor de samme supporterne som reddet europeisk toppfotball fra de mest ekstreme kapitalistene, blir en del av problemet. Jeg bør være dønn ærlig å si «vi supportere», ikke de andre.

Jeg er en del av det samme problemet, en modell som fostrer økonomisk doping. Jeg betaler betydelige summer for tilgang til toppfotball, både som tv-abonnent, som tilskuer og som ivrig forbruker av supporterutstyr. Jeg bidrar til at aktørene i det uetiske økosystemet stadig vokser seg fetere og mer kravstore. Jeg er tilsynelatende kritisk til kommersialiseringen av elitefotballen, samtidig som jeg skriker opp når min klubb ikke klarer å kjøpe de beste spillerne for avsindige summer. Disse stjernene avlønnes med trillebårlass med pund de aldri vil få bruk for.

“Jeg er en del av det samme problemet, en modell som fostrer økonomisk doping.”

Fanstatus går i arv

Dette smerter nok litt ekstra fordi Arsenal er én av de 12 famøse klubbene. Jeg skal ikke engang forsøke å forklare dere som er litt mindre fotballengasjerte hvorfor jeg siden barneskolen har holdt med et engelsk lag fra en annen hovedstad enn Oslo. Det finnes irrasjonelle forklaringer som tippekamper på lørdager, dyp gjørme på tåkefylte engelske arenaer, stygge mustasjer, bleke, hårete lår, allsang med tvilsomme tekster, engelsk ale, brune puber med innlagt lukt, mer øl og en rekke andre sterke stimuli i et ungt sinn.

I tillegg er fascinasjonen bragt gjennom generasjoner: Jeg arvet fanstatusen fra min far, som igjen fikk den fra min farfar, og som er viderebefordret til fjerde generasjon. Andre arsenalfans (populært kalt Goonere) er dronning Elisabeth, salig kong Olav, David Gilmour, Roger Waters, Mick Jagger, Keanu Reeves, Demi Moore, Kevin Costner, Fidel Castro og Spotify-gründer, svenske Daniel Ek, som de siste ukene har lagt inn flere bud for å kjøpe ut de amerikanske eierne. Spotify-gründeren er villig til å bruke milliarder på å overta klubben fra de amerikanske superkapitalistene Kroenke, hvor far og sønn Stan og Josh hersker.

En uvirkelig trang til boikott

Kanskje svenske Daniel er en litt mindre superkapitalist enn amerikanerne Stan og Josh. Han er i hvert fall, i likhet med meg selv, en lidenskapelig arsenaltilhenger. Derfor var det merkelig å oppleve 48 timer hvor jeg vurderte å si fra meg medlemskapet i Arsenal, droppe å se kampene på tv og bestille fotballturer med gutta til London, post-korona.

Jeg fikk en stakket stund utfordret mitt etiske kompass, med en uvirkelig trang til å boikotte klubben i mitt hjerte.

Det gir sikkert mer mening å helle ut fransk rødvin, som ble gjort i forbindelse med de franske atomprøvesprengningene midt på 90-tallet. Eller knuse en kasse med Jaffa-appelsiner i forbindelse med den evige Midtøsten-konflikten. Eller legge inn en tydelig protest mot sin egen arbeidsgiver, hvis du er fundamentalt uenig i noen av firmaets strategiske avgjørelser.

Uansett; engasjement trengs, i høyst ulike former og på forskjellige nivåer. Vi lever i en virkelighet hvor det er langt mer behagelig å stikke hue i sanden og fyre løs i kommentarfeltene, enn å stå for noe som helst med konkrete handlinger. Mens bombene regner over Gaza og Israel, og flyktninger drukner på vei til de greske øyer, sutrer vi over innskrenket frihet til å ta en utepils. Jeg merker at jeg ikke bør dukke for langt ned i denne form for tankematerie. Det blir fort noen dystre tanker om at navlebeskuelsen ikke kjenner sine egne grenser, og at blikket må heves lengre enn den naturlige langsyntheten man opparbeider seg på sine eldre dager.

Derfor har jeg startet i det små. Skal man få gjort noe med fotballen må det gjøres noe med rammebetingelsene som begrenser systemet som legger opp til økt makt og grådighet.

Må tørre å ta opp hansken

Det bør innføres et fotballsystem med maksgrense på trener- og spillerlønninger. En regulering av overgangssystemet, null insentiver til grådige agenter og en utviklingsmodell som belønner prioritering av talenter gjennom egne akademier fremfor kostbare spillerkjøp som finansieres av fans og medierettigheter. Dette predikerer jeg i alle de offentlig fora jeg befinner meg i. Som frilanser innen fotball er det ganske mange.

Hvis UEFA i tillegg innfører tysk modell med krav om 51 prosent eierskap fra fansen, og en klubbdrift med krav om balanse med hensyn til utgifter og inntekter, begynner vi å nærme oss noe.

Jeg tar opp hansken i de tilfeller jeg ser usakligheter og grådighet i kommentarfelt, på videokonferanser, eller i det virkelige liv. Muligens befinner jeg meg i Drømmeland hvor man kan kose seg med slike naive illusjoner. Men jeg vil heller være der enn i Ingenmannsland.

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Leif Håvar Kvande.