Vi opererer nå med så mange og forskjellige definisjoner at det snart ikke er mulig å diskutere fenomenet hatefulle ytringer, fordi alle legger forskjellige ting i begrepet.

I en artikkel i Vårt Land 11. mai omtales en undersøkelse i regi av Retriever Norge, på vegne av Bufdir, om tonen i kommentarfeltene i et utvalg norske mediehus under koronaen.

Vårt Lands tittelpoeng er at «Flere kvinner ytrer seg hatefullt på nett». Konklusjonen bygger på at «I normalperioden, altså før koronaen, var 25 prosent av hatefulle kommentarer skrevet av kvinner. I begynnelsen av korona-perioden økte denne andelen til 43 prosent», i følge Guro Dahl Lindebjerg, daglig leder i Retriever Norge.

Det er godt mulig at det isolert sett er dekning for denne konklusjonen, dersom man velger å akseptere premissene for undersøkelsen. De premissene er imidlertid høyst problematiske.

Hva er «hatefullt»?

Problemet er hvordan vi definerer «hatefulle kommentarer» eller «hatefulle ytringer». Vi opererer nå med så mange og forskjellige definisjoner at det snart ikke er mulig å diskutere fenomenet hatefulle ytringer, fordi alle legger forskjellige ting i begrepet.

I straffelovens paragraf 185 er hatefulle ytringer definert slik:

«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) seksuelle orientering,
d) kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
e) nedsatte funksjonsevne»

Her er det altså snakk om å true eller forhåne, fremme hat, forfølgelse eller ringeakt. Og, ikke minst: Det må skyldes («på grunn av») enkelte helt spesifikke kjennetegn ved de personene det gjelder.

Tømmer begrepet for innhold

Det er altså ikke straffbart å komme med hatefulle ytringer, så lenge dette ikke er knyttet til særlige kjennetegn, som hudfarge, religion, seksuell orientering eller nedsatt funksjonsevne. Vi er altså ikke fratatt muligheten for å gi uttrykk for vårt hat.

I Retrievers undersøkelse er imidlertid definisjonen utvidet så mye at nesten enhver negativ ytring om noen kan puttes inn i sekken:

«Hatefulle ytringer forstås som stigmatiserende, nedsettende, krenkende, sjikanerende eller truende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn – som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, alder, politisk syn, sosial status, geografisk tilhørighet eller tilhørighet til nasjonal minoritetsgruppe».

Sjikanerende ytringer basert på politisk syn? Dersom det skal puttes inn i sekken «hatefulle ytringer» eller «hatefulle kommentarer» så blir ytringsrommet svært trangt.

Problemet er, som Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås har påpekt, at vi er i ferd med å tømme begrepene for innhold. Begrepet hatefulle ytringer er snart ikke lenger verdt å diskutere, fordi det rommer alt fra trusler (som er åpenbart straffbart) til en litt drøy sarkasme i en politisk debatt.

Vær på vakt mot «demokratisk latskap»

Skal vi få til en skikkelig diskusjon om takt og tone i kommentarfeltene, så må vi ikke nærmest kriminalisere enhver ubehagelig kommentar eller ytring. Vi må huske at ytringsfriheten først og fremst skal beskytte nettopp de kontroversielle, ubehagelige, og sågar motbydelige ytringer. Det konforme, politisk korrekte trenger ikke noe sterkt vern.

Det virkelig oppsiktvekkende ved Retrievers undersøkelse er at til tross for en så vid definisjon, er det kun to – 2 – prosent av de analyserte ytringene som kategoriseres som hatefulle. Det er i så fall en tydelig indikasjon på at kommentarfeltene er bedre enn sitt rykte, og at innslaget av hatefulle ytringer på langt nær er så omfattende som man kan få inntrykk av.

Utfordringen er at allmennheten og særlig myndighetene er forpliktet til å forsvare de ytringene som ikke rammes av straffelovens paragraf 185. Det er slik ytringsfriheten fungerer. Vi må ikke henfalle til det leder i Advokatforeningen, Jon Wessel-Aas, har kalt «demokratisk latskap» – å forby alt vi ikke liker, men heller ta til motmæle. Det er slik vi oppfyller prinsippet om at «jeg er uenig i alt du sier, men er villig til å dø for din rett til å si det».

Denne artikkelen ble først publisert som en kommentar i Vårt Land 25. mai 2021.