Kan erfaringene fra arbeidet som organisasjonskonsulent overføres til eldre? Et prosjekt som samlet 77-åringer resulterte i selvantennelig eldrekraft.

I mitt arbeide som organisasjonskonsulent har jeg hatt et sterkt fokus på hvordan man kan forløse det skapende engasjement som ligger i ethvert menneske. Jeg har vært opptatt av hvordan arbeidsplassen ikke bare er et sted der man leverer et stykk arbeide til avtalt tid, men at det er sted der man legger til rette for menneskers virksomhetstrang.

For en arbeidsgiver betyr dette et større engasjement og økt kreativitet. For arbeidstageren gir det anledning til personlig vekst og påvirkningskraft på en måte som er i tråd med menneskets skapende natur. Da får man anledning til å være mer «hele seg selv».

Skaper en ny arena

Jeg stilte meg spørsmålet: Kan samme metoder anvendes overfor de eldre? De som i så mange sammenhenger betraktes som en stadig økende utgiftspost? Spørsmålet jeg stilte endte ut i et fascinerende prosjekt for 1942-kullet i Larvik.

Hvordan ble dette til? Hva skjedde? Hva lærte vi?

Det jeg tok med meg inspirert av mitt arbeide som organisasjonskonsulent var:

• Lage en ny arena i en ny kontekst.
• La deltakerne over tid forme problemstilling og løsninger.

Jeg inviterte leder av Pensjonistuniversitetet i Larvik og kommunalsjef i området Helse og Mestring i Larvik kommune til å drøfte spørsmålet. I samtalen vokste det fram en idé om å gjøre noe for de som startet på skolen for 70 år siden. De som var 77 år. Vi fant ut at det var 328 beboere i Larvik tilhørende dette kullet. Vi fant også ut at dette var en ganske frisk gruppe da mindre enn 10 prosent var i løpende kontakt med kommunens helse- og sosialtilbud.

Les også: Fra eldrebølge til eldrekraft

Tre møter for å modne ideene

Vi inviterte alle de 328 77-åringene til tre møter i kulturetatens nye lokaler. Hvorfor tre ganger? Dette skulle være et prosjekt der vi skulle legge til rette for at deltagernes egne ideer skulle kunne realiseres. Min erfaring som organisasjonskonsulent viser at det tar litt tid før ideer blir kraftfulle.

Når mennesker som ikke kjenner hverandre møtes, må ting modnes. I første samling kan ideer deles. Deretter må hver enkelt finne fram til det som gir gjenklang i eget liv, nok til at man melder seg inn som deltaker i andre samling. Da blir man deltagende og bidrar til å forme forslaget slik at en får et eierskap til prosjektet.

I den tredje samlingen har man reflektert over hva man selv har av engasjement i det planlagte prosjektet og tar en foretrukken rolle i det videre arbeid. Da er tiden moden for å legge planer som skal realiseres. Man går ikke fra en idé til handling i det første møtet. Slik fungerte det også i møtet med 77-åringene.

Eldre tok selv styringen

I den første samlingen kom det 25 personer. Det kom fram 51 ulike ideer. I den andre samlingene ble dette bearbeidet, prioritert og konkretisert i sju ulike mulige aktiviteter. I den siste samlingen ble fire av disse aktivitetsgruppene etablert som prosjekter med direkte planer om hva hver og en skulle gjøre.

De fire gruppene handlet om data, dans, virtuell kunst og det å lage et felles møtested hver annen måned der 1942-generasjonen var vertskap og tok ansvar for kontinuiteten. Den siste gruppen så denne samlingen også som et gjentagende allmøte for informasjon og koordinering av de ulike aktivitetene som 77-åringene hadde satt i gang – eller kommer til å sette i gang. Da hadde man laget en selv-organiserende aktivitet med to nivå, et gruppe-aktivitetsnivå og et overordnet koordineringsmøte. En av de eldre var gift med en som tok etterutdanning der det å lage film var en av studentaktivitetene. Og, her ser dere resultatet:

Eldrekraft i praksis

Hva lærte vi av dette?

Det var utrolig fint å se hvordan eldre som hadde gått på barneskolen sammen plutselig fikk kontakt igjen. Kommunen hadde på et vis invitert dem til å starte på skolen igjen, med de samme kullingene.

Det var fint å se hvordan tilflyttede eldre, uten det store nettverket rundt seg, plutselig hadde en kohort der mange hadde samme opplevelser.

De eldre var meget kompetente til å delta i en slik workshop. De introduserte seg selv, intervjuet hverandre to og to, delte drømmer om fremtiden i lag som en del av et kollektiv visjonsarbeid, deltok i world-cafe prosesser, tok ansvar for oppfølging og improviserte løsninger som var tilpasset dem selv.

En av kommunens ansatte sa til meg: «De ba jo dem gjøre akkurat slik som vi vanligvis gjør når vi arbeider med utvikling i organisasjonen. Og, det fungerte jo helt fint.» En kommentar som viste hvordan våre forventninger underkjente kompetansen og viljen som ligger i eldrekraft.

En av ideene som dukket opp hadde tittelen «Teater». Vi tok for gitt at dette betød at man hadde lyst til å dra på tur til Oslo for å gå på teater. Nei, det var ikke det. «Vi vil spille teater. Ibsen, Strindberg …»

Vi ble enda en gang slått av hvor mye kraft som lå i disse eldre når de fikk en ny anledning og tid til å utforme initiativ der de selv kunne sette agendaen.

Korona-tidene gjorde at dette ikke ble gjentatt. Drømmen er jo å ha dette som en årlig re-starting av et nytt fellesskap. Det kommer nok dager da dette blir tatt opp igjen. Vil du lese mer om prosjektet, kan du titte på prosjektsiden til Larvik kommune.