«Jeg lærte tidlig å se forskjell på et problem og en omstendighet.» Ordene kom naturlig midt i en lengre samtale. Jeg må ha sett litt undrende ut, så min samtalepartner fortsatte forklarende: «Et problem kan du angripe og løse, mens omstendigheten må du gå rundt.» Dermed falt logikken på plass også i mitt hode, og jeg nikket bekreftende.
Tankene gikk videre til en brøk av teksten jeg i flere sammenhenger har hørt omtalt som Frans av Assisi’s bønn:
«Gi meg sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»
Forstand til å se forskjellen
Uten at jeg har tenkt på det på den måten tidligere, har jobben min det siste året handlet om å hjelpe folk til å skille mellom problemer og omstendigheter, og ta grep der de har størst påvirkningskraft.
En pandemi er en omstendighet, en hendelse vi ikke har kontroll over, og som tar den tiden den tar før den faser seg selv ut. På veien skaper den problemer for oss som privatpersoner, yrkesutøvere og familiemedlemmer, problemer vi ikke har bedt om, men som til en viss grad er løsbare.
Jeg finner mening i å tenke på problemene som sprettballer, slike det ofte er vanskelig å gripe tak i og holde fast.
Samtidig, innimellom sprettballene kommer det også trillende nye, mindre omstendigheter, skapt av den første store. Disse ballene er tyngre, litt mindre fleksible og til tider vanskelige å flytte på.
Når alle disse ballene ligger i ro, kan de likevel være til forveksling like. Så hvordan ser vi forskjell på dem?
Omstendigheten
Omstendighetens viktigste kvalitet er at den ligger fast. Den er der, og den kan ikke velges bort. En pandemi er en omstendighet. Sykdom er en omstendighet. At et marked faller bort på grunn av en kombinasjon av pandemi og restriksjoner, er en omstendighet. At våren kommer sent, er en omstendighet. Omstendigheter er en del av rammevilkårene som preger livet vårt, uten at vi har den nødvendige påvirkningskraften til å gjøre noe med dem.
Virginia Satir beskriver omstendighetene slik:
«Life isn’t what it’s supposed to be, it is what it is.The way you cope with it is what makes the difference.“
Problemet
Et problem, derimot, er løsbart så lenge vi velger den riktige angrepsvinkelen og har tilgang på de ressursene som trengs.
Den største utfordringen de fleste av oss har, er at vi ikke har trent opp forstanden til å se forskjell på disse to. Dermed blir det fort til at vi definerer en rekke problemer som omstendigheter vi ikke får gjort noe med.
Slik overser vi at selv om en sykdom isolert sett er en omstendighet, har vi likevel stor innvirkning på hvordan vi velger å leve med den og med problemene den skaper. Hva vi velger å legge vekt på, og valgene vi tar, påvirker vår egen livskvalitet i stor grad.
Mentalt har vi bedre av å oppsøke mulighetsrommet enn å fokusere på det umulige.
Selv om vi ikke kan fjerne omstendigheter knyttet til restriksjoner og pålagte begrensninger, står vi fritt til å møte dem eller gå rundt med ulike former for problemløsning. Vi har fortsatt tilgang på stor bevegelsesfrihet utendørs, og en rekke digitale kontaktflater. Kan vi ikke reise, er det likevel rom for å oppsøke smaksopplevelser fra omtrent hele verden.
At markedet forsvinner, i hvert fall for ei stund, har for mange utløst stor kreativitet knyttet til produktutvikling, produktpakking og andre budskap i nye kanaler, eller rett og slett tid og rom til alt fra oppussing til strategiarbeid.
Akseptere det jeg ikke kan forandre
Nylig snakket jeg med en leder som begynte å innse at livsverket neppe kommer til å overleve 2021. Jeg vil gå langt i å hevde at akkurat denne virksomheten har vært et offer for en serie av omstendigheter det siste året.
Desto mer gledelig var det at denne lederen var godt i gang med å snu sin ulykke til mulighet, og allerede hadde begynt å utforske den valgfriheten den nye framtida kunne by på.
Hun var i ferd med å akseptere omstendighetene og var på tur inn i problemløsningen.
Det skulle ikke vært sånn!
Å slåss mot omstendighetene er en krevende og energitappende oppgave:
«Det skulle ikke vært sånn!»
Nei, det skulle ikke det, men akkurat nå er det slik omstendighetene er. Og før du erkjenner at det er her du er nå, er det vanskelig å ta kloke valg som bringer deg videre.
Først når erkjennelsen er der, kan du ta tak i én og én av sprettballene du utsettes for, drive aktiv problemløsning og sende dem dit de hører hjemme. Slik skaper du ditt eget mulighetsrom innenfor rammene av de til enhver tid gjeldende omstendigheter.
Mot til å forandre det jeg kan
Hva holder du i hånda nå? Holder du en sprettball eller en overdimensjonert bowlingkule?
Legg kula ned, aksepter at den er der, og se deg rundt. Start med den første sprettballen, gå systematisk til verks, be om hjelp hvis du må, og rydd deg den plassen du trenger!