Inspirert av Bjørn Z. Ekelunds artikkel om trialogen som arbeidsform i konfliktløsning, går tankene mine til «Tre stoler», et coachingverktøy jeg personlig har hatt stor nytte av, både som coach og coachee.

Tre stoler

Enkelt forklart handler øvelsen med de tre stolene om å gi coachee tilgang på flere perspektiver knyttet til det han eller hun opplever som en krevende eller fastlåst relasjon til et annet menneske.

Rommet møbleres med tre tomme stoler, der to plasseres rett ovenfor hverandre, og den tredje litt på siden, i det som kan oppleves som en naturlig observatørposisjon. Coachee velger selv sin stol, og hvem i coachees liv de to andre stolene skal representere. Først én «motpart» og så en person coachee har tillit til at kan fylle den nøytrale observatørrollen. 

Coachens rolle er kun å fasilitere, og gjennom trygg guiding å gi coachee mulighet til å regulere avstanden mellom stolene etter hva som oppleves håndterbart eller bekvemt, kjenne på egen tilstand i ulike posisjoner, sette ord på tanker og observasjoner, og stille relevante spørsmål.

Gjennom seansen forflytter coachee seg mellom de ulike stolene/posisjonene, inntar de andres perspektiv og ser seg selv (og den andre) utenfra, før hun eller han ender i egen stol igjen og kjenner etter hva som er annerledes nå.

Hva skjer når vi skifter perspektiv?

Mitt første møte med denne øvelsen var som coach-student. Jeg valgte å løfte fram opplevelsen av å bli avvist av en godt voksen kollega på et grunnlag jeg ikke forsto. Forløsningen i mitt tilfelle kom da jeg satte meg i hennes stol, og så meg selv fra et helt nytt perspektiv. Jeg var nyansatt i en virksomhet, og kom inn med en helt annen, og for min kollega ukjent kompetanse. Samtidig hadde vår felles leder varslet at jeg skulle inn på denne kollegaens banehalvdel, et område hun hadde styrt svært godt på egenhånd i mange år. 

Selvinnsikten økte ytterligere med stunden jeg befant meg i observatørstolen. Der hadde jeg plassert ei klok og god venninne jeg ofte spurte om råd. Hun kunne fortelle meg at dette burde jeg, med min erfaring, forstått helt av meg selv, og at her ville jeg komme langt med en mer ydmyk tilnærming til min godt voksne kollega.

Det hører med til historien at jeg kom tilbake på jobb med ny innsikt og en helt annen tilnærming, og gjennom flere år utviklet et nært og godt samarbeid med denne kollegaen. Jeg fikk stor respekt for, og glede av, hennes dybdekunnskap på sitt område. Selv fikk jeg betydelig påfyll i egen verktøykasse på veien. Det hun trengte, var bevis på at jeg heller ikke var noen «lettvekter», og at jeg som henne hadde en grunnleggende respekt for enkeltindividene vi jobbet for og med. Denne innsikten trengte hun tid på, siden den for hennes del måtte komme gjennom samtaler og erfaring.

Hvem ville du invitert til stolmøte?

Hvem ville du invitert til stolmøte? Det fine med denne øvelsen, er at de to andre ikke er fysisk til stede, det er du som fyller alle rollene og flytter deg imellom. «Motparten» og «observatøren» trenger ikke en gang vite at møtet finner sted.

Likevel kan du i etterkant kjenne at det har skjedd noe med relasjonen, maktbalansen eller nærheten mellom dere, fordi du har fått utvidet ditt eget blikk på situasjonen, og tilført noen nye ressurser eller verktøy. Noen ganger vil du kjenne deg nærmere den det gjelder, andre ganger har denne andre personen fått mindre makt over deg. Men, som en av mine første coachlærere sa: «Det kan ikke IKKE skje forandring!»

NB: Dette er ikke en fullstendig oppskrift på øvelsen «tre stoler». Tenker du at øvelsen kan være noe for deg, kontakt en coach du har tillit til, og be om hjelp til å gjennomføre den i ordnede former.