Når vi snakker om hvordan lederskap vil se ut etter pandemien, ramler det fort ut begreper som «hybrid er den nye normalen», «fleksibel arbeidstid» og «ledere går fra å administrere jobbopplevelser til å administrere livsopplevelser».

Når jeg leser dette, kjenner jeg en eim av bullshit i luften.

Men noe er det sikkert i det. La oss ikke dømme alt nord og ned, men prøve å se på hva som egentlig betyr noe.

Slik jeg ser det, er det tre ting som trenger vår oppmerksomhet i tiden fremover:

1 Lege sårene

Microsoft slapp nylig sin «2021 Work Trend Index». Ett av de interessante funnene der er at ledere og medarbeidere har levd seg gjennom krisen på hver sin planet. Mens mer enn 60 prosent av lederne sier at de har hatt det helt utmerket på hjemmekontoret, er det færre enn 40 prosent av de som ikke tar beslutningene, som beskriver det siste året på denne måten.

Verst er det for generasjon Z – de mellom 18 og 25 – samt de som nylig har startet i jobben de er i nå. Mer enn 60 prosent av dem beskriver det siste året som at de har strevd og fokusert på det å overleve.

Undersøkelsen er internasjonal og sier ikke noe spesielt om hvordan det er i det norske arbeidslivet. Vi har mistanke om at vi ikke er så annerledes enn resten av verden.

2 Passe på likestillingen

Rapporter fra mange land mer enn antyder at hjemmekontortilværelsen har vært ulik for kvinner og menn. For menn har det betydd at de har tilbrakt arbeidstiden på hjemmekontoret. For kvinner har det betydd at de har stelt huset, vasket klær, gitt ungene hjemmeundervisning og tilbrakt arbeidsdagen på hjemmekontoret.

Undersøkelser viser også at de som gleder seg mest og vil være mest ivrig med å komme tilbake til kontoret, er menn. Kvinner er mer tilbøyelige til å si at de gjerne jobber mer hjemme. Når vi snakker om «hybride arbeidsplasser», er det sannsynlig at kontoret vil bli mannsdominert (igjen) og hjemmekontoret og/eller kaffebaren eller jobbkollektivet vil bli kvinnedominert.

Sjefer er enkle sjeler og langt mindre kompliserte enn vi kanskje tror. De som er der, får mer oppmerksomhet enn de som ikke er der. De som får mer oppmerksomhet, oppleves som større bidragsytere. De som oppleves som større bidragsytere, får høyere lønn.

Så er sirkelen sluttet?

3 Forstå mulighetene

«En krise er en forferdelig ting å sløse bort», er det blitt sagt mange ganger, ikke minst i denne krisen. «En manns krise er en annen manns brød» skrev jeg i et tidligere Tirsdag morgen, den gang korona ennå ikke var et tema, men det fortsatt var nok av kriser å ta av.

Den påtvungne digitale modningen som koronaen har medført, har åpnet arbeidsgiveres og medarbeideres øyne for fjernarbeid. I mange storbyer verden over har de økonomiske påkjenningene av krisen, kombinert med innsikten i at det egentlig stort sett fungerer greit å ikke gå på kontoret for å gå på jobb, ført til at folk flytter ut av byene.

Dette er en gylden mulighet for distrikts-Norge. Kommuner som griper denne muligheten og frir til byborgere, som nå kan flytte ut til den ytterste nøgne ø uten å miste sin interessante storbyjobb, vil kunne oppleve en blomstringstid fremover.

Arbeidsgiverne vil på sin side kunne ta vare på verdifull kompetanse og talent og få tilgang til kompetanse som til nå har vært uvillig til å flytte inn i storbyområdene.

Dette blir en ny utfordring for det norske trepartssamarbeidet. Arbeidsgivere, arbeidstakere og stat og kommune er i samme båt, hangarskipet «Den norske velferdsstaten».

Om ikke akkurat målet er totalt endret for denne båten, har i det minste måten vi organiserer arbeidet og driver den fremover på, endret seg.

Hva tror du?

Hva tror du? Har pandemien skapt en kløft i det tradisjonelt sammensveisede norske arbeidslivet? Vil likestillingen få en knekk? Vil distrikts-Norge se mulighetene? Vil noe helt annet overskygge alle disse tingene?

Jeg inviterer til dialog i vårt nettmøte neste uke, tirsdag 13. april kl 15.

Les mer her.

God tirsdag.