Phineas Gage lærte oss mye om menneskesinnet da han fikk en jernstang gjennom hodet og forvandlet seg fra en kjærlig, sosial familiemann til et monster.
I blant lurer jeg på om Covid-19 er en slik jernstang for våre samfunn og vår sivilisasjon.
Jeg kjenner på det i eget sinn. Mange vil påstå at jeg er en ganske sindig person, men dette året med nedstengning har gjort noe med meg. Frustrasjon, sorg, irritasjon, aggresjon ulmer under overflaten og bobler frem i private og profesjonelle relasjoner og får meg i blant til å være en fyr jeg ikke liker.
Neida, ikke hele tiden. Men jeg tenker at hvis jeg har det sånn er det mange andre som har det sånn også. Og multipliserer du mine følelser med syv milliarder er vi i big shit.
Phineas Gage
Phineas Gage (les mer nederst) er berømt fordi han forvandlet seg fra en skikkelig hyggelig fyr til en ufølsom bølle da han fikk en jernstang gjennom hodet. Jernstangen ødela snill-og-grei-delen av hjernen.
For hjerneforskningen var det et aha-øyeblikk hvor man plutselig fikk ny innsikt i hvordan hjernen fungerer og kunne studere det både live og senere, etter hans død (rimeligvis), ved å studere hjernen hans.
En slik jernstang gjennom hjernen føler jeg Covid-19 er blitt for vår sivilisasjon. Uten sammenligning for øvrig blir pandemien et irritasjonsmoment som etter hvert får folk til å gjøre opprør mot sin egen egentlig ganske snille og godmodige natur. Jernstangen i sivilisasjonens frontallapper presser på snill-og-grei-kjertelen og fra et sted langt bak i hjernebarken bobler det fram et primitivt raseri.
Så tar vi oss sammen, setter på munnbindet med et anstrengt smil, og stiller oss to meter bak forrige person i køen.
Hva kan vi gjøre?
For HR og ledelse, som for alle andre, er det en helt ny situasjon. Personalhåndboken har ikke et kapittel om hvordan man skal forholde seg i pandemier, med mindre det ble skrevet av Nostradamus eller en av disse dommedags-prepperne.
Hva kan vi gjøre for å lette trykket? Hva gjør vi med raseriet, frustrasjonen og sorgen som ulmer under overflaten?
Det er mange kreative initiativer der ute, men jeg har en følelse av at det ofte blir som å klappe en udetonert granat på kinnet. Så, så, lille venn, dette går fint. Bare vær helt musestille, så blir det bra til slutt. Bang!
Vi balanserer på en knivsegg, og det våre ledere gjør eller ikke gjør betyr enormt mye. Da Erna brøt smittevernsreglene så vi et glimt av frustrasjonen som ligger og ulmer i hus og hytte, på hjemmekontorene, arbeidsplassene, i nasjonen og i hele verden.
Ikke bare samfunnstoppene er oppe til eksamen nå. Alle ledere – og medarbeidere – utfordres i sitt lederskap – og medarbeiderskap – i disse dager.
Hva tenker du?
God tirsdag.
Er det bare meg?
På seg selv kjenner man ingen andre. Så kanskje følelsene jeg beskriver over bare er meg. Kanskje jeg bare er litt treg på min reise gjennom sorgens faser?
Det var Elisabeth Kübler-Ross som systematiserte fasene vi går gjennom når sorg, sjokk eller andre traumatiske hendelser rammer.
Det starter med fornektelse: «Dette skjer ikke. Det går snart over.» Så går det inn i motstandsfasen, preget av sinne, aggresjon og opprør. Motstanden er en del av katarsis-fasen, renselsen, som går over i forhandlingsfasen: «OK, la oss se på hva vi har da, er det noen vei videre?»
Hvis svaret er ja, krabber du deg opp til en fase av aksept som gradvis går over i den nye normalen. Hvis svaret er nei, går du mot en vedvarende laber tilstand.
Fr. Andersen i HR skrev en tankevekkende refleksjon om sin reise nylig, og konstaterte at hun er kommet til den siste fasen, aksept.
Hvor er du?
Historien om Phineas Gage
Phineas P. Gage (født 9. juli 1823, død 21. mai 1860) var en amerikansk jernbanearbeider som ble utsatt for en traumatisk hjerneskade i september 1848 som forårsaket en alvorlig skade i hans frontal-lapper ved en arbeidsulykke.
Han overlevde, men utviste betydelig endring i personlighet, som ga datidens forskere en pekepinn på hvilke funksjoner som er knyttet til frontallappen.