Jeg har hatt hjemmekontor siden mars 2020, og nå som det nærmer seg mars 2021, begynner det endelig å synke inn hva de negative sidene av hjemmekontor er.

Ikke bare kjenner jeg på savnet av kollegaer og den uformelle praten ved kopimaskinen, i kantina og kjøkkenområdet vårt, men også en gryende erkjennelse av hva isolasjon betyr for min egen mentale helse når jeg ikke ser andre enn barna mine, kjæresten og en og annen venninne.

«Hallo!», tenker du kanskje. «Har du ikke kjent på det før nå?»  Jo, det har jeg, men nå kommer aksepten og den er bra for meg og min arbeids- og livssituasjon nå. 

Jeg har tidligere skrevet om digitalisering av arbeidsplassen og arbeidsprosesser, og der er jeg nok ganske langt fra aksept. 

Introvert i åpent landskap

Jeg er en relativt introvert person som til vanlig jobber i åpent kontorlandskap. Det kan være temmelig slitsomt, også fordi jeg er utrustet med ekstra lange antenner. 

I begynnelsen syntes jeg hjemmekontor var en befrielse. Jeg jobber med rekruttering og i perioder har jeg mange intervjuer per uke. Dette  krever mye energi, utstrakt bruk av nevnte antenner, spissede ører og at jeg har øynene på stilker. 

I sånne perioder trenger jeg mye tid for meg selv for å komme til hektene igjen, og da er ikke et åpent kontorlandskap det beste stedet for det.  Nå som jeg har kunnet være hjemme, eller gå ut en tur, har jeg brukt mye mindre tid på å få tilbake energien igjen.

Frihet …

Hjemmekontor har gitt meg mye større frihet, og er det noe jeg setter pris på, så er det frihet! 

• Frihet til å dele opp arbeidsdagen 
• Frihet til å legge inn trening midt på dagen, noe som er en skikkelig energiboost
• Frihet til å få unna praktiske gjøremål, ihvertfall de som må gjøres innen noen andres åpningstid
• Frihet til å følge opp døtrene mine når de har trengt det, ikke når jeg endelig kommer meg hjem.

… i en krympet verden

All denne friheten er goder ved hjemmekontor, men etterhvert kjente jeg også på en følelse av at mye av det jeg gjorde, skjedde i et vakuum. Jeg følte at jeg mistet litt forbindelsen med omverdenen og derfor også følelsen av at det jeg gjorde hadde noen betydning. Min verden krympet inn til å dreie seg om hva jeg skulle spise til frokost, om jeg skulle gå ut før eller etter lunsj, om det var skittentøy som burde vært vasket og om  hva vi skulle ha til middag.

Priviligert

Helt åpenbart var ikke dette noen god utvikling. Så hva skulle jeg gjøre?

Jeg måtte finne en god måte for meg selv å koble meg på igjen. Finne tilbake til arbeidslyst og motivasjon og en følelse av mening i hverdagen igjen.

Jeg begynte med å tenke gjennom en gang til hva som var positivt med hjemmekontor –  frihet og fleksibilitet.

Så tenkte jeg gjennom hva det var jeg savnet – tilknytning og sosial kontakt

Tilslutt tenkte jeg gjennom hva som motiverer meg – rett person på rett plass  og bidra til en litt bedre verden hver dag.

Det hjalp også en del å løfte blikket utover min egen stue og tenke på at jeg på mange måter er priviligert. Jeg er verken permisjonstruet eller arbeidsledig, har en fleksibel arbeidsgiver, og har det meste jeg trenger av utstyr for å gjøre en like god jobb hjemmefra. Jeg bor i et trygt land med tilgang på alt jeg trenger av mat og drikke og jeg har tak over hodet. 

Selvledelse 

Tilbake til friheten på  hjemmekontoret og fleksibilieten det innebærer.

Det betyr at jeg kan organisere dagen min utenom møter i større grad enn om jeg skulle sitte på kontoret. Det krever selvledelse for å kunne både utnytte fleksibiliteten og få gjort arbeidsoppgavene mine.

Selvledelse er en prosess der individet tar kontroll over egen tilstand ved å bruke teknikker for å påvirke tanker, følelser og atferd.

Jeg liker å gå tur, gjerne hver dag. Det å legge inn en tur på ettermiddagen mens det ennå er dagslys, er en motivasjon til å få unnagjort arbeidsoppgavene fra morgenen av. Legger jeg inn en yogaøkt før jeg logger på og leser eposter, får jeg våknet også.

Struktur er selvledelsens bestevenn, så planlegging av dagen er en god hjelp.

Sosial kontakt er også viktig – så det å ha digitale kaffeavtaler med både kollegaer og andre i nettverket mitt har vært fint .

Det var imidlertid en ting som virkelig gjorde at jeg gjenfant roen, gleden og arbeidslysten igjen.  En ting – tenk på det! Er det ikke fint at vi bare kan gjøre en ting, så løser alt seg.

Aksept

Denne lille tingen kalles aksept. 

Aksept er å  godkjenne, godta, gå med på noe

Kjenn på ordet, kjenn hvordan det lander i kroppen:

Jeg er her, sånn er situasjonen.

For meg ledet det til: Hva kan jeg gjøre for å skape meg en best mulig hverdag her og nå?

Og det ble en endelig aksept for at verden har endret seg – og at jeg må endre meg med den.

Aksept er ikke bare noe man får, aksept for noe som føles  vanskelig er en prosess og kan være hardt arbeid. I disse tider kan det for eksempel hende at noen trener mer, noen mindre. Noen drikker mer, noen mindre. 

Jeg tror mange som møter seg selv og sine  «svakheter» nå, prøver å akseptere at de finnes. Noen slipper opp ankeret og lar det  «stå til»  og vil heller deale med dette senere. Noen  aksepterer at det strammes inn og har et håp om at unntakstilstand gir seg, og at man kom seg sånn noenlunde hel igjennom. 

Muskel

Jeg tror vi har en  «muskel»  i sinnet som lar seg trene, og den heter vilje. Så kanskje jeg sammen med kolleger, familie og kjæreste har brukt viljen til å finne mening, som igjen ga meg aksept. 

Aksept og viljestyrke er ferskvare og må trenes jevnlig.  Så kanskje  neste gang jeg skriver og tiltakene er strammere, så blir det spennende å se  om aksept er på samme nivå. 

Men i dag kjenner jeg aksept for det vi står i sammen, og det er en fin følelse.