For et par år siden søkte jeg en jobb jeg ikke fikk. Vi hadde nylig kjøpt huset vi bor i nå, med et langsiktig mål om å flytte sørover og lande der på permanent basis. Da denne utlysningen dukket opp, merket jeg at den snakket til meg, og jeg kjente at jeg allerede var i bevegelse mot ei ny framtid. Med andre ord: Opplevelsen av viktighet var etablert allerede før jeg skrev og sendte søknaden.

Prosessen

Gleden var stor da jeg ble kalt inn på førstegangs intervju, og HR-sjefen ga tydelig utrykk for at jeg var en spennende kandidat. Samtalen gled lett, kjemien var god og temaene vi kom inn på underveis, var både relevante og interessante. På vei hjem hadde en mulig ansettelse i denne virksomheten endret karakter i hodet mitt fra «viktig» til «denne jobben vil jeg ha».

Det gikk ikke mange dagene før jeg fikk en ny telefon med spørsmål om jeg ville sette kursen sørover en gang til. Denne gangen ble jeg møtt av et helt panel. Selv hadde jeg svart på en test jeg ikke kjente fra før, og lagt et godt stykke arbeid i løsningen av et case jeg skulle presentere. Igjen var stemningen god og responsen positiv. Jeg hadde trua, men var likevel ikke helt sikker. Viktig var det fortsatt.

Avslaget

Neste gang telefonen ringte, forlot jeg møtet jeg satt i (noe det er svært sjelden jeg gjør) og fant et rolig hjørne utendørs. Jeg kjente meg opprømt. Den samme muntre stemmen jeg hadde hørt noen ganger nå, kunne fortelle at jeg var innstilt på andreplass. Han forklarte hvordan de tenkte, hva de hadde behov for og hvorfor den andre kandidaten passet bedre til den profilen. Samtidig var han tydelig på mine styrker, slik han opplevde dem, og han åpnet opp for videre kontakt i andre roller.

Konkurranseinstinktet

På slutten av samtalen stilte han et for meg viktig spørsmål: «På den testen du svarte på, fikk du svært lav score på konkurranseinstinkt. Vi lurte litt på hvordan det går an ikke å ha konkurranseinstinkt? Kan det virkelig stemme?»

Spørsmålet kom brått på. Jeg visste ikke at dette var en måleparameter i testen, og jeg hadde ikke reflektert over denne problemstillingen før. Samtidig forsto jeg plutselig noe om meg selv, om hvorfor jeg til tider kan være litt vanskelig å forstå seg på:

Mitt konkurranseinstinkt er, slik jeg opplever det, absolutt til stede, men det retter seg ikke mot andre personer. Jeg blir mye mer trigget av å vinne sammen, enn av å vinne over noen. Jeg gleder meg stort over både egen og andres mestring, og spesielt når dette handler om å overvinne hindringer knyttet til kompetanse, erfaring, kompleksitet eller selvpålagte begrensninger.  Jeg konkurrerer med meg selv og utfordrer de jeg jobber med til å gjøre det samme. Hva naboene eller konkurrentene får til, er i denne sammenhengen helt uvesentlig siden de kjemper sin egen kamp, ikke min eller vår.

Les også: Rekruttering, tilbakemeldingskultur og samtalekompetanse

Læringen

Søkeprosessen, og ikke minst den avsluttende samtalen, ble en viktig ressurs for meg på vegen videre. Jeg ble enda tryggere på at mine faglige og personlige kvaliteter kommer best til sin rett i mindre organisasjoner med større handlingsrom og med tett relasjonell oppfølging av de jeg jobber med. Det har jeg tatt konsekvensen av.

Samtidig har opplevelsen av å bli møtt med respekt, interesse og konkrete tilbakemeldinger på alle stadier i prosessen, også da budbringeren kom med avslag, gitt denne bedriften en ny ambassadør, som bidrar til å styrke deres positive omdømme i lang tid framover.

Valget ble riktig for oss begge, og ikke lenge etter fant jeg den arbeidsplassen jeg er i nå, der jeg trives svært godt. Avslaget ga meg dermed muligheten til en ny (og for meg attraktiv) start i et miljø, som er mer tilpasset mine styrker. Rekruttering er og skal være en toveis prosess.