Vi kjenner godt uttrykket «dra på jobb». Et uttrykk som egentlig er litt snålt, om du tenker etter, vi drar jo til jobb. Til kontoret eller kulturhuset eller universitetet eller restauranten eller hvor det nå er vi jobber. Men så rotfestet er det i oss å reise til et bestemt sted hvor jobben skal utføres at vi har mikset sammen hele den fysiske forflytningen med stedet vi forflytter oss til. Vi drar på jobb. 

Noe av det første som slo meg da vi fikk pandemi og hjemmekontor i fanget for snart et år var —  ah, tenk så mye tid vi nå sparer på reising! Ikke at det utgjør den store forskjellen for min del, jeg jobber primært hjemmefra i utgangspunktet, med noen bortekontordager innimellom og selvfølgelig litt møter her og der. Men til og med med dette som utgangspunkt følte jeg at hverdagen ble roligere og at jeg fikk mer tid tilgjengelig. 

Parkinsons lov

Men så er det nå engang sånn at hvor mye vi får gjort ikke alltid henger sammen med hvor mye tid vi har tilgjengelig. Du har kanskje selv sett hvordan det å ha en deadline, enten det er deadline for en prosjektleveranse eller rapport som skal være ferdig før dagen er omme. Men du må hente i barnehagen før dørene stenger. Eller har avtalt en trivelig middag med kona. Eller bridge med klubben. 

Når vi må, så må vi. Og da får vi som regel gjort mer på kortere tid enn hvis vi hadde frie tøyler. Du kjenner kanskje uttrykket  «Work expands so as to fill the time available»? Parkinsons lov. Den treffer midt på spikerhodet, spør du meg. Sånn har det iallefall vært for meg, som i stor grad har hatt muligheten til å jobbe mye, og med stor frihet både i forhold til hvor og til hvilke tider jeg arbeider. Det er nok et velkjent fenomen for flere av oss. Uten frister og uten grenser drar oppgavene ofte ut i tid, inn i kvelden. Iblant helt inn i de sene nattetimer.

Det er her det fort kan begynne å knyte seg til, når vi nå sitter på hjemmekontor. Uten den faste bridgekvelden i kalenderen. Uten cafébesøk med venner. Uten håndballtreningene du ellers pleier å kjøre eldstejenta til. Alt bare flyter inn i hverandre, og tiden vi har vunnet på ikke å måtte reise til jobb på morrakvisten taper vi ved at arbeidsdagen glir ut av hendene våre og setter seg som en klam klo rundt nakken. 

Den ekstra tiden vi fikk tilgjengelig til å være mer med familien går liksom opp i opp med sene kvelder bøyd over tastaturet. 

Fortsett å gå

Enkle kropper

Poenget er, marker at arbeidsdagen begynner. Kroppene våre er ganske enkle, og hodene er skrudd inn på rutiner og markører. Lag en markør for deg selv, på at nå begynner arbeidsdagen.

En kjærkommen bieffekt er at du får luftet hodet, bokstavelig talt, og beveget kroppen. Begge deler sentrale ingredienser for økt konsentrasjon, lavere skuldre, høyere effektivitet og bedre utholdenhet. I tillegg til at det rett og slett føles ganske bra. 

Gjør du det samme når du avslutter arbeidsdagen. Jo, av og til må du kanskje jobbe overtid. Men definer hva  «normal arbeidstid» er for deg, selv om du er på hjemmekontor. Sett en tid for når arbeidsdagen normalt skal være slutt, og gjør det samme da: Dra hjem fra jobb. Den samme runden rundt huset eller blokka, bort til bussholdeplassen eller skolen. Eller planlegg en fast ettermiddags-gåtur med en nabo, venn eller noen i familien. Lag deg en avtale som gjør at du smekker igjen PC-en og kommer deg ut. 

Rollemodell

Og om noen syns du er snål som vandrer der rundt huset eller blokka, gi dem et smil og tenk at du er en viktig rollemodell for folkehelsa og en bedre arbeidshverdag over det ganske land. 

Godt arbeid!