Snø er fint, den lyser opp. Kulden er jeg ikke glad i. Jeg hutrer sammenhengende fra oktober til april. Vintermørket tar nesten knekken på meg. Jeg gjesper to måneder i strekk. Og hutrer.

Så for meg er vintersolverv årets høytidsdag. Stearinlys overalt. Og jeg bevilger meg og mine noe godt fra en eller annen grønn flaske.

Men, i 2020 ble jeg snytt for det. Også. For solen snudde midtveis i arbeidsdagen. Effekten av stearinlys var dårlig. Jeg var alene på hjemmekontor, og den grønne flasken måtte pent vente til kvelden.

Det er fantastisk å fråtse i lys midtvinters. Etter solverv sjekker jeg daglig kalenderen for å se hvor mye lengre dagen er. Og når vi så ønsker hverandre et godt nytt år, vet vi at vi går mot lysere tider.

Advent 2.0

Aldri før har lysere tider vært mer kjærkomment.

I år innebærer det ikke bare nye muligheter, men også et etterlengtet stikk i armen. Først om en stund, for det er mange foran meg i køen.

Vi begynner å bli lei^(*) nå. Tiltak, masker, avstand og innskrenket frihet. Veggene på hjemmekontoret kryper nærmere. Vi ser slutten på elendigheten nå som vaksinen er et faktum, men de vaksinerte må fortsatt holde ut i de uvaksinertes unntakstilstand, smittebærere som de fortsatt er. Uvaksinerte vil bli stadig mer utålmodige når media forer oss med vaksinetall fra andre land.

Hvordan påvirker denne (siste?) fasen motivasjonen vår? Hva gir det av grobunn for frustrasjon og friksjon oss imellom?

I julen stilte en bekjent av meg dette spørsmålet. Han er leder i sin egen SMB. Hvilken oppmuntring skulle han komme med til sine ansatte på nyåret? Til de som igjen var kastet tilbake på hjemmekontor, men spesielt til de som hadde sittet hjemme siden mars(!).

Raushet

–  Mer raushet, svarte jeg. Si alle må være rausere enn rausest overfor hverandre i tiden som kommer. Vise mer tålmodighet og tillit overfor kolleger. Støtte og hjelpe hverandre. Mer enn vanlig. Lytte og tenke før man svarer. Mer velvillighet. Mer takhøyde. Spør oftere om kolleger har det bra. Folk vil bli sett, og for noen er utfordringene større enn for andre.

Vi skal være kolleger når vi er tilbake på kontoret også. Derfor er det et felles ansvar, ikke barefor ledere eller HR. Nå må vi holde ut de siste månedene. Ettertiden får avgjøre hva vi gjorde rett og galt.

– Og du, fortsatte jeg, du skal pøse på med mengder av raushet og tillit.

Tillit er synlig, men mistillit synligere. Mistillit ser man i stummende mørke. Flere undersøkelser viser at ledere med et sterkt styrings- og kontrollbehov har slitt siden mars. De evner ikke å vise hjemmekontorister tillit, den fremste vaksinen mot utrygghet, usikkerhet og manglende prestasjoner.

Selv om enkelte innimellom kan synes å ha et litt lettvint forhold til arbeidstiden, skal vi ta for gitt at vi alle er samvittighetsfulle. Ta en god titt i speilet. Forsterk positiv lederadferd og skjul det motsatte bedre. I hvert fall frem til vi er tilbake på kontoret.

Reboarding

For når vi kommer tilbake på kontoret til våren, vil vi rett og slett være litt ute av kontorform. Da er det tid for reboarding.

Det høres kanskje fjollete ut, men reboarding blir viktig. Det er noe ledere og HR må begynne å tenke på allerede i dag. Jeg kjenner flere som ikke har sett sine kolleger siden 12. mars. Jeg leste en artikkel om en (i april) nyansatt leder, som ennå ikke har truffet sine overordne eller kolleger.

Vi er bare mennesker. Vi må bli litt kjent med hverandre igjen. Selv om vi har lagt oss til en del (u)vaner siden mars, vil vi nok falle tilbake til mange gamle vaner. Gode som dårlige. Men, jeg tviler på at noen av ny (u)vane dukker opp på kontoret i skjorte, joggebukse og desperat vannkjemmet antennesveis. Skjønt…

Nå må vi bare holde ut siste langside! Fortsatt godt nytt år!