Året 2020 har gitt meg en gave. Jeg hadde ikke bedt om den, og den sto heller ikke på ønskelisten. Så motvillig var jeg, at jeg i begynnelsen nektet å ta den imot. Selv etter at jeg hadde strukket hendene fram og takket høflig, la jeg den pent til side uten å se etter hva som kunne befinne seg innenfor den litt rufsete innpakningen.

Etter en stund og litt motstand valgte jeg forsiktig å fjerne bånd og papir og fant til slutt en tom eske. På den ene siden hadde noen skrevet: RESTRIKSJONER, men hvis jeg snudde esken helt rundt, fant jeg teksten FRIHET, påført med samme håndskrift.

Variasjon som energikilde

Hold deg fast! Denne teksten er skrevet av ei som inntil nylig, stadig har hevdet at hun har svart belte i raske beslutninger og i variasjon over både samme og ulike tema på en gang. Rutiner tapper meg rett og slett for energi.

Det var det jeg trodde.  Men da verden slik jeg kjente den, ble fjernet med en tusjstrek, skal jeg love deg at det tok tid før jeg var klar for å utforske alternativene.

«Jeg liker ikke å lære»

«Jeg liker ikke å lære» sier familiens yngste, hun som begynte i første klasse i høst. «Tull og tøys!» svarer jeg, «Klart du liker å lære, men du liker ikke at andre bestemmer hva du skal lære og når.» Hun lytter, tenker, spiser litt av brødskiva si og nikker bekreftende. Hun kan si seg enig i den påstanden.

It takes one to know one. Jeg liker heller ikke endring, ikke når det er andre som trer den ned over hodet mitt. Jeg vil bestemme hvordan og ta kontroll over innhold, framdrift og mål, på samme måten som seksåringen vil styre læringsprosessene sin selv.

Den nye friheten

Da jeg fikk gaven i vår, begynte jeg med andre ord å utforske restriksjonsdelen først. Jeg samlet på forbud og påbud og kraftige henstillinger. Jeg krydret så det hele med gravøl over en London-tur som gikk fløyten, og over andre opplevelser som nå er dyttet både ett og to år ut i tid.

Jeg vet ikke helt når skiftet kom, da jeg snudde esken med FRIHET-siden opp, men det må ha vært i sommer i et øyeblikk der sola rundet hushjørnet og traff inngangspartiet på huset vårt. Med koppen med nytraktet kaffe i den ene hånda og mobilen i den andre, tuslet jeg barbeint ut og satte meg i solskinnet på nederste trappetrinn.

Med solstråler i luggen og tærne i duggvått gress tok jeg dagens første jobbtelefon.

I 2018 lyttet jeg til et foredrag der direktøren for et eksklusivt hotell i Sveits fortalte oss at mennesker ikke nødvendigvis hadde behov for den ultimate avkoblingen fra jobb, men like mye variasjon og stimuli knyttet til hvor de var når de var på jobb. Hennes hotell hadde lagt til rette for spektakulære rammer rundt gjestenes arbeidsreiser og -opphold, der digital tilgjengelighet var et must og sanseinntrykkene like viktige.

Der og da kjente jeg mest på motstand. Hodet kom raskt opp med ei liste over minst 10 ulemper i kjølvannet av den sømløse tilværelsen hun snakket så varmt om, der grenseoppgangene mellom arbeid og fritid viskes ut.

Samtidig har hun et poeng.

Hva er lykke for deg?

For meg henger frihet og lykke tett sammen, og da snakker jeg ikke frihet fra relasjoner, men fra rammer.

Denne uka har jeg både hatt gjemme-hjemme-bortekontor i skogen på ei tretopphytte, lånt en arbeidsplass hos en kunde og forhandlet avtaler hjemme i egen stue. Jeg har startet arbeidsdagen i sokkelesten og avsluttet den under stjerneklar himmel foran et bål med gode mennesker rundt.

Jeg har kjent på lykke, jobblykke, og den kreative delen av hodet (som jeg begynte å mistenke for allerede å ha tatt juleferie) har boblet over av ideer og virkelyst. Alt dette fordi jeg har hatt frihet til å skifte perspektiv, ta inn andre inntrykk og rigge arbeidshverdagen min på nye måter.

Virginia Satir om frihet – og perspektiv

Tankene vandrer videre til Virginia Satir, som beskriver de frihetene vi som mennesker har i og utenfor jobb, slik:

Hvordan vil du benytte dine 5 friheter?