Hennes forskning tyder på at verken i Norge eller andre rike land, reduseres lykke, tilfredshet med livet eller vitalitet om man engasjerer seg i bærekraftig forbruk, inkludert mindre flyreiser og mer grønnsaker og fruktbasert kosthold.
I sin higen etter å kombinere livskraft med bærekraft, har hun i over ti år arrangert workshops både i Andesfjellene og i Hurdal basert på chilenske Manfred-Max Neefs filosofi. Bli kjent med Monica Guillen-Royo i denne samtalen med Bjørn Z. Ekelund.
Monica Guillen-Royo har en doktorgrad fra University of Bath i England. Doktorgradsavhandlingen hennes var en tverrfaglig studie av relasjonen mellom forbruk og livskvalitet i Peru, med utgangspunkt i teorier om grunnleggende, menneskelige behov, og lykkeforskning.
— Da jeg begynte på en doktorgrad i England, forstod jeg at svarene var komplekse. Ett problem er at vi assosierer ting og produkter med menneskelig behov. Det er faktisk to veldig ulike fenomener, sier hun.
Katalanske Guillen-Royo har både en bachelor og en master i samfunnsøkonomi, i tillegg til en master og doktorgrad i samfunnsfag.
Da sommerhusene kom, ble familien syk
— Jeg har alltid vært interessert i å forstå koblingen mellom forbruk og livskvalitet med bakgrunn i de kontrastene jeg hadde observert i oppveksten min i Katalonia. Derfor begynte jeg å stille ganske grunnleggende spørsmål: Hvorfor blir de mange veiene og sommerhusene som skjærer gjennom, og inn i vår vakre natur, tatt som tegn på økonomisk velstand? De stille, tradisjonelle landskapene med eple-, fersken-, oliven- og mandeltrær forsvant så byfolk kunne bygge sommerleiligheter, sier hun.
Samtidig opplevde Guillen-Royo at folk i familien begynte å lide av jobbrelaterte sykdommer.
— Hvorfor måtte de ha en stressende livsstil for å tjene høye lønninger som faktisk ikke var nødvendig? Vi hadde alle mer enn nok til å kunne leve et tilfredsstillende liv, mener hun.
Subjektiv livskvalitet
Bjørn Z. Ekelund skrev i sin tid hovedoppgaven i psykologi om måling av subjektiv livskvalitet.
— Den gangen var både jeg, og mange andre, inspirert av å finne et alternativ til brutto nasjonalprodukt — et mål som kunne brukes som en direkte indikasjon på individuell behovstilfredsstillelse. Som aktiv deltaker i miljøbevegelsen var jeg også motivert av at en slik behovstilfredsstillelse ikke nødvendigvis krevde økonomisk vekst og materielt forbruk, sier han.
Ekelund ønsket selv å finne frem til hvordan mennesker gjennom bedre dialog og forståelse kunne anskueliggjøre et mer meningsfylt liv, både hos hverandre og seg selv. Gjennom selskapet Human Factors har han utviklet verktøyet «Diversity Icebreaker», med formål å få folk selv til å se hvordan man kommuniserer, agerer, reagerer og løser problemer ulikt, basert på personlighet.
Verktøyet identifiserer tre perspektiver. Man trenger alle perspektivene for å kunne lage en kompleks løsning sammen, og målet er å skape felles erfaringer preget av inkludering og positivitet, samtidig som man får eierskap til et språk der man kan uttrykke uenighet uten at uenigheten truer.
Se også:
Derfor ble han nysgjerrig da han kom over en engelskspråklig bok om workshops, skrevet av Monica Guillen-Royo. I boken forteller hun om involverende seminarer om bærekraft, som hun har holdt i Peru, Spania og Norge.
Etter å ha lest boken, inviterte han henne til et intervju.
Fokus på selve samtalen i seg selv
— Monica, du har skrevet en bok med erfaringer fra mange land, inklusiv Norge. Dette tyder på en flernasjonal bakgrunn. Fortell litt om hvordan ting henger sammen?
— Ifølge den avdøde chilenske økonomen Manfred-Max Neef er det menneskene selv, gjennom samarbeid, som finner fram til gode løsninger. Han foreslo derfor å organisere deltakende workshoper hvor folk kunne diskutere hindringer og muligheter for å øke både tilfredsstillelse av menneskelig behov og bærekraft. I mer enn ti år har jeg fulgt i Manfreds fotspor og organisert workshops på så ulike steder som Andesfjellene og Lima i Peru, samt Oslo, Lofoten og Hurdal i Norge, forteller hun.
Hun mener at den eneste reelle løsningen som fungerer, er å involvere innbyggerne, hvis man skal oppnå en dypere forståelse for hvordan man skal kunne kombinere livskvalitet med bærekraft. For å kunne analysere grundig og stille de rette diagnosene, er det vesentlig med aktive deltakere som kommer med løsningsforslag. Løsningene bør inkludere en plan for hvordan iverksettelse skal skje, og oppfølging av tiltakene som iverksettes.
— De fleste, som har analysert og studert resultater av slike behovsbaserte workshoper, peker på at funn og resultater forplikter. Hvis ikke myndighetene viser ved handling at de faktisk ønsker å implementere funnene fra workshopene, kan deltakerne til slutt føle frustrasjon og håpløshet. Da vil man kunne miste interessen for fremtiden i aktiv deltakelse i politikkutforming. Manglende deltakelse fra innbyggerne er en risiko for samfunnet.
— Du bruker begrep som «å være, å gjøre, å ha og å samhandle» â begreper som jeg forbinder med filosofi og velferdsforskning i Skandinavia. Hvordan er dette anvendt i disse workshopene?
— Max-Kneef identifiserte ni ulike behov som, i motsetning til Freud og Maslow, har en større oppmerksomhet på det skapende menneske i fellesskap med andre, forklarer hun.
De ni behovene er:
- Livsopphold
- Beskyttelse
- Hengivenhet
- Forståelse
- Deltagelse
- Rekreasjon
- Skapertrang
- Identitet
- Frihet
— Og, når vi arbeider med deltagere i workshopene spør vi om hva som er viktig innenfor disse ni behovene i lys av de tre eksistensielle modusene: Ha – gjøre – være. I tillegg spør vi om i hvilke situasjoner kan disse tre modus-områdene være i virksomhet samtidig og virke forsterkende; For å være den du ønsker å være, hva må du gjøre og hva må du ha og i hvilken situasjon? Når man i workshoper identifiserer sammenhengen mellom disse får man en forsterkende attraktivitet som virker motiverende både på den enkelte og fellesskapet.
— Kan du eksemplifisere en slik workshop?
— Jeg gjennomførte en studie med bruk av behovsbaserte workshoper i Oslo. Det var i 2013 på Universitetet i Oslo (UiO), og både ansatte og studenter deltok i workshopene, forteller hun
Deltakerne fra UiO identifiserte følgende faktorer som hindret dem i å få tilfredsstilt sine behov:
- Selvopptatthet og intoleranse
- Sosial kontroll
- Markedsbaserte samfunnsøkonomiske strukturer
- Individualisme og ekskludering
- Mangler i offentlig transport
Deltakerne pekte også på konkrete tiltak som kunne bidra til en høyere livskvalitet og økt bærekraft i Oslo:
- Å øke borgernes involvering i utformingen av politikk, blant annet gjennom internettfora, online plattformer for oppfølging av implementering av politiske programmer, infrastruktur for å organisere avstemninger på nettet, og/eller folkeavstemninger.
- Å øke befolkningens kunnskap om samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser av forbruk, gjennom for eksempel utvikling av en dedikert mobiltelefonapplikasjon for å skanne produktetiketter for å få informasjon om typen og mengden energi som brukes, karbondioksid (CO2) -utslipp fra produksjon og transport, og arbeidsforholdene for arbeidere i hele forsyningskjeden
Livskvalitet i en grønn fremtid
Bjørn Ekelund er tydelig på at han ikke er fan av FNs 17 bærekraftsmål. Han selv har snakket om bærekraft siden 70-tallet og mener begrepet er blitt utvannet med FNs brede bærekraftsmål.
— Det som jo er det egentlige nye nå er at vi belaster planeten både med forurensning, vi ødelegger dyrkbar mark, og vi bruker opp de materielle ressursene slik at neste generasjon ikke har den samme mulighet til å leve et godt liv. Hva tenker du om det?
— Etter min mening kan både bærekraftbegrepet og FNs bærekraftsmål være nyttig for å øke bevisstheten om behovet for å møte økonomisk velstand, samtidig som vi ivaretar økologisk bærekraft. Men, det kan godt være at grønn vekst er en feilslutning, og at for å begrense klimaendringene, bør rike mennesker i både rike og fattige land planlegge for en reduksjon i forbruket. Jeg mener vi må planlegge for dette for ikke havne i nedgangstider, slik som nå skjer som en følge av Covid-19, sier hun og forklarer at hennes erfaring med behovsbaserte workshoper beviser at folk i rike samfunn gjerne kan forbruke mindre, men at de da vil kreve andre grunnleggende rettigheter.
Eksempler kan være forbedret helsebistand og muligheter for utdanning, direkte-demokrati, bedre infrastruktur og kortere arbeidsuker.
— Det å tilfredsstille menneskelige behov kan gjøres på mange andre måter enn å øke det materielle forbruk. Hvorfor er ikke dette mer sentralt i dagens bærekrafts-debatt?
— Det finnes stadig flere studier som analyserer hvordan samfunnet kan klare å beholde et høyt nivå av livskvalitet kombinert med lavere forbruk. Dette er ganske nytt, da den mest vanlige antakelsen er at det er en klar sammenheng mellom materielt forbruk og livskvalitet. Men, kanskje kan vi opprettholde livskvalitet og samtidig ta bedre vare på miljøet gjennom grønnere produksjons- og distribusjonsmetoder. En del forskere har begynt å studere hvordan forbruket vårt kan endres mens livskvalitet beholdes, sier hun og utdyper:
— Forskning om forholdet mellom bærekraft og livskvalitet er økende, men den er kanskje ikke så populær fordi den dominerende retorikk fortsatt er at mer forbruk, som så langt ikke har vist seg å være så bærekraftig, fører til økt livskvalitet. Det kan være tilfelle når man er fattig, men det er ikke nødvendigvis sant i rike samfunn.
— Hva tenker du om hvordan du kan bidra til dette feltet fremover?
— Jeg har forsket på forholdet mellom livskvalitet og bærekraft i mange år og skal fortsette å gjøre det, både med bruk av statistiske metoder og kvalitative metoder som workshoper og intervju. Jeg har for eksempel nylig publisert en studie hvor jeg studerer forholdet mellom lykke, tilfredshet med livet og vitalitet og bærekraftig forbruk i Norge. Resultatene tyder på at i Norge skjer det samme som i de andre rike land, verken lykke, tilfredshet med livet eller vitalitet blir redusert om man engasjerer seg i bærekraftig forbruk, inkludert mindre flyreiser og mer grønnsaker og fruktbasert kosthold.
— Jeg håper at dette kan bidra til å argumentere for en mer bærekraftig livstil her i landet, sier professor Monica Guillen-Royo.