Netflix-filmen «Social dilemma» er blitt en snakkis i brede lag av befolkningen. Det er for mange en sjokkerende oppvåkning til en krise som har fått vokse seg frem i det stille. Filmen viser blant annet hvordan mange av de som skapte algoritmene som i det skjulte har overtatt verdensherredømmet, nå, i ettertid, har ekstremt store kvaler for hva slags monster de har skapt.
Filmen rir på toppen av en viktig og positiv bevissthetsbølge som har bygget seg opp over lang, lang tid. Vi snakker ikke måneder og år siden de første bekymringsmeldingene om den utviklingen vi ser resultatene av i dag kom. Vi snakker flere tiår. Allerede i 1999, da dotcom var på sitt mest energiske, advarte folk som Gisle Hannemyr mot utviklingen.
En flom av bøker, både internasjonalt og nasjonalt, har satt søkelyset på den makten som samles i hendene til et fåtall teknologiselskap. For de er ikke mange, faktisk bare ni. «The Big Nine» består av seks amerikanske og tre kinesiske selskap. Dataene disse har samlet inn om oss og måten de bruker disse dataene på har gjort disse selskapene mektigere enn noen enkelt nasjon og mer verdifulle enn noe selskap i historien.
Den fjerde modellen
Også i Norge har det kommet en rekke bøker som belyser problemstillinger som følge av denne maktkonsentrasjonen. En av de siste er Hilde Nagells «Digital revolusjon: Hvordan ta makten og friheten tilbake». Hilde Nagell har en grunnleggende mer optimistisk tone enn mange av de mer dystopiske variantene, som Shoshana Zuboffs «The Age of Surveillance Capitalism» og ikke minst ovennevnte «Social dilemma».
Noe av det viktigste Nagell gjør i sin bok er å skissere opp en nordisk modell for hvordan vi skal forholde oss til utviklingen. Dette omtaler hun som den fjerde modellen, hvor de tre første er den amerikanske «alt er lov»-modellen, den kinesiske «alt-skal-overvåkes»-modellen og den europeiske «alt-skal-reguleres»-modellen.
Den fjerde modellen, den nordiske, er oppsummert i hermetegn en «alt-er-vårt»-modell. Sitert fra boken (s. 105) kan essensen i modellen oppsummeres slik: «Det innebærer å betrakte data som et kollektivt gode. Målet med digitalisering og bruk av data er hverken å effektivisere, å være sist ute med det nye eller å skape mest mulig økonomisk vekst. Målet med digitalisering og bruk av data er å gi mennesker større frihet til å leve et godt liv. Digitalisering må skje med utgangspunkt i menneskene, slik at flere får sjansen til å påvirke utviklingen av teknologien og hvilke datasystemer som velges. Dette kan virke åpenbart, men det er langt fra sånn det fungerer i dag.»
(Jeg kommer til å skrive en anmeldelse av boken i en senere artikkel.)
3 grunnleggende utfordringer
Det Hilde Nagell også gjør veldig bra, er å dempe panikken for våre individuelle rettigheter og rette fokus mot de virkelige utfordringene: Hvordan vi ikke lenger er konsumenter, men selve produktet, og hvordan det bidrar til å rokke ved samfunnsstrukturene våre.
Det er lett å bli opprørt over feil ting. Grunnleggende er det tre problemer som må adresseres:
- Retten til å manipulere
- Parasittkapitalismen
- Velferdssamfunnets ve og vel
1. Retten til å manipulere
Det mest opprørende i Netflix-filmen Social dilemma er hvordan vi manipuleres. En ting er at Google, Facebook og de andre syv ikke bare ser hva vi tenker, føler og gjør, men at de også manipulerer oss til å føle, tenke og gjøre ting som pengesterke annonsører har betalt dem for. Vi har alltid blitt manipulert av reklame, men aldri med så sterke og etisk diskutable virkemidler som nå. Har du penger nok kan du kjøpe deg til sosialt sammenbrudd i en hel nasjon, slik det er lett å mistenke at har skjedd i USA de siste årene.
Da TV-en kom med TV-reklame ble det raskt satt fokus på hvor mye sterkere denne visuelle kanalen er. Visse former for reklame ble forbudt på TV i Norge, blant annet reklame rettet mot barn og politisk reklame.
Vi trenger en lignende regulering av digitale medier, men den må gå lenger enn å beskytte våre barn og politiske standpunkter. Sosiale medier er et etisk ville vesten hvor det i stor grad er opp til den enkelte å definere hva som er greit og hva som er ugreit. Den subtile evnen til å påvirke store folkemasser og skape splittelse og meningssiloer er et masseødeleggelsesvåpen som burde vært regulert på linje med atomkraft.
2. Parasittkapitalismen
Jeg har holdt noen foredrag hvor jeg har gjort sammenligninger mellom verdiskapningen som skjer i de digitale gigantene versus de største mer tradisjonelle virksomhetene på planeten. Noen av konklusjonene oppsummerte jeg i artikkelen «Den stille revolusjonen».
Essensen er at de mest lønnsomme selskapene i verden i bunn og grunn ikke skaper noe. I stedet er de parasitter på verdenssamfunnet. De forsyner seg av dine og mine data, de selger vår oppmerksomhet til høystbydende og de bruker dataene de «låner» av oss til å manipulere oss.
Dette er parasittisk virksomhet.
I tillegg betaler de ikke skatt.
Mange har sammenlignet data med olje. Sammenligningen halter på noen områder, særlig fordi olje ikke er en fornybar ressurs, mens data er noe det stadig kommer mer av. Men la oss sammenligne det med noe annet da, for eksempel vannkraft. Tenk deg data du og jeg skaper som små drypp i et landskap som samler opp alle dryppene til elver, til sjøer, til mektige fossefall.
Tenk deg så at et utenlandsk selskap kommer inn og demmer opp disse vassdragene, henter ut energien av dem og selger videre til høystbydende på verdensmarkedet.
Det er ikke manglende presedens for slik atferd. Historikere omtaler gjerne den perioden av vår fortid som «kolonialismen». Mektige nasjoner forsynte seg grådig av verdier fra andre, mindre ressurssterke land uten å gi noe tilbake.
I dag er det ikke vannkraft, gull og diamanter de demmer opp og skiper til fremmede land og lommebøker, det er våre data og vår oppmerksomhet.
Da vi fant olje i Norge gjorde vi noen smarte grep som skulle hindre at verdiene i Nordsjøen skulle komme på utenlandske kapitalkrefters hender.
Jeg tror vi trenger en lignende regulering av våre data.
La oss fastslå at data generert av norske borgere tilhører det norske folk. Skal man hente ut verdier av disse dataene må det søkes om tillatelse og en solid del av verdiene som skapes skal tilfalle de rettmessige eierne av disse ressursene.
3. Velferdssamfunnet ve og vel
Nylig fikk jeg besøk av Ingar Roggen. Ingar er en 86 år gammel sosiolog, og er en mytisk skikkelse i internasjonale kretser innen sosial informatikk.
Nå har Ingar tatt initiativ til et nytt politisk parti hvor et av de viktigste målene er å sikre at robotiseringen av Norge gjøres på en måte som sikrer velferdssamfunnet. Partiet heter Solidaritet, men Ingar selv omtaler det gjerne som «Robotpartiet».
Selv går han gjerne inn i sin selvbestaltede rolle som «Robot Hood» som vil ta fra de rike og gi til de fattige.
Dette adresserer en tredje utfordring vi står foran: når det meste av arbeidet utføres av ubetalte kunstige intelligenser, algoritmer og roboter, hvordan skal vi da få skatteinntekter som kan sikre velferdssamfunnet?
Blant forslagene partiet Solidaritet bringer til torgs er borgerlønn. «Skattlegg roboter dersom de tar arbeidet fra folk. Betal folk borgerlønn dersom de skaper verdier», skriver de i sitt program.
Om borgerlønn er løsningen vet jeg ikke, men at dette er en reell utfordring er hevet over tvil.
Kudos til 86-åringen og hans medspillere for initiativet. Vi står ovenfor mange flere utfordringer knyttet til å ta vare på det vi har i møtet med de nye, digitale samfunnsstrukturene.
Hva nå?
I tittelen lovte jeg deg 3 løsninger på våre sosiale og digitale dilemmaer. Som quick-fix er dette etter min mening en god start. Men selvsagt er det langt fra nok. Dette er en samtale vi må holde levende på alle nivåer i samfunnet.
Vi i tilt.work skal gjøre vårt for dette. Jeg har invitert blant andre Hilde Nagell, Shahzad Rana og Gisle Hannemyr til et nettmøte hvor vi snakker oss gjennom noen av utfordringene.
Det er et møte som forventer aktiv tilstedeværelse fra alle som deltar. Hvis du har lyst til å lytte til disse menneskene får du anledning til det hvis og når vi senere legger ut et opptak fra møtet. Hvis du derimot har lyst til å snakke med dem, syns jeg du skal skynde deg å melde deg på. Vi begrenser til 30 deltakere slik at vi kan få et møte hvor vi snakker sammen og utveksler erfaringer. På disse møtene er alle like viktige som verdiskapende bidragsytere. Meld deg på nettmøtet «Litt klokere – Hvordan ta våre liv — og samfunns- og forretningsmodeller — tilbake» , torsdag 8. oktober kl 15.
I mellomtiden: