Alle har vi antipatier eller fordommer som fordummer oss i større eller mindre grad. Det er så lett å sette andre mennesker i bås og dømme folk vi overhodet ikke kjenner.

Siden 2011 har jeg vært mentor for flere ulike bachelor og mastergrad studenter både i Norge og i Storbritannia. Jeg husker godt første gang jeg fikk tildelt en ung, kvinnelig student som mentee/adept, og som bar hijab. Jeg tenkte i mitt stille sinn «kjære vene, hvordan skal dette gå?».

I ettertid kan jeg oppsummere at vedkommende er ett av de flotteste menneskene som jeg har møtt på min livsvei. Hun er også en av de mest ambisiøse personer jeg har møtt.

Jeg bommet altså totalt i mine antagelser.

Dessverre er jeg redd hun fort dømmes av andre på grunn av sitt religiøse hodeplagg, slik jeg gjorde. Fremfor å ta tiden til hjelp for å bli kjent, avviste jeg henne ved første øyekast.

Nøkkelen til inkludering

Fordommene fordummer oss som mennesker, og med forenklede oppfatninger plasserer vi hverandre i ulike båser. Det hindrer oss i å se enkeltindivider som unike mennesker med fantastiske og flotte personligheter.

Våre fordommer bygger på ulike stereotype forestillinger om andre mennesker og har ingen eller svært begrenset forankring i virkeligheten. Dette bidrar til å skape kunstige skiller oss mennesker imellom. Mine og dine fordommer fører til ekskludering, ikke inkludering.

Viktigheten av inkludering står høyt på samfunnsagendaen. Men er vi villige til å jobbe med våre egne fordommer?  

I psykologien forklares vår hang til fordommer med et grunnleggende behov for å sortere og kategorisere alle inntrykkene vi møter. Våre fordommer er et produkt av kognitive mekanismer. Vi skaper intern «orden» i kaoset ved å organisere virkeligheten.

Med andre ord er det du og jeg som må rive ned muren av egne fordommer for å skape mer inkludering. Vi må selv være den forandringen vi ønsker å se i samfunnet. Alle store samfunnsendringer begynner i det små hos hver enkelt av oss.

Her om dagen ble jeg fortalt en historie om en ung kvinne som søkte jobb i et konsulentselskap. På papiret var hun «ikke» kvalifisert. Hun var både ung og uerfaren, og konsulentsjefen ville ha en eldre og erfaren konsulent.

Etter førstegangsintervjuet insisterte HR-sjefen på at konsulentsjefen også måtte møte vedkommende kandidat. Historien endte med at kandidaten ble ansatt og i tillegg en av de bedre ansettelsene i selskapets historie så langt.

Dette viser bare at man ikke kan eller skal skue hunden på hårene. Det som ved første øyekast ikke virker som noe god match, er kanskje ofte de beste matchene.

Fordommer og emosjonelle behov

Som sosiale individ har vi et behov for å høre til og danne oss en identitet. Dette gjør at vi knytter oss til grupper og definerer hvem vi er ut fra gruppens tilhørighet, gjerne i kontrast til andre grupper. Slik starter vår identitetsdannelse, som er en prosess der vi både knytter bånd til noen, samtidig som vi bevisst (eller ubevisst) fjerner oss fra «de andre».

Dikotomien mellom «oss» og «dem» oppstår.

I det øyeblikket vi skiller mellom «oss» og «dem» (inn-grupper og ut-grupper) legger vi grunnlaget for våre egne fordommer. Det klassiske studiet «The nature of Prejudice» fra 1954 av psykologen Gordon Allport peker på hvor lett fenomenet «inngruppefavorisering» oppstår. Det er når vi automatisk tenker at vår gruppe er bedre enn den andre gruppen: «Vi» er bedre enn «dem».

Samtidig har vi lett for å tenke at andre grupper er mer innbyrdes like, mer homogene, enn vår egen gruppe. Variasjon innenfor utgruppene oversees.

Fra kategori til fordom

Når en kategorisering går over i en fordom, har vi med en negativ generalisering basert på en mangelfull og lite fleksibel oppfatning av gruppen å gjøre. Vi skaper altså forenklede, og dermed ganske så feilaktige, forestillinger om andre grupper. Dermed blir også våre fordommer relativt motstandsdyktige mot forandring.

Som mennesker tenderer vi til å søke mot å befeste og beholde våre fordommer, da dette kan synes å være både det tryggeste og mest nærliggende. Våre fordommer gir grobunn for utenforskap, fiendtlighet og i verste fall hat.

Kan vi bli kvitt våre fordommer?

Som mennesker og borgere trenger vi å lære hvordan vi gjenkjenner fordommer og på den måten bremse utviklingen av negative eller skadelige gruppemekanismer. Kanskje er det umulig å kvitte seg helt med alle sine fordommer? På den annen side er det viktig å bevisstgjøre seg egne fordommer, for å kunne bidra til at de reduseres og mister sitt destruktive potensiale.

Vi som er i ledende posisjoner, har et spesielt ansvar for dette. Men også barnehageansatte og lærere har et stort ansvar.  

Vi vet også at fordommer lett kan projiseres over på unge og uerfarne. Derfor er det viktig å tenke over hvordan fordommer i samfunnet skaper unødvendige skillelinjer og gir grobunn for hat. Slik kan vi stå bedre rustet til å identifisere og oppdage fordommer på samfunns- og individnivå som fører til utestenging og diskriminering.

Atomer og fordommer

«Det er vanskeligere å knuse en fordom enn et atom», skal Albert Einstein ha sagt. Et individs holdninger dannes av egne erfaringer. Erfaringer dannes individuelt, men ofte gjennom et sosialt samspill. Fordommer kan brukes instrumentelt for å oppnå popularitet hos andre eller med intensjon om å såre noen.

Vi hører ofte at «fordommer må bekjempes med kunnskap». Fordommer består av både kunnskap og følelser. De er lite fleksible og generaliserende antipatier.

Derfor må vi som mennesker ─ og som ledere ─ ta dette alvorlige temaet inn over oss. Vi må prioritere direkte møter mellom mennesker og tilegne oss kunnskap i filosofi og psykologi, noe som vil kunne gi oss bedre rom for innlevelse samt se ting fra et annet perspektiv.

Det er avgjørende om vi skal klare å bygge et sterkt bærekraftig samfunn over tid, at vi også skaper et samfunn som er mer inkluderende. Empati, fellesskap og positive erfaringer som river ned våre egne murer av fordommer, er gode startpunkter.

La oss stanse fordummingen og fordommene.