«Du endrer ikke personlighet om du får penger mellom hendene, personligheten din blir bare tydeligere.»

Vi har egenskaper som kommer tydeligere fram når vi har økonomi til fritt å gjøre prioriteringer, men skjer det samme også i krisesituasjoner? Hvordan står det for eksempel til med empatien vår, i det øyeblikket vi faktisk må forsake noe for å kunne hjelpe andre?

Som rådgiver går jeg fra samtale til samtale med ledere og ledergrupper som det siste halve året har opplevd flere endringer, mer uforutsigbarhet og større usikkerhet om framtida enn de noen gang har vært i nærheten av tidligere. På vegen har de blitt bedre kjent med seg selv, men også med eiere, samarbeidspartnere, støttespillere, ansatte og kunder, og er det noe de kan skrive under på, er det at personligheten hos den enkelte kommer tydeligere fram enn før. Hjelpen har kommet fra steder de ikke ventet, samtidig som noen av utfordringene de har måttet håndtere, har kommet både overraskende og brått på.

Hvem er jeg når det blåser?

Reaksjonene vi møter når det strammer seg til rundt oss, er mange og varierte, og påvirkes både av den enkeltes personlighet, og av ytre rammer.

For noen er krisen reell, jobben er i det blå og pengene rekker knapt til mat. At en slik maktesløshet kan utløse sterke følelser og et usortert språkbruk, er ikke vanskelig å forstå, for dette handler om grunnleggende behov. På den andre siden kan den samme kriseopplevelsen utløse et samhold som oppleves sterkere enn før, og blåse liv i både kreativitet og kollektiv endringsvilje.

Samspillet mellom kolleger som håndterer krisen svært ulikt, kan by på store og langsiktige utfordringer når noen fokuserer på å ta vare på fellesskapet og hverandre, enkelte sitter stille i båten, trekker inn årene og håper at det går over, mens andre igjen kjører sitt eget løp for selv å komme best mulig ut av situasjonen slik den er. Kanskje oppstår det konkurranse om de jobbene som blir igjen, der noen blir kalt tilbake fra permittering, mens andre må vente. Mange vil kjenne på en vakuumlignende tilstand der de kjente spillereglene i arbeidslivet blir byttet ut, og mye rart kan skje.

I motsetning til mange av våre nye landsmenn, har vi med oppvekst i velferdsstaten Norge, levd et beskyttet liv. En bekjent fra Iran uttrykte det slik i vår: «Dette er jo bare en krise! Hele livet mitt har vært en serie av kriser, kriser er normalt. Men de norske kollegene mine blir helt handlingslammet.»

Utryggheten vi kjenner på er ny for de fleste av oss, og følgelig vet vi ikke hvordan vi skal håndtere den.

Hva med etterpå?

Kanskje var 2. verdenskrig sist vi opplevde en krise som virkelig påvirket oss som samfunn og folk.

Roy Jacobsen har skrevet en flott trilogi om livet før, under og etter krigen på ei øy i Nordland. I den tredje boka, Rigels øyne, er krigen over, og hovedpersonen Ingrid følger ei gammel fluktrute vekk fra Barrøy, i håp om å finne igjen en russisk krigsfange hun tok seg av da det tyske fangeskipet Rigel ble torpedert utenfor Helgelandskysten, og som nå er far til barnet hennes. Nesten alle menneskene hun møter på vegen, bærer på sorg eller skam eller begge deler, knyttet til valg de tok i løpet av krigsårene, og som de nå må finne måter å leve videre med.

Vi er heldigvis ikke der, og det er forskjell på krise og krig. Likevel tenker jeg vi har noe å lære av erfaringene Ingrid Barrøy gjør seg. Valg vi tar basert på redsel, uro og usikre framtidsbilder, er valg som vil prege oss i lang tid framover. De sier noe om hvem vi er, og hvem vi vil være, samtidig som de påvirker hvilke øyne omgivelsene ser oss med. Hvilken rolle tar vi, som privatpersoner, som kolleger og som samfunnsaktører når det blåser opp til storm?

Økologi og mål

I coachutdanninga benytter vi forkortelsen SMARTØF før å kvalitetssikre målene vi setter oss i livet. Et godt mål er spesifikt, målbart, attraktivt, realistisk, tidsbestemt, økologisk og positivt formulert. Når vi velger hvilken rolle vi tar i en krisesituasjon, kan det være lurt å ta en økologisjekk på konsekvensene av valget vi tar.

Økologisk i denne sammenhengen handler om helhetlig tankegang og etikk, der vi setter oss selv inn i et større bilde. Er vi synlige? Går vi under radaren? Er vi villige til å ta «short cuts» på områder der vi normalt opptrer ryddig? Hvem og hva føler vi ansvar for? Er vi bevisst hvem som blir berørt av valgene vi tar? Er det verdt det?

Navigasjonshjulet

Øyvind Kvalnes og Einar Øverenget har utviklet et navigasjonshjul som ivaretar denne økologien, og kan være en god rettesnor før viktige avgjørelser skal tas under krevende forhold:

Identitet: Er det i samsvar med verdiene våre? Hva sier vårt faglige skjønn?

Moral: Er det riktig?

Omdømme: Beholder vi vår troverdighet? Tåler det offentlighet?

Økonomi: Lønner det seg?

Etikk: Lar det seg begrunne?

Jus: Er det lovlig?

Tenker du at svaret er ja på disse spørsmålene, er det bare å kjøre på.