For noen år siden debuterte jeg som privat investor i et etablert investormiljø i Bergen. Sammen med rundt 15 andre investorer skulle jeg få presentert et par tidlig-fase selskaper. De fikk 30 minutter hver til å overbevise oss.
Selv om disse selskapene møter en samlet gruppe, er selve investeringen noe som den enkelte investor tar stilling til. Ofte går ingen inn, eller det ender med at en mindre gruppe av investorene går sammen om å investere.
No team, no dream
Det ene selskapet hadde utviklet en analysemodell til bruk innenfor lakseoppdrett. Den første delen av møtet brukte vi til å forstå produktet og tjenesten gjennom aktiv lytting.
Etter ganske kort tid, og før jeg var forberedt på det, begynte de mer erfarne investorene å stille spørsmål direkte relatert til personene som presenterte. Den som stod bak selve modellen, var en professor innenfor det aktuelle fagområdet, mens den andre var salgs- og markedsansvarlig. En av investorene spurte professoren om denne nå ville gå all-in på denne satsingen, hvorav svaret ble «jeg tenker å bruke ca. 20 % av min tid på dette.».
På tilsvarende spørsmål svarte den salgs- og markedsansvarlige: «Jeg er kun innleid og har ikke bestemt meg ennå med hensyn til veien videre.»
Konklusjonen vår ble dermed enkel. Caset falt som et korthus der og da. Ingen investorer vil satse pengene sine på noe som ikke en gang gründerne går all-in på.
No team, no dream.
Rett mann på feil sted
For enda flere år siden ble jeg spurt om å gå inn i styret i et lite selskap innenfor mekanisk industri. Selskapets virksomhetsområde var langt utenfor min kompetanse og egentlig også mitt interessefelt. Jeg var dog smigret over å bli spurt og takket ja etter kort beslutningstid.
Etter det første styremøtet var jeg meget forvirret. Jeg forstod verken fagområdet eller forretningsmodellen, men jeg tenkte at det sikkert ville komme seg etter hvert.
Etter neste møte forstod jeg litt mer, men til gjengjeld kjente jeg på null interesse for det de drev med.
Resultatet ble at jeg tok mot til meg og delte tankene mine med styreleder. Jeg var rett og slett rett mann på feil sted.
Han viste stor forståelse og lot meg få lov til å trekke meg før samordnet registermelding (eller hva det nå het den gangen) med nytt styre hadde nådd Brønnøysund.
Nødvendige vurderinger
Etter hvert som man har hatt noen år i arbeidslivet og gjennom dette har opparbeidet seg et større nettverk, vil det jevnlig komme tilbud og forespørsler om ulike verv. Noen av dem betalte, men de fleste gjerne ubetalte. Selv om vi er aldri så effektive, har vi alle en begrensning på 24 timer i døgnet og 7 dager i uken.
Etter å ha feilet noen ganger, har jeg blitt flinkere til å vurdere både hva det enkelte verv innebærer, samt å kjenne på min egen motivasjon. Gir det meg energi, og minst like viktig, kan jeg skape verdier for organisasjonen gjennom vervet?
De fleste av oss har en fast arbeidsgiver som betaler lønnen vår, og som vi derfor skylder å være lojal mot. Hvert verv må da enten utøves på min fritid eller at jeg må vurdere det som relevant eller nyttig for min stilling.
Det er ikke slik at det kun er én jobb og kun ett verv som jeg kan håndtere samtidig. Å gå “all-in” for noe, betyr ikke at det skal ta 100 % av min tid og mitt fokus. For min del handler det mer om tilstedeværelse i hvert verv. Disse kan samtidig ikke være for mange og for krevende til at jeg ikke kan levere som forventet.
Er jeg all-in på styremøtet og på de oppgavene jeg påtar meg, eller er jeg halvveis til stede og mer «small-in» enn all-in?
Det er helt ufarlig å takke nei
Folk er selvsagt forskjellige, men jeg vet av erfaring at jeg absolutt er på mitt beste når jeg er motivert og til stede. Derfor er jeg ærlig med meg selv når jeg ikke gjenkjenner denne opplevelsen.
Heldigvis er det ingen organisasjoner som har måtte legge ned sin virksomhet, som en konsekvens av at jeg takket nei til et verv hos dem. Det kan være greit å ha i minne når neste forespørsel kommer.
Hva du gjør, gjør fullt og helt, og ikke stykkevis og delt, lærte jeg i oppveksten. Prioriteringer handler ikke bare om vår egen tid, men også respekt for andres.