Når vi tenker på oss selv, ønsker vi å fokusere på de sider som bidrar til et positivt selvbilde. Det er disse sider vi gjerne vil at andre også skal verdsette, og som vi gjerne vil bruke når vi samhandler med andre.

Vi vil spille med vår egen godfot – og sammen med andres gode føtter få gjort mer sammen enn hva man får til alene. Teamarbeid med utgangspunkt i den enkeltes styrker er suksess-oppskriften for den enkelte og for organisasjonen.

For mye av det gode

Men, hva skjer hvis det blir for mye av meg, når jeg er på mitt beste? Hvis mitt engasjement i møter oppleves så sterkt at andre trer tilbake, og viktig informasjon ikke blir delt? Eller at kontrollspørsmålene jeg stiller for å kvalitetssikre en viktig prosess, blir så detaljerte at resten av gruppa mister gløden?

Hva blir konsekvensene for meg selv? Hva blir konsekvensene for andre?  

Hvem setter grensen for når det er for mye av meg, når jeg er på mitt beste?

Disse problemstillingene handler ikke bare om vårt eget selvbilde og personlig utvikling, det handler også om hvordan vi former et felles arbeidsmiljø. Forskjellighet mellom mennesker kan noen ganger fungere som en bremsekloss. I de samme ulikhetene ligger det også et potensial for personlig utvikling og felles læring.

Kjernekvadranten

En modell som ofte benyttes i coaching og lederutvikling, er Ofmans kjernekvadrant. Denne modellen inviterer den enkelte til å finne ut mer om seg selv gjennom å språksette beskrivelser av seg selv i 4 bokser:

• Hva er min kjerne, det jeg er stolt av og god til?
• Hva er mine allergier? Hvilke særegenheter har jeg vansker med å tolerere hos andre?
• Hva er mine utfordringer?
• Hvor har jeg mine overslag?  Når blir det rett og slett for mye av det gode?

Les også intervjuet med kjernekvadrantens «mor» i Norge, Laila Stange

I Ofmans modell brukes noen hjelpespørsmål for å fremme bevisstgjøring om eget overslag:

Om å se seg selv utenfra

• Hva er jeg er villig til å overse hos andre?
• Hvilken atferd har jeg en tendens til å rettferdiggjøre?
• Hva opplever jeg at andre kritiserer meg for?

Det jeg er villig til å overse hos andre, er ofte egenskaper som jeg selv har et positivt forhold til, hos meg selv. Når jeg ser at andre utsettes for negativ kritikk for disse kvalitetene, vil jeg ofte ta dem i forsvar. Rettferdiggjøring blir en naturlig respons.

Mang en psykolog vil da si at man lett forsvarer hos andre, kvaliteter som en selv har, og som en har et emosjonelt ubevisst uryddig forhold til.

Svarene på de to første spørsmålene om eget overslag i Ofmans modell, handler om oss selv, og en økt bevissthet om indre personlige kvaliteter. Vi får mulighet til å se oss i speilet og søke svaret i eget liv.

Kritikk fra andre

Det tredje spørsmålet handler om kritikk fra andre. Dette perspektivet får man ikke tilgang til ved å se seg selv i speilet. Her trengs det samtaler med andre.

Hvordan kan kritiske kommentarer fra andre bidra til innsikt? Er kritikk fra andre noe som egentlig handler om meg? Vi som arbeider med å bidra til personlig utvikling har vært opptatt av å trene på «jeg»-budskap. Vi trener folk til å si «Dette opplever jeg». «Og, når jeg opplever det, så er det mitt.» Vil det ikke da være riktig å si at deres egen frustrasjon? Ikke noe som tilhører meg?

Språkspill som hindrer innsikt

Vi fanges inn i et språkspill med en underliggende premiss om at man kan si noe som er helt sant om en annen, og at den som fremmer kritikken vi mottar, hevder noe som er sant eller usant. Men, slik er det jo ikke. Det finnes ikke én sannhet i verden. Det eneste man kan formidle, er hvordan en sak oppleves fra ett ståsted. Og, det er ståstedet som bestemmer hva vi ser.

Mia Törnblom beskriver dette godt og enkelt: Du gör fel, men du är inte fel.

Perspektiv

Hva kan vi da lære av andres kritiske kommentarer? Jo, vi kan lære om den andres perspektivtaking. Vi kan lære om hvordan den andre ser på tingenes tilstand, og hvordan vi blir sett og vurdert gjennom et annet par briller, et annet verdisett.

Andres negative fortolkning av min atferd har en verdi. Det er vesentlig kunnskap. Hvis jeg skal spille på lag med andre, er det viktig for meg å vite hva de tenker om meg.

På den måten kan jeg finne strategier og velge kommunikasjonsmåter som fungerer bedre i et framtidig samspill, og jeg kan ha mer realistiske forventinger om deres reaksjoner. 

Vår egen blindsone

Men, kanskje har de andre rett? Eller, sagt på en annen måte, kanskje de andre ser ting som vi selv ikke ser?

Noen ganger kan andres forståelse av oss selv, sett utenfra, være sann. Den kan også være god og skjønn. Vårt eget kroppsspråk kan noen ganger være mer talende enn egen bevissthet. I samhandling med andre, vil vårt eget bidrag i maktspillet være vanskelig å forstå, fordi vi som aktører, har et blikk for andre – ikke oss selv.

Skjønnheten vi ikke ser

Noen ganger ser andre verdien av det vi har å by på, bidrag vi selv ikke tenkte var anvendelige,

Noen ganger trenger vi blikk utenfra for å se det skjønne i oss selv, skjønnhet vi selv er blinde for.

Det er herlig å ha kolleger som er flinke til å sette ord på andres egenskaper slik at det fører til en positiv bevisstgjøring. Det å sette ord på andres egenskaper, og språksette det å være sann, og samtidig god, og samtidig skjønn – det er drømmen for kollegial atferd og tilhørighet.

Når vi har fått nok av det positive, og er trygge på tilhørighet og verdsetting – da evner vi også å ta imot de kritiske og negative kommentarene. Innenfor «vil vel» rammen har vi rom for å ta til oss tilbakemeldinger vi kan lære av. Å gi kolleger konstruktiv kritikk, handler om respekt for kollegaens potensial, og tillit til at han eller hun som kollega ønsker å være i læring.

LES OGSÅ: Slik bruker du kjernekvadranten

Livsbejaende arbeidsliv

Men, alt etter alvorlighetsgrad, kanskje er det ikke arbeidsplassen som skal være arenaen for et omfattende dypdykk i de mørke sidene av personligheten. Noen ganger er det riktig å si at dette området ikke er en del av arbeidskontrakten mellom deg, kollegaer og arbeidsgiver.

Velkommen til et positivt og livsbejaende arbeidsliv, der vi er på vårt beste, med våre gode føtter, identifisert og forsterket av andre. Og der vi også er gode til å se de andre på samme måte.

Hedvig Rognerud har bidratt til denne artikkelen.