Det sies at når de innsatte i tyrkiske fengsler spør fengselsledelsen om de kan få låne bøker av kjente tyrkiske forfattere så får de til svar at de dessverre ikke har boken, men at de har forfatteren.
Jeg måtte le da jeg hørte historien, men det er selvsagt et alvorlig og trist bakteppe. Ytringsfrihet er noe en ikke tenker så mye på når en har det, og som er vanskelig å leve uten når en ikke har det. Retten til å mene hva vi vil og retten til å si det høyt uten å risikere represalier, står sentralt i et demokrati.
Men fungerer ytringsfriheten på jobb? Der får vi betalt for å fylle en rolle og bedriften vil forvente lojalitet til bedriftens verdier og retningslinjer. Hva skjer når egen integritet kolliderer med bedriftens ståsted? Er man da betalt for å holde kjeft eller har man fortsatt rett til å si sin mening.
Et enkelt svar
Et enkelt svar, vil være at du selvsagt ikke kan bruke betalt arbeidstid til å fronte egne meninger som går på tvers av bedriftens. Om du ikke klarer å overholde dette får du heller finne deg en annen jobb hvor din mening harmonerer bedre med bedriftens uttalte ståsted.
Dette er vel og bra når det er mulig, men hva når alternativet ikke finnes. Har vi da reell ytringsfrihet eller er vår taushet kjøpt og betalt?
Straffes for engasjement
Problemstillingen ble aktuell da jeg for en tid tilbake møtte en kar i et middagsselskap. Han fortalte at hans miljøengasjement skapte problemer for ham på jobben. I et par lunsjpauser hadde han stilt kritiske spørsmål til egen virksomhet. Dette var ikke populært, og i etterkant overhørte han flere negative betegnelser om seg selv.
Hans ansvarsområder var den siste tiden blitt innsnevret og han følte sterkt på at han ble frosset ut. Han hadde tatt opp saken med HR, men ikke møtt forståelse. Du kan ikke sage av grenen du selv sitter på, ble han fortalt.
Den siste tiden hadde han sluttet å spise lunsj i kantinen. Den såkalte ytringsfriheten fungerte tydeligvis ikke mellom 9 og 17.
Skuffet
Jeg tror han ble litt skuffet over samtalen med meg. Han forventet seg nok uforbeholden støtte. Burde han ikke fått respekt for sitt kritiske syn på virksomheten til egen arbeidsgiver, og er det ikke nettopp når noe er upopulært og vanskelig en skal kjempe for ytringsfrihet?
Min nøling skyldtes ikke at jeg var uenig med ham, men at jeg ikke umiddelbart kunne gjøre meg opp en krystallklar mening om saken. Hva om det var min bedrift og en av de ansatte agiterte for noe jeg mente skadet bedriften min? Hvordan ville jeg reagert? Ville jeg minnet meg selv om viktigheten av ytringsfrihet, eller ville jeg bevisst eller ubevisst søkt å kvitte meg med vedkommende?
Jeg er sannelig ikke sikker.
Er du?
Fakta: Ytringsfrihet i arbeidsforhold
Ytringsfriheten, slik den er hjemlet i Grunnlovens paragraf 100, omhandler enhver person rett til å ytre seg på egne vegne.
I et arbeidsforhold er det arbeidsgiver som bestemmer hvem som kan uttale seg på virksomhetens vegne.
I et arbeidsforhold finnes det derfor begrensninger på hva en arbeidstaker kan uttale seg om. Det kan dreie seg om taushetsbelagt informasjon, forretningshemmeligheter, men også den allmenne, ulovfestede lojalitetsplikt.
I den enkelte sak, må man gjøre en vurdering mellom arbeidsgivers interesser og grunnen til ytringen. Konkret må man vurdere ytringens innhold og formål: Om uttalelsen er ment for å skade arbeidsgivers interesser, herunder det interne arbeidsmiljø, vil dette kunne utgjøre et brudd på lojalitetsplikten.
Dersom formålet imidlertid er å bedre forholdene på arbeidsplassen kan retten til å ytre seg stå i en annen stilling. Her tenkes det blant annet på den særskilte varslingsbestemmelsen i Arbeidsmiljøloven og enhver arbeidstakers plikt til å ytre seg om farlige forhold på arbeidsplassen.
Hvis formålet med ytringen er å bidra til samfunnsdebatten vil arbeidstaker ha et sterkt vern, særlig gjelder dette politiske ytringer ettersom disse har en særskilt beskyttelse i Grunnloven.
Kilde: Eva Jarbekk
Nei, jeg er ikke sikker og er i det store og hele enig med deg. Men her er det sosiale konvensjoner og eventuelt arbeidsmiljøloven som setter rammene for det akseptable, ikke grunnloven, uten at det er så viktig.