Personlighet og kompetanse. «Character and Competence.» Dette er de to attributtene som ifølge Stephen Covey, avgjør om man har tillit til et annet menneske, noe han beskriver mer detaljert i boken «The Speed of Trust» (2006).
For min egen del har jeg lagt til kontekst som attributt. En bekjent av meg brakte dette til min bevissthet for noen år tilbake. Han er en person som jeg har så stor tillit til, at jeg kunne lånt ham et større beløp og visst med 100 % sikkerhet at han ville betale tilbake. Med like stor grad av sikkerhet, har jeg null tillit til at den samme personen vil komme presis til vårt neste møte.
Dette er altså samme person, samme kompetanse, men forskjellig kontekst. Fra full tillit til null tillit.
Tillitsspaghetti
Dekningen av Tangen-saken har ført til en tillitsspaghetti av dimensjoner. Det virker som om «alle» har hatt behov for å uttrykke om de har tillit eller ikke til den nye oljefondsjefen. Nøkternt sett er det vel kun personer og organisasjoner som Nicolai Tangen skal forholde seg til i stillingen som leder for Oljefondet, som han trenger å ha tillit hos. En rekke andre organisasjoner og personer har likevel funnet det betimelig å uttale seg offentlig om sin manglende tillit til Nicolai Tangen.
Sigrid Klæboe Jacobsen og Ingrid Hjertaker i Tax Justice Network gikk den 4. april ut og proklamerte «Null tillit til ny Oljefondsleder. Nicolai Tangen er tungt inne i skatteparadis. Vi mener han er uegnet til den nye jobben som leder av et skatteetisk offentlig fond.»
«Den som skal styre landets pengebinge må ha tillit hos det norske folk. Det har ikke Nicolai Tangen.» Dette uttalte Jørn Eggum, leder for Fellesforbundet i LO, til VG 22. april.
Hva har fått denne lederen til å tro at han kan uttale seg på vegne av folket, meg og deg, som ikke en gang er medlem av forbundet hans?
Må vi ha tillit?
Det er imidlertid en annen side ved dette som jeg synes er vel så interessant. MÅ det norske folket ha tillit til lederen for Oljefondet? Vi kan fort enes om at det ikke er noen ulempe. Men er det nødvendig? Hvem trenger Tangen egentlig å ha tillit hos for å kunne utøve sitt virke som Oljefondets leder?
Jeg vil tro at han trenger tillit fra sine underordnede og dem han skal jobbe sammen med i organisasjonen. Denne tilliten kan nok også bygges opp over tid gjennom tillitsbaserte handlinger.
Han trenger videre tillit fra sin nærmeste leder og fra styret i Norges Bank. Det vil nok også være en fordel om lederen for Oljefondet har tillit hos finansministeren, Finansdepartementet, regjeringen og på Stortinget.
Til slutt vil jeg anta at det er noen aktører internasjonalt som Nicolai Tangen vil være avhengig av tillit hos, for å kunne representere og utvikle Oljefondet på en fordelaktig måte. Dette vet jeg imidlertid mindre om. Jeg er likevel sikker på at han vil klare seg utmerket uten min tillit.
Ufordragelig unorsk
Er det Tangens personlighet, kompetanse eller er det konteksten, som frembringer alle disse tillitsutbruddene? De fleste mener at hans kompetanse er udiskutabel, selv om enkelte hevder at det er stor forskjell på å forvalte hedgefond og det mer indeksbaserte Oljefondet.
Hva med hans personlighet? De færreste kjenner ham personlig, men likevel mener mange at det er noe unorsk, og dermed noe nesten ufordragelig, med hans store rikdom. Det er som om den selvskapte rikdommen automatisk legger et negativt og mistenkelig slør over hans personlighet. Hadde han nå bare arvet pengene…
Foretrekker ulikhet
Hva så med kontekst? Kanskje det er nettopp her kilden til enkeltes mistillit ligger? Hvordan kan en person som er så rik, og som assosieres med skatteparadiser og overdådige, private seminarer, forvalte vår felles «nasjonalarv» og våre fremtidige generasjoners sparekonto, Oljefondet?
Aller helst ville vi vel hatt en nøktern byråkrat med normal formue. Forskning viser nemlig at vi har mest tillit til personer som ligner oss selv. Personlig ville jeg foretrekke en person som er ulik meg når det skal forvaltes en formue på 10 000+ milliarder kroner.