Oljefondets ansettelse av Nicolai Tangen reiser spørsmål vi innerst inne godt vet svarene på, men likevel glemmer å forholde oss til i hverdagen – selv, eller kanskje særlig, når toppledere skal ansettes.
For en tid tilbake fikk jeg kjeft i flere kommentarfelt for artikkelen «Rødt kort til Tangen». Mange mente jeg var ufortjent tøff i karakteristikken av ham. Tema var ukulturen i dyre påspanderte «gaver» innpakket som «faglige konferanser». Når kundepleieaktiviteter blir så attraktive at de skaper takknemlighetsgjeld er både den som tilbyr og den som mottar på ville veier.
En spade er en spade
En kan gjerne diskutere hvor grensen går, men på et eller annet nivå må en kalle en spade en spade, og på et eller annet nivå beveger kundepleie seg over i smøring, og i ytterste konsekvens heter det «korrupsjon». Ordet er svært belastende, og derfor skal jeg være uhyre forsiktig med å bruke det, men jeg tillater meg om å minne om at da ordføreren i Bergen ble påspandert dyre cruise i forventning om gjentjenester ble hun tiltalt for grov korrupsjon og mistet jobben.
Dyre gaver verken bør tilbys eller mottas i forretningslivet. Selv om gaven ikke fører til en gjenytelse, skapes det rom for spekulasjon. Det er uprofesjonelt å havne i en slik situasjon. Det gjelder både de som gir og de som får.
Flaks og rikdom
Men hva skjer om vi går glipp av denne begavede forretningsmannen som tilsynelatende sår mynter og høster sedler?
Svaret er overraskende nok – ingenting.
Altfor mange har en overdreven respekt for mennesker som lykkes i å bli rike. I en økonomisk artikkel jeg nylig skrev om effisiensteori peker jeg på at det i et perfekt marked ikke er mulig å spotte underprisede aksjer. Enhver aksje har en kjøper og en selger som ideelt sett sitter på samme informasjon. Den ene mener det er smart å selge, den andre mener det er smart å kjøpe. Bare én av dem kan ha rett, og her fordeler flaksen seg likt over tid.
Alle investorer vet at det er vanskelig å slå indeksen som er snittet av alle transaksjone, og det finnes derfor plenty med finanshoder med samme kompetanse som Tangen som kan bekle stillingen.
Skatteparadisene
Det siste elementet jeg skal ta for meg i denne artikkelen er kritikken rundt skatteparadisene som også er en varm potet i Tangen-sagaen.
Betegnelsen «skatteparadis» er jo belastende i seg selv, og lite i tråd med den norske kulturen som er tuftet på fellesskapsverdier, utjevning, velferd og rettferdighet.
Etablering av selskaper i skatteparadis har en stor fordel. Internasjonale selskaper søker internasjonal kapital og for investorer fra ulike land er enkelhet og forutsigbarhet attraktivt og tidvis en forutsetning. Skatteparadisene er enkle å forstå og investorer trenger ikke forholde seg til særnasjonale bestemmelser.
Rettferdig
På mange måter er det en svært rettferdig løsning at selskaper som konkurrerer med hverandre jobber under sammenlignbare betingelser. Overskudd blir på et eller annet tidspunkt hentet ut som utbytte og blir personbeskattet i investorens hjemland.
Eller blir det egentlig det?
Svaret er både ja og nei. De fleste såkalte «skatteparadis» har akseptert innsyn og rapporteringsplikt, og med det er det vanskeligere å undra penger.
Vanskeligere, men ikke umulig.
Og det er dette som gjør at skatteparadisene sliter med dårlig rykte. Det er bevist at verden går glipp av enorme summer på grunn av svart økonomi som en direkte følge av regelverket i slike land.
Bør Tangen kritiseres for dette? Sannsynligvis ikke. Skal han kritiseres må det være på grunn av beviste straffbar skatteunndragelse, og det kan en jo ikke mistenke han for uten grunn. Det å ha mange skurker rundt seg bør ikke sverte ham hverken som forretningsmann eller privatperson.
Habilitet og troverdighet
Det siste økonomiske aspektet jeg skal ta for meg i denne artikkelen er hans habilitet og troverdighet i oljefondjobben, dersom han fortsatt skal eie et selskap med investeringer og interesser i en rekke selskaper og bransjer.
Er det mulig å være objektiv i en slik situasjon? Jeg trenger ikke svare, for uansett vil han slite med mistanken. Det i seg selv diskvalifiserer Tangen fra jobben.
Synd for ham selvsagt, men dette dreier seg om noe langt viktigere enn en konkret person. Det dreier seg om prinsipper og kultur, men aller mest om tillit.
Altfor mange skjær i sjøen gjør det umulig for ham å navigere. Derfor er min spådom at han trekker seg. Det vil være det smarteste.
Og smart er han, ganske sikkert.
Lærdom
Oppsummert minner Tangen-saken om oss ting vi vet utmerket godt, men som sjelden oppleves som så belastende som denne saken:
- Vær ytterst forsiktig med dyre gaver til forretningsforbindelser. Det skaper bindinger som ikke skaper tillit hverken til giver eller mottaker.
- La deg ikke imponere av mennesker som har tjent seg rike i aksjemarkedet. I velfungerende markeder er alle aksjer riktig priset og derfor er «teft» en myte.
- Det er ikke noe galt med skatteparadiser, men de kan friste til misbruk. Med full åpenhet er de godt egnet til å opprettholde en rettferdig konkurransesituasjon.
- Mange hatter gir habilitetsproblemer. Unngå å sette deg i en situasjon hvor du kan mistenkes for ikke å være objektiv.
Jeg er blant dem som sterkt håper ansettelsen av Tangen opprettholdes.ikke fordi han er rik, men fordi han av folk som kjenner ham, og som hatt tillit til ham, deriblant de tidligere innehavere av stillingen, anser ham som den mest kompetente. At denne kompetansen har gjort ham rik bør ikke være diskvalifiserende.
Men også jeg forutsetter selvsagt at det etableres ordninger som eliminerer reell og rasjonell tvil om habilitet. Og med det mener jeg tvil hos dem som har kompetanse til å vurdere vurdere det,
Jeg har full forståelse for at andre mener noe annet. Men diskusjonen bør være mest mulig kunnskapsbasert og knyttet til sak.
Å bringe inn begreper som korrupsjon i denne sammenhengen oppfatter jeg som lite fair. Det samme gjelder omtalen av Derevland. Hun var gudmor for det første cruiseskipet som skulle registreres i Bergen, i et register som forøvrig sikrer mot skatt, og ble påspandert reisen til dåpen. Hun takket nei til cruice og også til dåpsgave. I steder gav rederen Bergen by en pengegave til bekjempelse av rus i byen. Hun ble ikke tiltalt for forholdet. Derimot mistet hun, i likhet med tidligere sjef for Norges Bank Torstein Moland, jobben. Drevland måtte gå før tiltalepørsmålet var avgjort, Moland ble renvasket for mistanken om skatteunndragelse, men fikk sitt rykte ødelagt.
Om det er noe å lære av dette er det at man bør varsom med karakteristikker, også når de benyttes med reservasjon.
Jada, «skatteparadiser»har definitivt uheldige sider og er en fallitt for i internasjonalt skattesamarbeid. Men før dette samarbeidet lykkes er det nødvendig med de tilbud disse gir. For selskaper som har samtykker i at britiske myndigheter har fullt innsyn, og som har klienter som krever full åpenhet i skattespørsmål etc. er sjansene for snusk neppe større enn noen andre jurisdiksjoner. Det er vel også derfor også den norske staten er inne i f. eks. Cayman Island. Det er ikke for å spare skatt eller for å holde noe skjult. Noen ganger er det, som for AKO, for å inngå ar overskuddet skal beskattes både i registreringslandet og i investorenes hjemland. Andre ganger er det for å oppnå en jurisdiksjon som er akseptabel for eiere/deltakere fra mange ulike land og kulturer. Jeg mistenker at mange av deltakerne i denne debatten vet dette, men likevel bruker skatteparadis-kortet for å skape et mistankens lys over Tangens person. Det har jeg lite sans for.
Takk for kommentar Petter. Jeg er stor tilhenger av ulike syn da det gir flere perspektiver og læring. Det siste er det viktigste. Næringslivet får gjennom slike saker påminnelser om hvor grensen går og i denne saken la Røe Isaksen seg flat og Erna var tydelig i sin karakteristikk. Det å tilby gaver uten et klart krav om motytelse gjør at det havner i gråsoneland, men det er naivt å tro at noen gir dyre gaver til noen uten å ha en baktanke. Selv om det ikke skulle være en baktanke er det klønete å komme i en situasjon hvor det kan spekuleres i det. I Norge er dette etterhvert blitt strengt regulert og bra er det. Tangen kommer nok fra en litt annen forretningskultur. Når det gjelder Drevland saken så er det likheter og selv om det ikke ble en domfellelse var både hun og omgivelsene klare på at dette var langt over streken. Se forøvrig dette fra Wikipedia:
september 2015 ble Drevland siktet for grov korrupsjon i den såkalte cruisesaken.[15] Bakgrunnen var at hun som gudmor hadde blitt fløyet med privatfly til Venezia i juni 2015 for å delta i sjøsettingen av cruiseskipet «Viking Star», betalt av cruiserederen Torstein Hagen, og at hun hadde takket ja til et cruise fra Istanbul med det samme skipet. Dette valgte hun senere å takke nei til. Drevland takket også nei til personlig gudmorgave, og rederiet ga i stedet en halv million kroner til rustiltak i Bergen kommune. Havnedirektøren i Bergen var også siktet i saken, og var med på reisen til Venezia som involverte to overnattinger.
I desember 2016 ble saken mot både Drevland, skipsrederen og havnedirektøren henlagt av statsadvokaten grunnet tvil om forsettlighet og om bevisene ville være tilstrekkelige til domfelling.[16][17]
En kan kanskje si at den som ikke er dømt er uskyldig, men i denne saken ble det en form for dom gjennom at hun måtte gå og at hun selv måtte stå frem og beklage sine handlinger.
Når det gjelder skatteparadisene er vi egentlig ganske enige. Det er ikke noe galt i å etablere et selskap på Cayman Island, Det er både lov og i mange sammenhenger fornuftig. Det skriver jeg også i artikkelen
Det jeg reagerte på med Drevland var at du skrev at «ordføreren i Bergen ble påspandert dyre cruise i forventning om gjentjenester ble hun tiltalt for grov korrupsjon». Det første skaper et inntrykk av at hun faktisk reiste på cruiset. Det er feil. Det andre er heller ikke riktig. Hun ble siktet, ikke tiltalt. Det er faktisk en ganske stor forskjell. Ikke engang påtalemyndigheten fant det sannsynliggjort at hun hadde hatt noen forventning om «gjentjenester». Heller ikke rederen ble forfulgt rettslig.
At man i ettertid beklager sin handlemåte er langt fra det samme som erkjennelse av «skyld» men bare av at man gjorde noe dumt. Som da Røe Isaksen m.fl. nylig gjorde det samme. Selv er jeg veldig takknemlig for at jeg ikke må gå kanossagang hver gang jeg har gjort noe dumt. Det kunne blitt travelt. Mer alvorlig; kjøret mot politikere og andre som stikker nakken frem kan bli så stort at det vil kunne begrense rekrutteringen til viktige posisjoner posisjoner å begrense deltakelsen i samfunnsdebatten.
Jeg er glad for at vi ser nokså likt på «skatteparadiser» Konteksten fikk meg, antakelig uriktig, til å tro at du mener personer med tilknytning til slike er mindre til å stole på enn andre.
Denne uken får vi svaret. Det blir uansett spennende.
Sakset fra Aftenposten:
Senere ble det også kjent at Drevlandhadde takket ja til et ukelangt cruise fra Istanbul med skipet, menDrevlandavlyste turen etter at mediene begynte å skrive om hennes relasjoner til rederen.Med på turen skulle hun ha med seg venninnen Marit Warncke, administrerende direktør for Bergen Næringsråd. Cruiset hadde en verdi på 100.000 kroner.
Når det gjelder forskjellen på siktelse og tiltale så har du helt rett. Her var jeg unøyaktig og når man kritiserer andre bør en være mer nøye 🙂
Når det gjelder Mediekjør mot offentlige personer så er det selvsagt tøft men jeg tror det også virker oppdragende på en målgruppe som er avhengig av tillit og derfor må være ekstra forsiktige i forhold til hva de gjør.
Men hun tok altså ikke imot cruiset. Hennes første reaksjon var feil. Det beklaget hun. Slik som Røe Isaksen, m.fl gjorde, riktignok etter at «fordelen» var mottatt.
Hardkjør virker oppdragende. Kostnaden kan være handlingslammelse eller mangle de engasjement. Men hardkjør skal uansett baseres på fakta, ikke spekulasjoner, slik pressen for ofte henfaller til’
Takk for fin meningsutveksling. Uenighet er et gode.