De fleste av oss lever et liv med ulike selvpålagte begrensninger. Hvorvidt vi velger å jobbe med disse valgte sannhetene om hva vi får til eller ikke, handler blant annet om hvem vi møter på veien, og ikke minst om de tar seg bryet med å utfordre oss.

Når skal jeg støtte og når skal jeg dytte? Jeg har alltid lett etter fasiten på akkurat dette spørsmålet, både som leder og i oppdragerrollen.

Gjennom flere diskusjoner de siste dagene med mennesker som kjenner på den samme tvilen, har et evig tilbakevendende dilemma fått ny oppmerksomhet i hodet mitt.

Spørsmålene som stilles, handler om: Hvor tøff skal jeg være? Hva vet jeg om konsekvensene? Hva hvis jeg tar feil?

Motstand mot å bli utfordret

Motstand mot å bli utfordret er en sterkt utviklet menneskelig egenskap. Den bunner i en blanding av behovet for stabilitet og oversikt på den ene siden, og angst for å ta seg dårlig ut, eller ikke å mestre, på den andre. «Du vet hva du har, men ikke hva du får.»

Ei lita jente jeg kjenner, fikk sin første ordentlige sykkel for et par år siden, og sammen med den et tilbud om å bli med ut og øve. Hun var tydelig glad for sykkelen. Men øve? Nei, det skulle hun ikke. Sykler var farlige, hun kom til å falle av og slå seg, og dessuten var det helt sikkert noen som kom til å se hvor dårlig hun var til å sykle, og le av henne.

Jeg satte meg rolig ned med henne og spurte: «Når du har fått til dette med syklinga, hva har du lyst til å bruke den til? Vil du ha den med i barnehagen og vise de andre hvor flink du har blitt å sykle?»

Hun tenkte seg om og svarte at det hadde hun veldig lyst til.  Mitt neste spørsmål var: «Hva må du gjøre nå for at det skal skje, det som du så gjerne vil?»

Hun så på meg, med et blikk som var litt oppgitt men aller mest bestemt: «ØVE!».  Og øvde gjorde hun, uten flere protester, både den dagen og neste. Falt gjorde hun også, men fortsatte øvingen likevel. Heldigvis var det ingen som lo.

Å stille krav er også omsorg

De fleste av oss lever et liv med ulike selvpålagte begrensninger. Hvorvidt vi velger å jobbe med disse valgte sannhetene om hva vi får til eller ikke, handler blant annet om hvem vi møter på veien, og ikke minst om de tar seg bryet med å utfordre oss.

Får vi ledere som velger å se bak den motstanden vi viser mot å gå inn i ukjent terreng, og krever av oss at vi tar ressursene våre i bruk, kan mye spennende skje.

«Jeg kan ikke selge, det må noen andre ta seg av», sa en tidligere kollega til meg etter at vi hadde hatt en runde med atferdsanalyser og tilbakelesing, der hun framsto som grundig og litt forsiktig av natur, i motsetning til mitt mer spontane og direkte vesen. Jeg visste at denne kollegaen representerte kvalitet i alle ledd, og spilte raskt tilbake: «Det er nettopp grundigheten din du skal selge på. Den vekker tillit, og kundene vet at du vil komme tilbake med de svarene du ikke kan gi på sparket.»

I ettertid har denne kollegaen brakt inn store kontrakter til bedriften vi jobbet sammen i, fordi hun ble mer bevisst hvilke av sine egne ressurser hun kunne spille på.

Når er det feil å dytte?

Men noen ganger, når situasjonen er i ferd med å tårne seg opp, er det å utfordre en ansatt, det siste du skal gjøre. Å vise til uttrykket “When life gives you lemons, make lemonade” på feil tidspunkt, kan oppleves direkte respektløst.

En av de mest krevende oppgavene i en lederrolle er å se faresignaler tidsnok, lytte til den ansatte og bekrefte det du fanger opp: «Jeg ser det er mye for deg nå. Hva kan jeg gjøre for deg der du er nå?».  

En slik samtale handler ikke bare om omsorg, men også om rolle- og forventningsavklaring. Hva kan du som leder bidra med, hva må den ansatte selv ta ansvar for, og når er det både viktig og riktig å koble på et eksternt hjelpeapparat for å bistå den ansatte videre i sin situasjon?

Hvilken rolle skal jeg velge når?

Så lenge vi har vår egen rolleforståelse på plass, har vi tilgang på de fleste verktøyene som trengs for å gå inn i ulike situasjoner vi møter som leder.

Men 1000-kronersspørsmålet henger fortsatt i lufta: Hvordan vet jeg når det riktigste er å utøve omsorg gjennom å utfordre, og når jeg bare skal sette meg ned og vise empati, uten å kreve noe tilbake?

Jeg sitter ikke på fasiten, men tror likevel vi kommer langt med aktiv lytting, respekt for hverandres modell av verden, og en personlig radar som gjør at vi fanger opp endringer i atferd, samspillsmønster og leveranser, for så å sette ord på det vi ser.