For noen år siden lot jeg meg feilansette av et større teleselskap, og oppdaget for seint at en personalplanleggers hovedoppgave ikke er å spille på de ansattes ressurser, men å legge bemanningsplaner og måle responstid og effektivitet med komplekse excelark som viktigste verktøy.
Som eneste ikke-økonom i en økonomfamilie har jeg et fortrolig forhold til både tall og strukturer, så rent teknisk var dette håndterbare oppgaver. Noen ganger måtte jeg likevel be min nærmeste leder om hjelp til en avansert kobling. Da så han overbærende på meg, bøyde seg over pc-en min og begynte forklaringen slik: «Det er jo bare å…»
Når rollene byttes om
Etter et par måneder kalte han meg inn på kontoret fordi han selv trengte hjelp. Denne gangen gjaldt det en ny samarbeidsavtale mellom ledelse og tillitsvalgte. Han hadde hatt den liggende på pulten noen uker fordi han ikke visste hvor han skulle begynne.
For meg med min HR-bakgrunn var dette kjent stoff, og arbeid jeg følte meg fortrolig med. Samtidig, i det øyeblikket jeg tok inn over meg den sterke og litt opprørske trangen jeg fikk til å svare med samme mynt og fortsette dialogen med «Det er jo bare å..», forsto jeg at jeg var på tur videre i arbeidslivet. For min egen del, og i lys av hvem jeg ønsket å være, var det på tide å orientere meg i nye retninger.
Det er aldri «bare å..». At du kan noe som ikke jeg kan, eller omvendt, sier lite om evnene våre. Derimot sier det mye mer om ulike erfaringer i livet, og hva hver av oss har tilgang på av informasjon, kunnskap og bruksanvisninger.
Når noen ber om hjelp, er det fordi det som kan virke enkelt for noen, oppleves helt annerledes fra et annet faglig ståsted, med et annet erfaringsgrunnlag eller med andre personlige forutsetninger.
Verdien av å lytte aktivt
Som leder er det viktig å lytte aktivt når en ansatt setter ord på, eller på andre måter viser at han eller hun står fast. Still gjerne spørsmål som belyser situasjonen ytterligere. Hva er det egentlige behovet? Hjelp til å prioritere? Vite hvor han eller hun skal begynne? Mer faktisk kunnskap om et tema? Eller rett og slett en bekreftelse på at «Dette får du til!»?
Når du over tid praktiserer denne tilnærmingen, vil den ansatte oppleve det tryggere å spørre når det er viktig, noe som igjen forebygger feilvurderinger og uheldige misforståelser. Samtidig vil behovet for å ha noen å henvende seg til, gradvis bli mindre etter hvert som den ansattes egen mestringsopplevelse øker.
Gir dette mening? Da er det jo bare å begynne 😉.