Dilemma á là korona: Skal jeg gi min mor på 91 en klem og risikere å angre på det resten av livet? Eller skal jeg la være å gi henne en klem og angre på det resten av livet?
Hvis du virkelig skal plage mennesker, er det svært effektivt å fjerne våre muligheter til å velge hvor vi får anledning til å bevege oss. Hvis du i tillegg snikinnfører en fryktkultur hvor vi selv konkluderer med at det er smartest å holde andre mennesker på avstand, har du skapt den perfekte, menneskelige paralyse.
De norske smittetallene viser at nordmenn følger myndighetenes pålegg om å unngå fysisk nærhet. Vi har fått ned smittestatistikken til langt under 1, som illustrerer at vi ikke har en økende smitte i befolkningen. Selv om det i disse dager ikke er positivt å være positiv, er vel akkurat denne utviklingen positiv.
For oss nordmenn.
Likevel kommer smittefaren nå et stykke ned på listen over mine bekymringer etter at korona-spøkelset har lagt sine klamme hender over en hel klode de siste to månedene. Hovedproblemet er at frykten for å gjøre noe galt ødelegger for det vi egentlig vet er riktig.
I løpet av de siste seks ukene har jeg sett moren min på 91 år kun to ganger og holdt den anbefalte avstanden i begge tilfeller.
Klem eller slem?
Vi har hatt sykdom i heimen. Og selv om det gjennom testing er påvist at vi ikke er korona-smittet, har vi unnlatt å ta noen sjanser. Moder’n er nemlig i risikogruppen. Det sentrale temaet blir imidlertid hva som egentlig skaper livskvalitet for henne når hun nå er på vei inn i solnedgangen: Er det å være lovlydig, som hun selv har vært siden hun så dagens lys ti år etter at første verdenskrig tok slutt? Eller er det hyppige omfavnelser av sine nærmeste, som nå er blitt skambelagt?
Svaret burde være opplagt, men er det ikke.
Én side av saken er at slik nærgåenhet utgjør brudd på offentlige retningslinjer. Akkurat det kan jeg jo gi blanke i, hvis det ikke hadde vært for at frykten for konsekvensene av mine handlinger allerede har slått rot: Klemmer jeg min mor, og hun får påvist smitte, vil jeg måtte leve med det resten av livet (selv om det ikke nødvendigvis har sammenheng med min omfavnelse). Lar jeg være å gi henne klemmer, og hun forsvinner underveis i denne pandemien, vil jeg måtte leve med at jeg ikke ga henne det hun trenger mest av alt akkurat nå, fordi hun bor alene i et stort hus.
Bare se. Og ikke røre.
Det er en genial torturmetode, fordi vi personlig blir stilt til ansvar for våre medmenneskelige handlinger. Konsekvensen av et vennlig håndtrykk eller en skikkelig omfavnelse kan ha den motsatte effekt av intensjonen. Å være sammen med andre, til og med noe så banalt som å berøre de samme flatene, er i disse dager forbundet med risiko. Begge veier. Du kan selv bli smittet av noe du ikke ser. Og enda verre; du kan smitte andre som er atskillig mer utsatt enn deg selv.
Så, vil koronaen føre til varig tap av tillit oss mennesker imellom? Vil vi ta med denne frykten for medmenneskelig kontakt inn i mer normale tider? Vil vi unngå steder og mennesker, fordi vi er blitt såpass paranoide at vi tror det/dem kan drepe oss?
Les mer: Vår egen verste fiende – om hvordan vi lett kan falle i våre egne moralske fallgruber
Når den medisinske krisen en gang avblåses, er det slett ikke sikkert at den mentale belastningen slipper taket med det første. Folk som ikke burde vært det, har vært sammen. De har tilbragt uker på nært hold bak lukkede dører, med det offentlige hjelpeapparatet på behørig avstand.
Ille er det også at ganske mange nordmenn ikke får vende tilbake til jobben de hadde før krisen, fordi det ikke finnes noe arbeid for dem lenger. Alle permitteringene har skapt den største arbeidsledigheten siden Den andre verdenskrig. Statistisk sentralbyrå (SSB) har spådd over fem prosent arbeidsledighet til 2023.
Hvilke ismer ønsker vi?
Når så mange folk befinner seg i turbulente farvann på hjemmebane, er det en reell risiko for at en mental krise vil vedvare hos et anseelig antall. Ja, vi i Norge er i en ekstremt heldig situasjon med et finmasket sikkerhetsnett som fanger opp de aller fleste av oss. Det betyr likevel ikke at nordmenn automatisk får ny jobb over natta, eller at en betydelig andel unngår inntektstørke med påfølgende konkurser.
Og skal vi tro Thomas Hylland Eriksen, som jeg oppfatter som en klok mann, er det en viss sannsynlighet for at vi aldri vender tilbake til «business as usual», uansett hvor mye vi håper på det.
I kjølvannet av den usynlige fienden kan den nye normaltilstanden inneholde økt sjåvinisme, nasjonalisme, rasisme og proteksjonisme – alle de isme-uttrykkene som ikke er spesielt ettertraktede i et åpent, sivilisert og humant samfunn.
Hvis vedvarende frykt fører til større varsomhet i våre relasjoner, med isolasjon og engstelse som resultat, har dette viruset virkelig gjort en betydelig varig skade på oss som medmennesker.
Samtidig.
Jeg nekter å se så pessimistisk på vår nye tilstand!
Den påtvungne avstanden har nemlig presset meg ut av komfortsonen og fått meg til å tenke annerledes på en del saker – saker som jeg tidligere ikke har reflektert særlig over. Jeg har vært åpen for å skaffe meg nye venner som jeg nesten utelukkende har truffet via dataskjermen. Jeg har begynt å ta trening alvorlig, etter å ha kjent på konsekvensene av for mye stillesitting i moden alder. Jeg har funnet ut at man kan ha det gøy gjennom gode, gammeldagse spørrekonkurranser, selv om det er milevis med avstand mellom deltakerne.
En langt viktigere erkjennelse er det imidlertid at vi alle definitivt er i samme båt. Det er som bildet av den røde gummibåten med politifolk den 22. juli 2011 som var på vei til Utøya.
Vår overfylte båt ligger altfor dypt i vannet, den beveger seg knapt fremover og er på vei til et sted som kan være farlig for alle som er med på ferden.
Alle er i samme båt … bildet av den røde gummibåten med politifolk den 22. juli 2011 på vei til Utøya … nå ligger vår overfylte dypt i vannet på vei mot et sted som kan være farlig for alle som er med på ferden. #arbeidslivet_i_koronaens_tid
Tweet
Det internasjonale, like relevante bildet er båtene med flyktninger på desperat flukt til fremmede farvann. Hvordan kan disse dramatiske hendelsene gjøre at vi konkluderer med mindre globalt samarbeid?! Vi har endelig fått dokumentasjon på hvor avhengig vi er av hverandre, uavhengig av velstand, hudfarge, språk, religion, etc. Vi har virkelig fått demonstrert hvor grenseløst alt rundt oss er. Ingen murer eller grensekontroll kan stoppe en usynlig fiende som intetanende spres av uskyldige folk og gjør stor skade.
Hvilken båt sitter vi egentlig i?
Det må også de etter hvert mange inkompetente topplederne i ulike nasjoner innse. Konstruktivt samarbeid på tvers av landegrenser gjør at vi faktisk kan få effektive resultater i løpet av kort tid.
Men da må vi bli enige om hvilken båt vi sitter sammen i.
Vi må få på plass både nasjonale og globale beredskapsplaner som fungerer, som er samordnet og vil gjøre oss bedre forberedt på den neste krisen. Statsledere bør være forpliktet av overnasjonale retningslinjer til å holde en dialog om global krisehåndtering på permanent basis, uten å sette nasjonale hensyn øverst på agendaen hver gang. Kanskje kan man da også begynne seriøse diskusjoner om klimatiltak som ikke ekskluderer enkelte sektorer, og som faktisk vil være realistiske å gjennomføre…?
Den viktigste valutaen
Vi har uansett fått illustrert hvilken valuta som er viktigst: Tilliten til hverandre. Dét å ville hverandre vel er en sterk egenskap som må jobbes med, og som ondsinnede aktører kommer til å forsøke å trenere med ufine metoder.
Klarer vi å legge det midlertidige frihetstapet bak oss og minner hverandre på hvor heldige vi er som kan leve i et åpent og tillitsbasert samfunn, har vi blitt litt klokere etter krisen. Og selv om dette langt fra er noe krigsscenario, er det greit at våre foreldre og besteforeldre får en større anerkjennelse for hvorfor de stadig snakket om krigen. På godt og vondt.
Ut av nedkjølingen av økonomien kan det komme en ny varme, hvor vi prioriterer tiden vår på mer enn å berike oss selv. Det er ikke store omprioriteringer som skal til for at vi sammen tilter samfunnet i en litt mer fornuftig retning.
Les også: Hva er bra med korona?
Jeg har faktisk tro på at det kommer til skje positive endringer i den viktige perioden etter Korona. Forutsetningen er at vi tar med oss hvilke verdier som ligger i nærhet, dialog og tillitsbasert oppførsel.
Fortsetter vi å holde avstand, har vi tapt.