I yngre år var jeg oppgitt over min far som var så opptatt av denne krigen som tok slutt for over 100 år siden, eller 30-40 år da, for å være litt mer nøyaktig. Han fortalte om sin far (min farfar) som døde heroisk under et militært oppdrag og ble skutt som den første norske offiser 9. april 1940.
Året før ble han latterliggjort i media og omtalt som krigshisser etter et foredrag han holdt på det militære samfunn, hvor han advarte mot myndighetenes naive forsvarsstrategi.
Min farfar rakk aldri å si «hva var det jeg sa».
I etterkant er det satt opp flere minnesmerker over denne offiseren som advarte, men ikke ble tatt på alvor. En farfar jeg definitivt kan være stolt av, men i yngre år hadde jeg fått overdose av min fars beretninger. Det var en ny tid, en ny musikk, nye muligheter og fortid var fortid.
Å bygge på slektshistorier
I ettertid angrer jeg på min manglende nysgjerrighet. Jeg måtte modnes for å se verdien av å bygge videre på historien fra tidligere slekter.
I dag styrer jeg livet etter 6 verdier, hvorav en av dem er «mot». Det kreves kanskje en annen type mot i dag enn det gjorde da min farfar levde, men essensen er den samme. Det dreier seg om å sette en sak høyere enn egen vinning, og det dreier seg om å tåle å stå på på barrikadene når det blåser.
Dessverre er jeg ikke i nærheten så modig som jeg etterstreber, og jeg vet hvorfor. Mot krever langsiktig trening. Man må faktisk trene på å være modig. Fokus på det hver dag, år etter år.
Minste motstands vei
Vi er på mange måter, og dessverre, skapt for å velge minste motstands vei. Det krever mye å stå opp for andre, det krever mye å stå alene mot flokken, og det krever så avgjort trening. Litt modigere dag for dag …
Det er viktig å være modig. Det er kanskje ikke måten å leve lengst på, det fikk min farfar erfare, men det er viktig for selvaktelsen.
Hver fredag publiserer jeg et dikt på Facebook og jeg skal avslutte med et av disse.
9. april
Du sto på barrikadene, våget å si …
Kjempet for kommende slekter
For retten til frihet og demokrati
ble truet, men sa «jeg nekter»
Ditt liv var gjort mulig, av folk før deg
Ga tilbake, sto opp mot urett
Kunne nok valgt en lettere vei
Å ofre sitt liv, er som kjent ikke lett
Blant mange modige, ble du en helt
Du var synlig, mange andre var det ikke
Du, den første offiser som ble felt
Et puslespill trenger hver eneste brikke …
Vi står alle på skuldrene til helter
Våre barn vil høste det vi sår
Feighet, er det som et samfunn velter
Vi må gi tilbake, minst like mye som vi får …
Oppslagsfoto og illustrasjonsfoto: Minnebauta på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo over kaptein Øyvinn Øi, født i Hadsel i Nordland i 1901, som var den første norske hær-offiseren som ble drept 9. april 1940. Minnebautaen er reist like ved der Øi ble drept av tyske fallskjermjegere. Også ved Oslo Militære Samfund ved Akerhsus festning står et minnesmerke over Øi. Minnebautaen på Kalbakken ble reist av Bydel Grorud, Krigssskolen og Oslo forsvarsforening 9. april 1996. Portrettrelieffet er etter tegning av Andreas Hauge. Selve avdukningen ble foretatt av Øyvinn Øis søster, Solveig Øi, og hans eldste barn, Ørnulf Øi, holdt tale. Foto: Stig Rune Pedersen, lokalhistoriewiki CC SA 3.0
