Kommer vi til å glemme koronakrisen like raskt som andre store, skjellsettende begivenheter? Kommer vi til å gå tilbake til «normalen»? Kommer vi til å trenge oss sammen på busser og t-baner, stå i tette køer på Kaffebrenneriet, gi en begeistret klem til gode kolleger etter en lang-weekend med et tettpakket fly til en yrende storby som vi allerede har glemt var en uvirkelig spøkelsesby våren 2020?

— Vi har et utrolig dårlg kortidsminne, sier Roger Kvaløy, en av flere jeg inviterte til å dele sine refleksjoner om arbeidslivet og korona.

— Enten det, eller så er det vår tilpasningsdyktighet det handler om. Når vi sier at ‘nå er alt annerledes’ tar det ei uke så er alt som normalt igjen. Det kommer kanskje til å komme noen nye regler, som alle sikkerhetsreglene på flyplasser etter 9/11, og vi kommer til å følge dem, men bortsett fra det kommer de fleste av oss raskt til å falle inn i det samme mønsteret.

Tredje krise i år. Så langt

Rogers pragmatiske fasit får meg til å tenke: min tenåringsdatter sa i begynnelsen av koronakrisen at vet du, pappa, dette er den tredje dramatiske globale hendelsen så langt i år.

— Hva?

— Husker du brannene i Australia i januar? Husker du da vi trodde den tredje verdenskrig skulle starte i Iran?

— Jo, jeg husker begge deler. Men … hmm.

Og når jeg tenker etter husker jeg også en gresshoppeinvasjon i Afrika, en flom i Indonesia og et vulkanutbrudd på Filippinene.

Pustepauser ingen opsjon

Ja, vi glemmer fort. Vi er tilpasningsdyktige. Så tenker jeg at det likevel er noe spesielt med denne krisen. Koronaviruset angriper åndedrettssystemet til den som er rammet. Samtidig angriper det hele det økonomiske åndedrettet. Pustepauser er ingen opsjon. Like lite som vi kan be de som trenger en respirator å ta en pustepause mens vi venter på den neste ledige kan vi be økonomien ta en pustepause mens vi venter på bedre tider.

Da er det ingen levende igjen på startstreken når vi vrir om på-knappen igjen.

Derfor tror jeg de beslutningene som er tatt om økonomiske støtteordninger er veldig riktige. Det er pustehjelp for den levende organismen som vi kaller økonomien vår.

6 koronainnsikter

For meg har krisen avdekket noen nye innsikter om hvordan vi og våre samfunn er skrudd sammen. Jeg vet ikke helt om jeg har forstått det rett, men jeg prøver meg, støttet av andres tanker om dette.

1 Vår handlingsdyktighet

Da jeg var yngre fikk jeg et råd: Paal, du må bli politiker. Du er bedre med ord enn med handling.

Kanskje han hadde rett, for selv om jeg ikke ble politiker, ble jeg jo coach. Og journalist.

Masse ord.

På den annen side har både politikere, coacher og journalister vist seg å være mye bedre i stand til å sette ordene til side og gå til handling enn vi har tiltrodd dem. Og særlig politikerne våre skal ha ros for en overraskende evne til å skjære gjennom når det gjelder, ta lederskap, ta tøffe beslutninger, og stå for dem.

I ettertid vil vi oppdage at noen beslutninger ble feil. Men det er bedre å ta en feil beslutning enn ingen beslutning.

2 Vår lydighet

Verdens storbyer ligger øde. Å bevege seg gjennom gatene har mange likhetstrekk med en klassisk katastrofefilm med den totale utslettelse som premiss.

Det som skiller virkeligheten fra filmen er imidlertid at i filmene er det egoismen og brutaliteten og kriminaliteten som rår. I virkelighetens verden ser vi samhold, slutting av rekkene, gavmildhet, toleranse og, ikke minst, altruisme.

Det er nesten rørende vakkert. Det bidrar til å vende pessimisme til optimisme.

Og akkurat nå ser jeg plutselig for meg gamle, desillusjonerte hippier som ventet gjennom hele 60- og 70-tallet på ‘The Age of Aquarius’. Nå ser de at kanskje, bare kanskje, kommer denne nye tidsalderen likevel i deres levetid.

Thomas Nygaard er ikke en av dem, men han uttrykker likevel noe av denne nye optimismen: — Jeg tror det blir tettere samarbeid mellom folk, men på avstand, skriver han.

— Det vil være en større grad av solidaritet og verdien av samhold blir styrket. Thatcher gjorde mye på 80- tallet for å diskreditere «samfunnet» som en egen størrelse, jeg tror denne krisen kommer til å bringe det styrket tilbake.

Så er selvsagt spørsmålet hvordan det ville vært om det for den gjennomsnittlige nordmann handlet om større trusler enn en hyttefri påskeferie. Jeg er ikke helt overbevist om at det ville vært like idyllisk.

3 Vår endringsvilje og -evne

Når det kreves gjør vi det som skal til. Og det overrasker også. En leder i en gammel og tradisjonsrik virksomhet har i flere år jobbet med å innføre digitale verktøy. Selv epost ble av noen av medarbeiderne ansett for å være overdrevent moderne. Noen dager inne i koronakrisen utbrøt han begeistret etter å ha kjørt flere daglig nettmøter på Teams: vi er kommet lenger i digitaliseringen de siste to dagene enn de siste to årene!

Akram Ahmedi, leder i helsetjenesten i en stor norsk kommune, har ledet og blitt ledet gjennom videomøter, og syns ledelse i videoruta er litt utfordrende. — Men jeg er sikker på at vi kommer til å bruke mer nettmøter enn før. Nå er vi blitt gode og ser verdien i det, skriver hun. — Både å lede og bli ledet gjennom videomøter er en utfordring.

Mange har påpekt at mens vi stopper verden for et virus lar vi den gå sine skjeve gang videre mot klimakrisen. Kanskje det vesle viruset får oss på bedre tanker der også. Bjørn Z. Ekelund tror koronakrisen vil markere et varig skifte i fokuset på bærekraft.

— Hele økonomien kommer til å få en mangeårig setback – og jeg tror at vi også grunnet klimautfordringen kommer tli å få en varig svekkelse av reising og all karbonrelatert økonomisk verdiskapning, skriver han.

Hedvig Rognerud stemmer i. Hun tror på «mer fokus på kommunikasjons- og samspillferdigheter både på digitale og analoge arenaer, mer krevende forbrukere som etterspør bærekraftige løsninger, økt verdsetting av lokale, regionale og nasjonale varer og tjeneste og mindre reisevirksomhet bare for moro skyld, spesielt internasjonalt».

4 Vår gjensidige avhengighet

Flere er altså inne på dette med vår avhengighet av verdiskapning eller foredling som foregår i andre land. Dette var noe vi visste, men egentlig ikke tok så alvorlig. Jeg kunne kanskje før korona spekulert i og diskutert om vi ville få trøbbel med medisinforsyninger i Norge fordi India stenger ned, men å gjette på det ville vært omtrent like interessant som å gjette på om en sommerfugl i Rio virkelig kan skape storm i New York: det fremstod som en meningsløs intellektuell øvelse.

— Norge må bli mer selvforsynt med medisin og medisinsk utstyr og vi må kjøpe mer norskprodusert mat, drikke og andre varer, skriver Akram Ahmedi. — Vi må slutte å sende fisk til Kina for pakking, og ull til England for behandling.

Det blir spennende å se om vi får en oppblomstring av nye virksomheter som gjør jobbene vi de siste tiårene har sendt til Asia og andre steder.

5 Vår avhengighet av Internett

Tenk hvordan disse ukene ville ha vært på 1980-tallet, før Internett ble en naturlig forlengelse av nervesystemet vårt?

Jeg tør ikke å tenke på det engang.

6 Vår avhengighet av hender

Den siste innsikten er vår avhengighet av hender. Vi som stolt har snakket om at vi lever i kunnskapsindustrien hvor hjerner, ikke hender, står for den egentlige verdiskapningen, må gå hjem og bite oss veldig hardt i tunga.

(Vi er allerede hjemme forresten.)

Leger, sykepleiere og andre helsearbeideres håndfaste kompetanse har vi vel innerst inne visst var noe vi ikke kan greie oss uten, selv om vi ikke har vært like flinke til å verdsette det unntatt når vi selv har vært innlagt. Men det er så mange andre der ute vi nå endrer synet vårt på: renholdsarbeidere, de som jobber med vannforsyningen, strøm, annen infrastruktur. Bussjåførene og folkene som jobber i butikkene. De som holder Internett i gang.

Alle disse skylder vi en stor takk og et unisont ønske om en

God tirsdag!

Vi som stolt har snakket om at vi lever i kunnskapsindustrien hvor hjerner, ikke hender, står for den egentlige verdiskapningen, må gå hjem og bite oss veldig hardt i tunga.

Tweet