Her er en antagelse du kanskje gjør deg: «Nå som krisen får aksjemarkedet til å stupe krisen er det gode muligheter for å plukke opp underprisede aksjer.»

Det er feil.

Effisient marked

Markedet er effisient, lærte jeg da jeg studerte økonomi på slutten av 80-tallet. Wikipedia definerer effisient slik:

I et sterkt effisient marked vil prisen på en aksje til enhver tid reflektere reell verdi. Det vil altså ikke være mulig å finne en kunstig lavt priset aksje.

Wikipedia forklarer også det såkalte «effisiensparadokset». Det går ut på at markedet blir effisient av at tilstrekkelig mange investorer mener det ikke er det. Det gir nemlig nok omsetning.

Myten om at du kan tjene penger på å sette deg inn i aksjemarkedet, boligmarkedet, valutamarkedet eller andre markeder av samme karakter lever i beste velgående. Myten holdes i live av alle de rike menneskene som lever i sus og dus etter at de kjøpte eller solgte på riktig tid. De bruker sin ekspertise på å finne underprisede aksjer, leiligheter, valutaer eller hva det skulle være, og selger med god fortjeneste når prisen beveger seg til «riktig» nivå.

Eller er det egentlig slik?

Eksperimentet

La meg ta deg med på et eksperiment som min økonomilærer en gang tok meg og resten av klassen med på. I klassen satt det 240 elever.

«Reis dere», sa læreren.

Vi gjorde som vi ble bedt om.

«Finn frem et kronestykke og knips den til kron eller mynt.»

Som sagt så gjort.

«Alle som har fått kron setter seg!»

Omtrent halvparten satte seg.

«Knips igjen og sett dere om dere får kron!»

Alle knipset, mange satte seg.

Etter noen runder var det bare fire igjen.

«Dere er flinke», sa læreren. «Dere har klart å knipse mynt seks ganger på rad.»

Ny runde. To til satte seg. Bare to igjen.

«Dere har knipset mynt sju ganger på rad – helt fantastisk!»

Hele klassen følger forbløffet med. De to gjenværende elevene knipser mynten opp i luften. Kronestykkene roterer i luften og lander. Begge knipser mynt for åttende gang på rad og konkurransen må fortsette. Den niende og siste knipsingen av kronestykke ender med at den ene får kron.

Vi har en vinner.

«Helt utrolig – hvordan klarte du det?», spør læreren.

«Jeg legger mynten litt på skrå på tommelfingerneglen», svarer eleven. «Med myntsiden opp. Med nøyaktig samme kraft hver gang gir jeg den et puff opp i luften og derfor lander den alltid på mynt.»

«Vis at du klarer det tre ganger til da», sier læreren.

Eleven knipser igjen og mynten lander på bordet med kron-siden opp.

Det gikk altså ni ganger på rad, men så var det slutt på «dyktigheten».

Flaks og dyktighet

Læreren fikk frem poenget sitt. Av 240 elever vil, det alltid være en som klarer å få «mynt» tilstrekkelig antall ganger på rad til å vinne. Trøbbelet er at det heter flaks og ikke dyktighet.

Noen sier at flaks er en egenskap de dyktige har mest av, men slik er det nok ikke i «kron og mynt»-konkurranser. Ikke i aksjemarkedet eller boligmarkedet heller, for den saks skyld.

Så hva har dette med aksjer å gjøre?

Poenget med effisiens er at alt som omsettes, både har en kjøpe og en selger. Begge parter mener de gjør noe klokt, selv om de gjør det stikk motsatte av hverandre. Begge er såkalte «eksperter», men de handler altså ulikt.

Helt sikker?

Dersom du ut av offentlig tilgjengelig informasjon klarer å lese deg til noe smart som andre ikke klarer å lese, bør du kanskje stoppe opp litt. Er du egentlig helt sikker på din vurdering? Når alle transaksjoner har en motpart, må jo halvparten til enhver tid ta feil.

Kanskje forveksler du hell og dyktighet når du lykkes, og kanskje straffer du deg selv unødig av samme grunn når du ikke lykkes?

Dersom minst to personer finner gull i tilgjengelig informasjon, vil informasjonen prises inn i objektet som omsettes. Hadde det bare vært én aktør, ville vedkommende tjent gode penger. Når det er to eller flere, vil de imidlertid by opp prisen til det ikke lenger er en opplagt gevinst å hente ut, og effekten forsvinner.

Først når det er tilstrekkelig antall aktører i et marked er markedet effisient, og heldigvis er det nesten alltid noen gullgravere som leter. Slik var det for 30 år siden og slik er det fortsatt.

Hva kan du bruke dette til?

En sjefsøkonom i en bank ble for noen dager siden intervjuet på TV. Journalisten stilte spørsmål om vanlige småsparere burde selge seg ut av aksjer og fond nå som verdiene deres ble stadig mindre verdt.

Sjefsøkonomen var tydelig på at salg i dårlige tider ikke var å anbefale. All erfaring viste at markedet ville komme tilbake til «normalen» og at det nettopp var i dårlige tider man tjente på å beholde roen.

Sjefsøkonomen tror altså ikke på effisiens da et slikt råd strider mot teorien. Dersom det finnes en «normal», er det noe som er «unormalt» og i det ligger det at noe er riktig og galt. Hele teorien bygger nettopp på at en aksje alltid er riktig priset. Verdien styres av at all tilgjengelig informasjon til enhver tid er bakt inn i prisen.

I det ligger naturlig nok også kvalifiserte forventninger om fremtiden. Dersom du ikke vet mer enn andre, kan du både kjøpe og selge uten å være «dummere» enn motparten.

Er det slik i boligmarkedet også?

Effisiens fordrer som sagt et perfekt marked der det er tilstrekkelig med selgere og kjøpere som vil by hverandre opp til riktig nivå. Røverkjøp blir derfor umulig – ingen aktør vil tillate at en annen får objektet for billig. Derfor er nok boligmarkedet i byer stort sett så godt som perfekt. I grisgrendte strøk kan det være annerledes – der er det ikke alltid tilstrekkelig antall «gullgravere» som leter etter muligheter.

Konklusjon

Slutt å tro på «ekspertisen»! Det finnes mange som har knipset «mynt» ni ganger på rad og blitt rike av det. La meg avslutte med et retorisk spørsmål – ville du solgt rådene dine dersom du var genial? Ville du ikke heller levd av å investere?