tilt | Signert | Bergtalen | Viktigheten av komplementære ferdigheter (eller hvorfor ikke alle er verdensmestre i alt)

Viktigheten av komplementære ferdigheter (eller hvorfor ikke alle er verdensmestre i alt)

fredag 6. mars 2020 @ 12:15

Når den blinde skal lede den døve forstår man virkelig viktigheten av komplementære ferdigheter.
Av Herman Berg

Paal hører dårlig. Jeg ser ikke lenger så godt. Nå skal den døve slå seg sammen med den blinde for å gjøre Tirsdag morgen sterkere. Det høres egentlig ikke ut som en god idé… Men jo, det er faktisk én av de beste idéene Paal har hatt på svært lenge.

Ikke fordi kroppsfunksjonene våre begynner å svikte, men fordi Paal og jeg besitter komplementære ferdigheter. 

Komplementær er egentlig et ganske fryktelig ord og tjener bare til å skape distanse og et tåpelig inntrykk av at man behersker flere fine fremmedord enn de fleste andre. «Utfyllende» er langt mer presist. 

Da Drillos herjet på 90-tallet (ja, herjet, vi var på et tidspunkt nummer 2 på verdensrankingen; når kommer det til å skje igjen med et norsk fotballag?), viste Egil Roger Olsen frem én viktig egenskap som burde være allmenngyldig for enhver leder: Han hyret inn personligheter med egenskaper som var annerledes enn hans egne.

Treg og stiv, men likevel nyttig

Kanskje ikke så rart, siden Drillo sliter med stive ledd og den aktive fotballkarrieren hans var over for lengst. Som fotballtrener skjønte han at det gjaldt å fylle ulike roller hvis han skulle få spillere på et norsk landslag til å fungere mest mulig optimalt. Norge hadde heller ikke den gang verdens ypperste fotballspillere i noen posisjoner. I tillegg valgte han et opplegg hvor hver enkelt spiller fikk anledning til å bidra med sin spisskompetanse i kjente posisjoner på banen:

1,92 meter lange Jostein Flo skulle vinne luftdueller og nikke ballen. Derfor ble han fôret med høye pasninger i offensive posisjoner, inkludert en kantrolle, selv om han kanskje var den tregeste på laget. Stig Inge Bjørnebye hadde et flott venstrebein og sørget for at Flo ikke forble arbeidsledig. Øyvind Leonhardsen fikk varemerket  «best uten ball», og var god til å løpe, mye! Han kunne samle opp all nedfallsfrukten etter at Flo hadde vunnet hodeduellene. 

Slik kunne jeg ha fortsatt; spiller for spiller — posisjon for posisjon.

Menneskelige særegenheter

Ikke bare hadde de spisskompetanse og utfylte hverandre med fotballegenskaper, mange av disse fotballspillerne hadde også menneskelige særegenheter som viste seg å være vel så viktig for å oppnå suksess. Kjetil «Reka» Rekdal var garantert den eneste norske spilleren som ikke fikk nerver av å ta et straffespark i en avgjørende VM-kamp mot Brasil. Jahn Ivar «Mini» Jakobsen var kanskje ikke verdens beste kantspiller, men saltoene hans etter de 11 landslagsmålene var det klasse over. 

Samtidig hadde Mini noe som virkelig er avgjørende for at et team skal fungere: Nordlendingen hadde humor. Glimtet i øyet under tv-intervjuene var en uvurderlig påminnelse for mange fotballfans om at det finnes viktigere ting i verden enn den runde kula. Dessuten hjalp én lystig kommentar eller to garantert på stemningen i garderoben.

Ingenting alvorlig nok til ikke å le av

Disse menneskelige verdiene skal vi i Tirsdag morgen minne hverandre på hver gang vi møtes. Ingenting er så alvorlig at det ikke er mulig å le av det. Det at vi har svakheter som mennesker gjør at vi kan senke skjoldet vårt. Vår streben etter å fremstå som mest mulig perfekte mennesker med kontroll, er naturligvis fullstendig fåfengt. Vi besitter alle karakterbrister i større eller mindre grad.

Dette er også komplementære ferdigheter. Når er det vi mennesker fremstår som mest sjarmerende? Når vi med selvironi harselerer over dumme ting vi gjør, spesielt i samspill med gode venner og arbeidskolleger. 

Fem mørne anacondaer

For eksempel er jeg sjeleglad for at Paal ikke gjorde tabben å kjøpe tidsskriftet Mandag Morgen: Det hadde vært langt tyngre for oss som nærmer oss pensjonsalderen og trenger hvile etter helgen. Dessuten er jeg lettet over at jeg ikke lenger trenger å bløffe kona med at jeg faktisk ser hva som står på handlelappen. Det som fikk meg til å innse at det var tid for lesebriller, var da jeg trodde det stod «Fem mørne anacondaer» på den gule lappen. Da jeg ringte hjem, ble misforståelsen oppklart mellom latterhikstene: «Fem modne avocadoer».

Jeg bedyret overfor min kone at det dessverre var for sent; flyturen til Amazonas var allerede bestilt, jeg hadde handlet inn tropehjelmen og skulle dra neste morgen for å bringe hjem fem flamberte kvelerslanger til min familie i løpet av 24 timer. Av en eller annen grunn synes hun jeg enkelte ganger trekker det litt langt og bør kjenne min begrensning. Da jeg begynte å spørre om hun ønsket seg en portefølje av grønn, gul eller svartflekket anaconda, la hun på.

Gjensidig tillit

Man skal være litt varsom med bruk av humor, spesielt gjelder det den personlige harselasen. Den kan misforstås og føre til gnisninger som i utgangspunktet slett ikke var hensikten, men som lett kan oppstå fordi de sosiale antennene ikke alltid er stilt inn på rett frekvens. Verken hos avsender eller mottaker. På de arbeidsplassene jeg har jobbet, hvor sjargong og humor har fungert, har en gjensidig opparbeidet tillit mellom medarbeiderne sittet som spikret i veggene. Rett og slett en åpen og inkluderende bedriftskultur med ganske flat struktur. 

Bonusen ble at man nesten ble avhengig av å jobbe mye, fordi det var så mange inspirerende folk man møtte daglig. Ulempen blir at man ikke begrenser seg og jobber for mye, slik at det kan gå utover dem vi ikke ønsker det skal gå utover, som familie. Da er det viktig å ha en sjef (eller medarbeider) som sier fra. 

Bedriftshemmeligheten

I det hele tatt trenger vi ledere som utstråler åpenhet, fordi han eller hun i utgangspunktet har de beste intensjoner, men samtidig trenger bistand fra et team av personligheter som våger å ta egne beslutninger – innenfor bedriftens forhåndsdefinerte rammer så klart.

Så hvor er det Paal og jeg utfyller hverandre? Nei, det er en forretningshemmelighet, som vi ikke ønsker å røpe på det nåværende tidspunkt. Kanskje kan vi lette på sløret etter noen år, men først må vi finne tilbake til den åpne og ærlige arbeidsformen vi hadde da vi jobbet tett sammen i digi.no for 20 år siden.

Da kan det bli gøy, hver tirsdag morgen.

Fant ikke noen innlegg.

Abonnement på coaching

Abonnement på coaching

Gi dine medarbeidere tilgang på personlig og profesjonell vekst og utvikling med et fleksibelt abonnement på en eller flere av våre profesjonelle coacher.

Les mer

Våre nyhetsbrev

Her kan du melde deg på et eller flere av våre ukebrev.

"*" obligatorisk felt

Navn*

PrivacyTech

Som medlem i PrivacyTech-nettverket blir du en del av en gruppe likesinnede profesjonelle som er opptatt av GDPR, personvern, compliance og tech. Med Eva Jarbekk – en av Norges fremste eksperter på området – som fasilitator.

Partners in tilt

Vårt nettverk av “kloke hoder” (team tilt) med en bærekraftsagenda.

Del dine tanker om denne artikkelen

0 Comments

På forsiden nå

Salgsbroen, alle pilarer er like viktige.

Kan du skape tillit? Da er du en selger!

|
Du skal si til deg selv: «Jeg er en selger», og du skal si det med stolthet.
Adferdslæring: Tanker skaper følelser - følelser skaper adferd - adferd skaper tanker

De ubevisste holdningene til eldre arbeidstakere

|
Det foreligger en «allmenn sannhet» om de unge «talentene»: De er fremoverlente, innovative og proaktive arbeidstakere.
Soloprenørene: Hvordan skaffe nye kunder?

Soloprenørene: Hvordan skaffe nye kunder?

|
Overraskende kundeinnsikt fra erfarne soloprenører.
Hvordan 84% av norske virksomheter skaffer nye kunder

Hvordan 84% av norske virksomheter skaffer nye kunder

|
Ukens Tirsdag morgen er skrevet spesielt til en stor gruppe mennesker jeg beundrer: soloprenørene. Dere andre: Les på eget ansvar.
Diagnose: Kan brukes til alt

Diagnose: Kan brukes til alt

|
Å kunne mer om det meste enn de fleste høres bra ut. Men i et ekspertdrevet arbeidsliv kan "multitalent" klinge mer som en diagnose.
Skal vi gni det inn, eller ikke?

Skal vi gni det inn, eller ikke?

|
De gangene jeg som barn kom over en liten rift på en tapetvegg eller i et klesplagg, var det utrolig fristende å pirke litt, og se om jeg kunne få løs en bit til, eller lage hullet litt større. Jeg hadde ikke noe ønske om å ødelegge, jeg ville bare se hva som skjedde.  
Født som leder?

Født som leder?

|
Blir man født som leder? Eller kan det læres? Jeg trodde ikke dette var et tema lenger. Jeg tok feil.
Bare 200 meter til: Små steg gjør store fremskritt

Bare 200 meter til: Små steg gjør store fremskritt

|
Hva er likheten mellom en polfarer, deg og dine ansatte?
Olivias verden

Olivias verden

|
KI er et fantastisk verktøy, og det blir mer fantastisk for hvert minutt. Fint for oss, stort sett. Men hvordan vil Olivia (8 måneder) sitt voksne liv se ut?

Pin It on Pinterest

Share This

Del dette

Delt glede er dobbelt glede. Del dette med ditt nettverk.