Paal hører dårlig. Jeg ser ikke lenger så godt. Nå skal den døve slå seg sammen med den blinde for å gjøre Tirsdag morgen sterkere. Det høres egentlig ikke ut som en god idé… Men jo, det er faktisk én av de beste idéene Paal har hatt på svært lenge.
Ikke fordi kroppsfunksjonene våre begynner å svikte, men fordi Paal og jeg besitter komplementære ferdigheter.
Komplementær er egentlig et ganske fryktelig ord og tjener bare til å skape distanse og et tåpelig inntrykk av at man behersker flere fine fremmedord enn de fleste andre. «Utfyllende» er langt mer presist.
Da Drillos herjet på 90-tallet (ja, herjet, vi var på et tidspunkt nummer 2 på verdensrankingen; når kommer det til å skje igjen med et norsk fotballag?), viste Egil Roger Olsen frem én viktig egenskap som burde være allmenngyldig for enhver leder: Han hyret inn personligheter med egenskaper som var annerledes enn hans egne.
Treg og stiv, men likevel nyttig
Kanskje ikke så rart, siden Drillo sliter med stive ledd og den aktive fotballkarrieren hans var over for lengst. Som fotballtrener skjønte han at det gjaldt å fylle ulike roller hvis han skulle få spillere på et norsk landslag til å fungere mest mulig optimalt. Norge hadde heller ikke den gang verdens ypperste fotballspillere i noen posisjoner. I tillegg valgte han et opplegg hvor hver enkelt spiller fikk anledning til å bidra med sin spisskompetanse i kjente posisjoner på banen:
1,92 meter lange Jostein Flo skulle vinne luftdueller og nikke ballen. Derfor ble han fôret med høye pasninger i offensive posisjoner, inkludert en kantrolle, selv om han kanskje var den tregeste på laget. Stig Inge Bjørnebye hadde et flott venstrebein og sørget for at Flo ikke forble arbeidsledig. Øyvind Leonhardsen fikk varemerket «best uten ball», og var god til å løpe, mye! Han kunne samle opp all nedfallsfrukten etter at Flo hadde vunnet hodeduellene.
Slik kunne jeg ha fortsatt; spiller for spiller — posisjon for posisjon.
Menneskelige særegenheter
Ikke bare hadde de spisskompetanse og utfylte hverandre med fotballegenskaper, mange av disse fotballspillerne hadde også menneskelige særegenheter som viste seg å være vel så viktig for å oppnå suksess. Kjetil «Reka» Rekdal var garantert den eneste norske spilleren som ikke fikk nerver av å ta et straffespark i en avgjørende VM-kamp mot Brasil. Jahn Ivar «Mini» Jakobsen var kanskje ikke verdens beste kantspiller, men saltoene hans etter de 11 landslagsmålene var det klasse over.
Samtidig hadde Mini noe som virkelig er avgjørende for at et team skal fungere: Nordlendingen hadde humor. Glimtet i øyet under tv-intervjuene var en uvurderlig påminnelse for mange fotballfans om at det finnes viktigere ting i verden enn den runde kula. Dessuten hjalp én lystig kommentar eller to garantert på stemningen i garderoben.
Ingenting alvorlig nok til ikke å le av
Disse menneskelige verdiene skal vi i Tirsdag morgen minne hverandre på hver gang vi møtes. Ingenting er så alvorlig at det ikke er mulig å le av det. Det at vi har svakheter som mennesker gjør at vi kan senke skjoldet vårt. Vår streben etter å fremstå som mest mulig perfekte mennesker med kontroll, er naturligvis fullstendig fåfengt. Vi besitter alle karakterbrister i større eller mindre grad.
Dette er også komplementære ferdigheter. Når er det vi mennesker fremstår som mest sjarmerende? Når vi med selvironi harselerer over dumme ting vi gjør, spesielt i samspill med gode venner og arbeidskolleger.
Fem mørne anacondaer
For eksempel er jeg sjeleglad for at Paal ikke gjorde tabben å kjøpe tidsskriftet Mandag Morgen: Det hadde vært langt tyngre for oss som nærmer oss pensjonsalderen og trenger hvile etter helgen. Dessuten er jeg lettet over at jeg ikke lenger trenger å bløffe kona med at jeg faktisk ser hva som står på handlelappen. Det som fikk meg til å innse at det var tid for lesebriller, var da jeg trodde det stod «Fem mørne anacondaer» på den gule lappen. Da jeg ringte hjem, ble misforståelsen oppklart mellom latterhikstene: «Fem modne avocadoer».
Jeg bedyret overfor min kone at det dessverre var for sent; flyturen til Amazonas var allerede bestilt, jeg hadde handlet inn tropehjelmen og skulle dra neste morgen for å bringe hjem fem flamberte kvelerslanger til min familie i løpet av 24 timer. Av en eller annen grunn synes hun jeg enkelte ganger trekker det litt langt og bør kjenne min begrensning. Da jeg begynte å spørre om hun ønsket seg en portefølje av grønn, gul eller svartflekket anaconda, la hun på.
Gjensidig tillit
Man skal være litt varsom med bruk av humor, spesielt gjelder det den personlige harselasen. Den kan misforstås og føre til gnisninger som i utgangspunktet slett ikke var hensikten, men som lett kan oppstå fordi de sosiale antennene ikke alltid er stilt inn på rett frekvens. Verken hos avsender eller mottaker. På de arbeidsplassene jeg har jobbet, hvor sjargong og humor har fungert, har en gjensidig opparbeidet tillit mellom medarbeiderne sittet som spikret i veggene. Rett og slett en åpen og inkluderende bedriftskultur med ganske flat struktur.
Bonusen ble at man nesten ble avhengig av å jobbe mye, fordi det var så mange inspirerende folk man møtte daglig. Ulempen blir at man ikke begrenser seg og jobber for mye, slik at det kan gå utover dem vi ikke ønsker det skal gå utover, som familie. Da er det viktig å ha en sjef (eller medarbeider) som sier fra.
Bedriftshemmeligheten
I det hele tatt trenger vi ledere som utstråler åpenhet, fordi han eller hun i utgangspunktet har de beste intensjoner, men samtidig trenger bistand fra et team av personligheter som våger å ta egne beslutninger – innenfor bedriftens forhåndsdefinerte rammer så klart.
Så hvor er det Paal og jeg utfyller hverandre? Nei, det er en forretningshemmelighet, som vi ikke ønsker å røpe på det nåværende tidspunkt. Kanskje kan vi lette på sløret etter noen år, men først må vi finne tilbake til den åpne og ærlige arbeidsformen vi hadde da vi jobbet tett sammen i digi.no for 20 år siden.
Da kan det bli gøy, hver tirsdag morgen.
