En brannstifter herjer. Utrygt, vil de fleste si. Heldig, vil andre si. Vi definerer situasjoner – ikke ut fra hva som er sant, men fra hva som oppleves.
Innbyggerne i bygda Berglund føler seg
- Late
- Heldige
- Utrygge
- Klønete
… for i forrige uke ble det rapportert om tre utbrente biler i området og to branner på boligfeltet. De frykter at en pyroman er på ferde. Ifølge politiet tyder de foreløpige undersøkelsene på at brannene var påsatt, men de trenger flere spor i saken før de kan konkludere.
Oppgaven over er hentet fra Kompetanse Norge sine nettsider, og jeg ga dem til en klasse fremmedspråklige voksne jeg underviser i norsk.
Det er ingen vanskelig oppgave. Svaret er jo enkelt. tenkte jeg.
Men jeg tok feil.
Etter litt betenkningstid svarte alle «heldige».
De er visst ikke så gode som jeg trodde, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Jeg var overbevist om at de ville forstå at svaret var «utrygge», men akk.
De forstår nok ikke alternativene tenkte jeg.
Men at alle hadde samme svar var jo litt underlig.
— Hvordan kom dere frem til det da, spurte jeg pedagogisk.
De så undrende på meg og syntes tydelig at svaret var ganske så opplagt.
— Når en pyroman herjer i området er en jo heldig at det ikke er ens eget hus og egen bil som har blitt påtent.
Fantastisk, helt fantastisk.
Der står jeg som sertifisert coach og bør vite at situasjonsforståelse ikke styres av «sannheter», men av hvordan situasjonen oppfattes.
«Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det» sies det.
Mens jeg opplagt tenkte «utrygge» tenkte de like opplagt «heldige».
Et retorisk spørsmål til slutt: Hvem har størst sannsynlighet for å leve lykkelig her i verden – jeg eller dem?
