Historiene du forteller om deg selv skaper din verden. Du eier dine historier, og det er ditt ansvar å fortelle dem. Hver dag, gjennom måten du tenker, lever og oppfører deg.

Noen ganger når jeg underviser, ber jeg de som hører på rekke opp ei hand hvis de liker at andre forteller dem hvem de er. Ikke overraskende har jeg så lagt fått null respons på den oppfordringen.

Det neste spørsmålet derimot, pleier å få effekt, fortsatt ikke i form av hender i været, men gjennom en tydelig endring av de ansiktsuttrykkene jeg har foran meg: «Rekk opp hånda de som aldri har fortalt andre hvem de er.» Det som farer over ansiktene er alt fra humor og sjølironi til til tydelig beskjemmede uttrykk. For hvorfor gjør vi det mot andre som vi selv setter så lite pris på?

Faren ved én enkelt historie

I The danger of a single story (TED talks) setter Chimamanda Adichie ord på språkets makt, og den styrken som ligger i den gjentakende og stigmatiserende historiefortellingen. Veldig ofte når en historie gjenfortelles legges det mer vekt på å beskrive personlige egenskaper enn på rammene rundt situasjonen. 

Hun er så hjelpsom, han er så vanskelig, de er så hissige, og hun er så morsom. Og det er de sikkert, men ikke bare det, de er også mye, mye mer. Men fordi historiene gjentas, og man leter eter nye overlappende historier som kan forsterke den første, blir resultatet at mennesker forflates med enten positivt eller negativt fortegn.

Rollene vi blir tildelt

Pussig nok velger mange å tilpasse seg rollen de blir tildelt, fordi det er den de får respons på.

For noen år siden var jeg inne i ei ungdomsskoleklasse for å snakke om entreprenørskap og det å starte bedrift. En lærer tok meg til side før timen og sa at hvis jeg fikk utfordringer med den og den (som han definerte som krevende elever) ville han gripe inn og hjelpe meg.

Jeg takket høflig nei, og svarte at jeg helst ville håndtere en slik mulig situasjon selv. Guttene det gjaldt var ikke vanskelige å spotte i gruppa, for energinivået var høyt. Men de fikk også tenning på andre type oppgaver enn de var vant med, og bidro konstruktivt hele veien, uten på noe tidspunkt å utfordre lederrollen min i prosessen. Derimot ba de om å få sitte igjen, fordi de fikk lyst til å jobbe videre med oppgaven etter skoletid.

De var ikke vanskelige, de fant seg bare ikke alltid til rette i de rammene skolesystemet bød på.

Sta og egenrådig

Selv har jeg ord på meg for å være både imøtekommende, lyttende og relativt grei å ha med å gjøre. Men denne ene historien om hvem jeg er, har gyldighet bare til et visst punkt. For i likhet med de fleste mennesker jeg kjenner og omgås, skjer det noe med meg i det øyeblikket noen tråkker over grensene mine og utfordrer de grunnleggende verdiene jeg navigerer etter.

Da kan jeg bli både sta og egenrådig, og ikke minst vanskelig å styre. Ikke fordi jeg er vanskelig, men fordi jeg vet at hvis jeg firer på verdiene i mitt eget moralske kompass, vil jeg på et eller annet tidspunkt bli en dårligere versjon av meg selv, og på sikt vil en slik prioritering være direkte helseskadelig.

Dette er egenskaper jeg også kjenner igjen hos de som står meg nærmest, for bevisst eller ubevisst har jeg nok tatt en avsjekk på andres verdigrunnlag også før jeg åpner opp for fortrolighet og nære vennskap.

Opplevelsen av skjulte agendaer

En av verdiene som står høyt i kurs i livet mitt, er ærlighet. I yrkeslivet handler det for meg om ærlighet knyttet til intensjoner, mål og midler, inngåtte avtaler og spillereglene som til enhver tid gjelder.

Motsats og stressfaktor: Opplevelsen av skjulte agendaer.

Frihet er også viktig for meg. Frihet til å være den jeg er, by på styrker og utfordringer, og ha handlingsrom til selv å finne fram til en hensiktsmessig vei mot det målet som er definert. Motsats og stressfaktor: Detaljstyring og trange rammer.

Respekt og lojalitet sier noe om at vi alle har hver vår modell av verden, og at det er helt fint. Samtidig kan vi, ved å by på de forskjellige modellene til hverandre komme fram til felles spilleregler som gjør at vi kan jobbe godt sammen, ikke bare på tross av, men også på grunn av disse ulikhetene. Men da må vi forplikte oss lojalt til de spillereglene vi blir enige om.

Motsats og stressfaktor: Maktkamper og brudd på avtalte spilleregler.

Unormale reaksjoner og situasjoner

«Det fins ikke unormale reaksjoner» sa en psykolog en gang på et kurs jeg deltok på. «Det fins bare normale reaksjoner på unormale situasjoner.» Vi er ikke reaksjonene våre, vi henter dem opp fordi rammene i livet vårt endrer seg, noen ganger til det bedre og noen gang til det verre.

Og kampen vi aldri må slutte å kjempe, er den som er knyttet til vår egen integritet. Hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hva er verdigrunnlaget mitt, hva står jeg for? Vi eier våre egne historier, og det er vårt ansvar å fortelle dem. Hver dag, gjennom måten vi tenker, lever og oppfører oss på. Som Heather Small gjør i Proud, OL sangen fra London 2012.