Pia Virmalainen Jøsendal har en tittel mange umiddelbart vil oppfatte som en selvmotsigelse: «Endringsbyråkrat» kaller hun seg.

—  En byråkrat som skal skape endring? Byråkrater skal jo passe på at alt er som fastsatt i regelverket?

—  Mange som ikke har jobbet i det offentlige tenker nok på byråkratiet som traust og lite endringsvillig. Men også det offentlige skal og må endre seg, og det er få steder hvor det er så mange muligheter til endring som her.  

— Betydningen av god datakvalitet. AI og ML skal gjøre mye fint for oss, men selv for en kunstig intelligens gjelder at hvis inndata er søppel er utdata også søppel. I det offentlige har vi spesielle utfordringer ved at vi har informasjonselementer som henger tett sammen med lover og regler. Hvis vi ikke har klare beskrivelser for hva dataene betyr, og er enige om det på tvers av ulike offentlige sektorer, risikerer vi at det skjer saksbehandlingsfeil.

—  På konferansen «Make Data Smart Again» neste uke skal du snakke om data i offentlig sektor. Hva er ditt hovedbudskap?

Definisjonsmakt

—  Eksempler på dette?

—  I skatt og NAV snakker man begge steder om begrepet «inntekt», og hva inntekten er har stor betydning for utfallet av saksbehandlingen, det være seg om det er skatt eller pensjon eller sykepenger. Da er det viktig å vite hva inntekt faktisk betyr. Det er stor forskjell på bruttoinntekt, nettoinntekt, bonus, arv. Hvis det ikke er tydelig blir det feil. Derfor må vi være presise og si noe om hvordan data henger sammen, for eksempel med kunnskapsgrafer som beskriver relasjonen mellom ulike typer data.  

—  Dette gjør seg også gjeldende i en større kontekst. Det offentlige lager globale definisjoner på vegne av oss alle. Det offentlige har en definisjonsmakt som angår alle innbyggere, og det er ansvar alle offentlige virksomheter må jobbe med.

—  Hvem gjør noe med dette?

—  Det er et mangedelt ansvar, og det krever faktisk litt innsats, men når jobben er gjort muliggjør det det digitalisering på en helt annen måte. Vi som jobber med dette må være bevisst konsekvensene av å ha dårlige data, men også konsekvensen av å ha lokale definisjoner som ikke skalerer på tvers av det offentlige. Det handler om arbeidsmåter, kultur og kompetanse.

—  Difi har en viktig rolle, og siden 2015 har vi sammen med Brønnøysundregistrene og 12 statlige aktører utviklet et rammeverk kalt «Informasjonsforvaltning i offentlig sektor» som beskriver hvordan man går frem for å få den oversikten du trenger.

«Science in the making»

—  Så: hvordan går man frem for å få oversikt?

—  Det avhenger veldig av typen virksomhet og dens modenhet.

—  Det var ikke et veldig presist og konkret svar.

—  Nei, det er litt sånn «science in the making». Dette er et fagområde som har eksistert i mange tiår, og Norge er blant de få i verden som har gjort denne jobben. Rammeverket vi har laget er ganske unikt globalt.

—  Ditt foredrag heter «Data til velsignelse og forbannelse». Hva er forbannelsen?

—  Det er fint med data, men vi vet ikke alltid hvor de er. Og på et større og litt mer filosofisk plan ligger dette med hvilken kontroll vi har på bruken av data. Hva skal vi bruke det til? Skal vi følge i fotsporene til Facebook eller skal vi finne andre, nye veier?

Paradigmeskifte

—  Hva er ditt svar?

—  Jeg har ikke svar. Det er et paradigmeskifte som spenner over alt fra å eie dataene til å få Facebook til å snu forretningsmodellen. Teknologien kan brukes til å skape en bedre offentlig sektor for befolkningen, og den kan brukes, som i Kina, til total overvåkning av befolkningen.

—  Hva er din «call to action»?

—  En av de største utfordringen er åpenhet og transparens og å lære av hverandre. Som du påpekte: dette er ikke veldig konkret ennå. Desto viktigere at ikke alle skal prøve seg fram på hver sin måte. Vi må skape en kultur for å hente inn kunnskap og erfaring, en kultur hvor du gjerne deler din kunnskap, men ikke er skråsikker på at du har svarene.

Radikalere i offentlig sektor

—  Du er en av personene bak OneTeamGov Norge. Hva er det?

—  OneTeamGov ble etablert i England i 2017. Det er en bevegelse som ønsker radikal endring av offentlig sektor gjennom handling, spesielt mikrohandling: de små tingene vi kan gjøre alle og enhver.

Virker det?

—  Dette er jo både radikalt og spennende. Virker det?

—  Det er jo ganske nytt i Norge, men når jeg ser til venner i UK og Sverige ser jeg at det har skapt stor interesse og engasjement, og det er dannet både regionale og globale nettverk. Det offentlige verden over strever med mange like problemstillinger, og gjennom små handlinger og støtte i nettverk tror vi at vi sakte, men sikkert vil skape en kulturendring.

Artikkelen er opprinnelig skrevet for Den norske dataforening og publisert på deres nettsider.