Den ene er en usedvanlig kraftfull kvinnelig stemme, Shoshana Zuboff. Den andre er en forsker ved NTNU, Lisa M. Reutter. Den tredje er min venn Arne.

Det startet på Sagene lunsjbar. Arne hadde akkurat fortalt at han er invitert til å holde 17. mai-talen i hjembyen sin. Nå snakket han seg varm om tillitens betydning for demokratiet.

Det er en tillit som har rotfeste i selveste grunnloven.

Retten til å vite

Grunnlovens paragraf 100 fastslår tørt, men fundamentalt viktig, at:

«Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ. […] Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte.»

Disse ordene skaper et vindu inn i maktens korridorer.

— Demokrati innebærer at vi avgir makt og myndighet til institusjonene våre. Til gjengjeld skal vi som påvirkes av beslutningene alltid kunne vite hva slags disposisjoner som ligger til grunn, sa Arne.

Når makthavere utøver makt i Norge skal det i prinsippet alltid være mulig for oss å få vite hvorfor det skjedde og hvordan man kom fram til denne beslutningen.

Enveisvindu

Det som er så flott er at loven også begrenser hva makthaverne kan bruke dette vinduet til. Det er i stor grad et enveisvindu.

— Vi har rett til innsyn i makten, men maktens innsyn i individets gjøren og laden og privatliv er sterkt begrenset i den samme grunnloven, sa Arne.

Denne nyansen legger vi ikke alltid så stor vekt på. Men den er viktig. Veldig viktig.

Forenklet sagt fastslår den norske grunnloven at vi skal få vite så mye vi trenger om makten, og makten skal få vite så lite den trenger om oss.

Ikke vakkert

Jeg ble tipset om Zuboff av NTNU-forskeren Lisa M. Reutter, som i mai skal snakke om de dystopiske aspektene ved kunstig intelligens og big data fra et akademisk forskningsperspektiv på konferansen «Make Data Smart Again».

Og her kommer Shoshana Zuboff kommer inn.

Intervjuet jeg gjorde med Lisa førte til at jeg investerte 24 timer og 16 minutter på lydbokversjonen av Shoshana Zuboffs bok «Surveillance Capitalism».

Det var 24 skumle og rystende timer.

I boken løfter Zuboff blikket og setter våre likes, google-søk, innsjekkinger, navigering, bruk av sporingsteknologi og alt annet som definerer våre moderne liv, fulle av teknologiske hjelpemidler, inn i et større perspektiv.

Og det er ikke vakkert.

Hun beskriver en postmoderne form for kapitalisme hun mener allerede har slått rot i våre samfunn. Den kalles overvåkningskapitalisme, og de største makthaverne er Google, Facebook, Amazon, Microsoft og Alibaba.

Makten de har over oss som samfunn og individer er dyptgripende, globalt transformativ, og nesten usynlig.

Alt og ingenting

Denne makten er ikke underlagt noen form for maktfordelingsprinsipp eller innsynsrett. Snarere tvert imot. I den uskrevne grunnloven Google og Facebook opererer etter, er enveisvinduet den norske grunnloven skisserer vendt motsatt vei:

De skal få vite alt om oss, langt mer enn de trenger å vite. Vi skal få vite så lite som mulig om dem og hvordan de bruker kunnskapen.

Det er denne grelle utviklingen Zuboffs bok så glitrende og skremmende setter i en større sammenheng.

Zuboffs bok er allerede blitt sammenlignet med verker som Thomas Pikettys «Capital in the 21st century».

I følge professor John Naughton, går den «inn i en tradisjon som inkluderer Adam Smith, Max Weber, Karl Polanyi og — om jeg tør å si det — Karl Marx».

(Se lenke til artikkelen i The Guardian nederst på siden.)

Den røde tråden er at kapitalismen har mutert til en ny form. Zuboff kaller det «overvåkningskapitalisme». Dets forretningsidé er å snylte på overskuddsdata fra våre liv. Kundenes handlingsmønstre, tanker, atferd, sosiale og private sfærer er de nye kapitalistenes råvarer.

Våre data, deres territorium

De har tatt seg friheter Zuboff sammenligner med conquistadorenes erobring av Amerika. De spanske erobrerne gikk i land og erklærte ganske enkelt at dette landet tilhører Spania.

På samme måte har Google og andre forsynt seg av data om oss og vår atferd, og erklært dem som sitt territorium og eiendom.

Sporene i våre digitale liv har blitt selve produktet overvåkningskapitalistene videreforedler og selger til høystbydende. Overvåkningen er total og allestedsnærværende. Den er ekstremt lønnsom og forretningene er konstruert slik at de slipper å betale skatt til samfunnene hvis data de har erklært som fritt vilt.

Storkonsument

Jeg er selv en storkonsument av digitale tjenester. Google vet hvor jeg har vært hvert minutt på døgnet de siste årene. Jeg syns det er litt spooky, men liker selv å ha muligheten for å sjekke hvor jeg var for eksempel den 3 september 2013.

Ikke at jeg gjør det særlig ofte, men jeg liker å vite at jeg kan.

Fitbiten har oversikt over søvn og hjerterytme og livsstil. Treningsappen har oversikt over alle mine fysiske utskeielser gjennom mange år. Jeg kan se hvilken puls jeg hadde for fem år siden og hvor fort jeg løp fra Bjølsen til Maridalsvannet.

Ikke at jeg sjekker særlig ofte, men jeg liker å vite at jeg kan.

Hjemme står det opptil flere smarte høyttalere. Jeg snakker ikke så ofte med dem, men jeg liker å vite at jeg kan.

Og ja, jeg har også i noen nanosekund undret meg over hva som skjer med det vi ikke sier til høyttalerne, men som de lytter til likevel.

Kanskje jeg har vært blåøyd og naiv. Kanskje vi alle har vært blåøyde og naive. Kanskje Lisa Reutters dystopiske lesning reflekterer en side av virkeligheten vi ikke har hatt verken mot eller innsikt nok til å møte ansikt til ansikt?

Den nye oljen

Data er den nye oljen, er det blitt sagt. Da vi fant olje i Nordsjøen gjorde vi noen smarte grep som sikret at verdiene av det som ligger der kom hele landets befolkning til gode.

Den nye oljen produseres kontinuerlig av deg og meg, men ingen trenger eller gidder å søke om konsesjon for å hente ut verdiene. De bare forsyner seg.

Teknologi har potensial i seg til å løse mange av de store utfordringene menneskeheten står ovenfor, inkludert klimautfordringene. Men utviklingen er på feil spor.

Det er på tide vi snakker om det. Det er kanskje den viktigste samtalen i vår tid.

God tirsdag.

PS: Se Paals foredrag om disse temaene på Talerlisten.