Det er et stort sprik mellom akademia og næringsliv hva gjelder kunstig intelligens, maskinlæring og stordata. Mens næringslivet og IT-bransjen for det meste jubler over de nye mulighetene sitter forskere over hele verden med dype rynker i pannen. En av dem er Lisa Reutter ved NTNU.
Lisa Reutter forsker på “critical data and algorithm studies”, et fagfelt som ser på smarte teknologier og hvordan disse påvirker vårt samfunn.
I sitt arbeid har hun oppdaget at det er et stort gap mellom akademia og IT-bransje.
— Akademia og bransje lever i parallelle univers, sier hun. — Bransjen er utopisk og akademia ofte ganske dystopisk. Selv om mange ser fordeler ved bruken av disse teknologiene, spår akademia en sosial katastrofe, et slags George Orwell møter Matrix på speed.
Forvirrende
I flere måneder leste hun vitenskapelige publikasjoner som tar for seg digitale plattformer, stordata og maskinlæring og hvordan disse påvirker samfunnet.
— Jeg hadde som mål å gjøre en litteraturgjennomgang, og jeg ble forvirret. På nettet leser jeg fine konsulentrapporter om hvor fint det skal bli. I forskningslitteraturen males et bilde av allestedsnærværende overvåkning, null privatliv, diskriminering, et demokrati i fare, — et teknokrati hvor vår fremtid ligger i hendene på et fåtall data scientists.
Lisa har satt seg fôre å bygge bro mellom de to parallelle universene. Det kan bli en tøff jobb, men noen må gjøre den. På Make Data Smart Again konfronterer hun hyperentusiastene fra BI og AI-miljøene med den virkelighetsbeskrivelsen hun har lest seg frem til i forskningslitteraturen.
Hva var det vi sa?
— Problemet er at ingen leser disse artiklene, sukker hun. — Jeg tror akademikerne sitter og venter på katastrofen så de kan si til data scientistene: “Hva var det vi sa”? Heller enn å vente vil jeg konfrontere bransjen med et utvalg tekster som eksemplifiserer forskningen gjort på smarte teknologier og samfunn.
På Make Data Smart Again presenterer hun et knippe beskyldninger og dystopier.
— For er det en gruppe mennesker som er spesielt utsatt, så er det nettopp data scientistene og konsulentene og lederne som sitter i salen på denne og lignende halleluja-konferanser, sier hun.
— Hvilket av disse to parallelle universene tror du er virkelig og hvilket er bare fiksjon?
— Det er et snev av sannhet i dystopiene. Men de må ikke bli sanne. Det er opp til oss. Vi kan ikke sitter i hver vår ytterkant og se verden gjennom deterministiske briller. Jeg tror vi må møtes et sted i midten. Mange av disse tekstene tar utgangspunkt i hvordan det er i USA, eller de er rent teoretiske. Vi er så heldige at vi bor i Norge, hvor vi har en sterkere tradisjon for privatliv og personvern og kan føre en åpen dialog om samspillet mellom teknologi og samfunn.
— Hva er det som driver deg?
— Nysgjerrighet. Og en oppriktig tro på utviklingen kan ledes i riktig retning gjennom tverrfaglige prosjekter mellom akademia og bransje.
— Engasjerer du deg i dette utover forskningen?
— Ikke foreløpig. Men jeg har utrolig lyst til å møte digitaliseringsministeren.
Lisa Reutter
Stipendiat, NTNU
Lisa Reutter tok sin master i medier, kommunikasjon og informasjonsteknologi, og skrev masteroppgave om maskinlæring i NAV. Hun er i dag stipendiat ved NTNU. Hun forsker på det mange har begynt å kalle «algorithmic governance». Hun er hverken data scientist, CEO eller seniorkonsulent, men har likevel en brennende interesse for alt som har med et datadrevet samfunn å gjøre.
Skrevet for Den norske dataforening og originalt publisert 2.04.2019. Republisert etter avtale.