Hvordan verdens beste akustiske gitarist fikk Tirsdag morgen igang igjen etter jul

8. januar 2019 @ 00:01

Vi har alle fått utdelt et instrument, men ikke alle har ambisjoner om å spille mer enn Tom Dooley og Blowin' in the Wind. Det egner seg kun til hyttebruk. Slik er det også med lederskap.
Paal Leveraas
Følg Paal

Ukebrevet Tirsdag morgen har hatt en pause. Ikke at du har merket det, eller etterlyst det. (Ikke at noen har etterlyst det. Unntatt Anne og Gunn. Takk til dere to. ;))

Årsaken til forsinkelsen er et større oppussingprosjekt. Det har seg slik at Tirsdag morgen faktisk i all hovedsak skrives tirsdag morgen mellom 04:00 og 07:30, og dets arnested er vår en gang så koselige leilighet på Bjølsen.

Men andre uke etter nyttår startet den lenge planlagte oppussingen, og kjøkken, stue og entré ble ribbet ned til sine nakne essensialiteter.

Tirsdag morgener er derfor nå i januar og kanskje februar tider av døgnet hvor jeg – som ellers er relativt godt vant til sivilisasjonens goder – i beste fall kan sitte på en pinnestol i en iskald stue omgitt av plastinnpakkede møbler, men uten enkel tilgang på strøm eller Internett i en form som er praktisk anvendelig.

De eneste rommene med tilnærmet normale forhold er badet og det lille toalettet.

Nå er det slik at jeg i all min klokskap ikke lovet annet i siste ukebrev før jul enn at vi ses igjen i januar. Så det har vært relativt lett å overtale meg selv til å utsette oppstarten av ukebrevet etter som den ene januartirsdagen etter den andre har defilert gjennom tiden mens håndverkerne komprimerer våre liv.

Men i morges kl 03:56 ropte Tommy Emmanuel til meg fra en drøm. Jeg våknet, satte mine nakne ben på det iskalde gulvet i den smale passasjen mellom de to madrassene – som er alt som er igjen av dobbeltsenga som gikk i containeren – og pakkassene fra Ikea som fyller resten av soverommet.

Jeg gikk på do.

Og her er jeg ennå.

Det lukkede dolokket er solid og vikarierer som kontorstol, beina hviler på skittenkøyskurven og varmekablene i gulvet gir en behagelig lunk. Den fremdeles nettløse PC’en som hviler på mine utstrakte lår får strøm fra kontakten til barbermaskinen.

Tirsdag morgen er tilbake.

Og det var altså Tommy Emmanuel som fikk meg i gang.

Stor kunst er nært beslektet med det guddommelige i oss og rundt oss.

Da min venn Rick fredag tok meg med på konsert med den australske gitaristen Tommy Emmanuel ante jeg ikke hva jeg gikk til.

Da jeg gikk derfra var jeg noen meter nærmere min gud.

Mange av oss kan traktere en gitar, og dra i gang noen låter på en fest. Noen av oss gikk hjem og knuste gitaren etter konserten med Tommy Emmanuel. Når du hører og ser australieren og hans gitar, er du ikke sikker på om det er mannen som spiller på gitaren eller gitaren som spiller på mannen. Han spiller ikke bare på alle strenger, han spiller dem på alle steder og med nesten alle tilgjengelige kroppsdeler, og han spiller på hele gitaren, inkludert der hvor det ikke er strenger i det hele tatt.

Jeg gikk fra Konserthuset med en følelse av å ha bevitnet en mann og hans instrument gå opp i en hellig treenighet med musikken, alt formidlet med en misunnelsesverdig perfeksjonistisk lekenhet.

Og det slo meg at vi ser dette symbiotiske samspillet mellom mennesker og deres instrumenter i mange sammenhenger, det være seg på teateret, i film, i malerkunst, i politikken eller i sport. Skuespillere, sportsutøvere, politikere, ledere, programmere, fasilitatorer, PR-folk, du, jeg og folk flest spiller på andre strenger enn Tommy Emmanuel.

Men strenger er det like fullt.

Vi har alle et instrument. For noen er det håndfast og passer i en gitarkasse, for andre er det stemmen, personligheten, ordene, vår karakter.

En Northugs instrument er hans ski, en Ullevålseter sitt instrument hans motorsykkel.

En leders instrument er satt sammen av karakter og strategi, og fungerer ideelt sett som en dirigents taktstokk som lokker det beste ut av orkesteret.

Når det likevel låter så surt og disharmonisk på mange arbeidsplasser, er det dedikasjonen til lederskapets kunst som mangler.

For dessverre sier mange av oss seg fornøyde med å lære de tre grunnleggende akkordene D, A og G.

Da kan man jo spille både Tom Dooley og Blowin’ in the Wind.

Det egner seg fint til hyttebruk.

Men det er ikke seriøst håndverk, langt mindre stor kunst, og fortjener ikke større belønning enn en runde med skåling.

I «Shantaram» sier den filosofiske mafiabossen at spørsmålet du må stille deg for å skille mellom ondt og godt er «hvis alle gjorde dette, ville det gjøre verden til et bedre sted?»

Jeg vet at hvis vi alle behersket våre instrumenter en tiendedel så godt som Tommy Emmanuel, så ville verden definitivt være et bedre sted.

Men det er kanskje godt nok som det er?

God tirsdag.


Dette første Tirsdag morgen-ukebrevet i år skulle egentlig handle om 2019. Men det skriver jo alle om i disse dager. Så jeg venter litt. Kanskje til neste uke?

I stedet starter jeg sesongen med en historie om et oppussingsprosjekt og en supergitarist og hva dette betyr for deg. Artikkelen ble opprinnelig publisert den 17. januar 2012, så oppussingen er ferdig for lengst, og sympatierklæringer er strengt tatt ikke nødvendig.


Paal Leveraas
Følg Paal


15 Kommentarer

  1. Hege

    Takk, Tommy Emmanuel! 🙂

    Svar
  2. Dennis

    Som vanlig gode toner fra deg. Paal. Jeg håper at riktig mange ledere lar seg inspirere av dine lederartikler. Lykke til med oppussingen! Og på Mat og Mer er det fint å skrive, med strøm, varme og kanskje til og med internett, og en latte eller Chaite. Ha en fin uke.

    Svar
  3. Jan Erik A.

    Du har vært savnet Paal. Vi trenger disse lyspunktene i vintermørket. Takk 🙂

    Svar
  4. Siribente

    Jeg som satt og ventet og ventet på tirsdagsbrevet ditt sist tirsdag….Jo du skal vite at det var savnet, og det er nok mange som har fått en god latter (som meg) denne tirsdagen når vi leser og formelig ser for oss omstendighetene artikkelen ble «født i», du kan det med å få leseren til å virkelig leve seg inn i «storyen»!…og jeg skal øve litt mer på gitaren ser jeg…

    Svar
    • Paal Leveraas

      Ja, det var en tabbe. Det skulle stått Anne, Gunn og Siri Bente. Siriously it should. 

      Takk for hyggelig tilbakemelding, Siri Bente.

      Svar
  5. Cille Saastad

    Hei Paal. Du er nok mer savnet enn du tror. Men mange av oss er dårlige til å gi uttrykk for det vi setter pris på. Tenk om vi alle kunne anerkjenne hverandre litt mer. Ett nyttårsforsett fra meg skal være å anerkjenne minst en person per dag. Så her kommer dagens. Dine artikler er små lyspunkter for meg. De får meg ofte til å le og selv om jeg ikke kjenner deg så godt så kan jeg helt tydelig se deg for meg. Du er autentisk. Så takk for at du er tilbake. Jeg er fan 🙂 Cille

    Svar
  6. Gerd Haugen Mariniusson

    Paal, jeg har også ventet på tirsdagsbrevet ditt! Når det faller ned i postkassen min får jeg en forventlig om at en hyggelig stund venter på meg. Snart skal jeg begynne i ny jobb og det gleder jeg meg vilt til. Jeg skal få starte med blanke ark og ansette en ny gjeng, sette nye mål og nå dem sammen med mine nye medarbeidere. Men av og til kommer tvilen: vil alt som kan gå galt gå galt? Kan du fortelle meg (en gang til) hvordan jeg unngår feilansettelser, demotiverende lederstil og kranglefanter? Hilsen Gerd

    Svar
    • Paal Leveraas

      Hei Gerd, dette er enkelt. 
      Kanskje det er så enkelt som dette:Tenk tilbake på den verste og den beste lederen du noensinne har hatt.
      Lag en liste over alt de gjorde som du mislikte.
      Ikke gjør noe av dette mot andre, noensinne!
      Lag en liste over alt de gjorde som du likte.
      Gjør det mot andre, alltid!Som beskrevet i «Lederskap på 60 sekunder» 🙂 
      http://www.leveraas.no/blog/2011/11/15/lederskap-pa-60-sekunder/

      Alternativt kan du kontakte en god coach? 😉

      Lykke til i ny jobb. Fortell gjerne mer …

      Svar
  7. Berit Nyman

    Hei, Paal; takk for sist og takk for at du gikk på do og delte dine opplevelser med en god gitarist! (Jeg mener vel at jeg også etterlyste TM – dog høyst analogt og akustisk, sist torsdag, men jeg lever godt med å være et ikke oppramset medlem av tilhengerskaren). Takk for gode inn-spill i dag : )

    Svar
  8. Anonym

    hmm.. litt snålt, denne gitarguruen oppdaget jeg for en knapp uke siden, via FB og denne lenken. Etterpå har jeg nispilt (skapte jeg et nytt ord der, eller?) denneogdenne. Vellyd er kun fornavnet!
    – Gambler litt på at html, som du lærte meg for snart «hundre» år siden, funker her… 🙂

    Jo, du har vært savnet, seff! Dine kloke ord er go’ påfyll i en travel hverdag.

    Sen, men varm nyttårsklem, og lykke til med maskeringstapen!

    (1000% flere på lønningslisten siden november, er f’resten siste nytt herfra)

    Svar
  9. Leif Rosenkilde

    Takk for alle de fine artiklene som du har skrevet i 2011. Gleder meg til det nye året med nye gullkorn. Flott artikkel om at talent er viktig, men at man må arbeide hardt, yte 100% og gi av seg selv for at det skal bli noe mer en egnet til «hyttebruk».
    🙂 Leif Rosenkilde 

    Svar
  10. Silvie

    Ahh Paal du fikk MEG i gang igjen….etter tre dager «innesperret» med sykt barn….moaaaah – det var *smask* fra Silvie

    Svar
    • Paal Leveraas

      Hyggelig å kunne hjelpe. Vroom vroom!

      med vennlig hilsen
      Paal Leveraas
      +47 982 16 666
      ————————-
      Sendt fra iPad

      Den 5. juni 2012 kl. 21:16 skrev «Disqus» :

      Svar

Legg inn en kommentar

Relaterte saker

Våre ukebrev

Her kan du melde deg på et eller flere av våre ukebrev. Du kan melde deg av eller endre hva du mottar via lenker i epostene.

 

Navn*

Hva vil du lese?

På forsiden nå

SAS-streiken

Det SAS-styret trenger er MOT

|
SAS har i mange år hatt et betydelig tillitsproblem i egne rekker og dermed også i markedet.
lykke er

Lykken kan være fire mobiltelefoner

|
Det spiller ingen rolle hva du har. Det som betyr noe, er hvordan du opplever det du har.
meningsfull jobb

Bare 1 av 5 av oss opplever jobben som meningsfull

|
Har virksomheten en dårlig sjef, er du garantert å få ansatte som hater jobben.
Ett åt uten løgn

Utfordring: Ett år uten løgn

|
I ett år skal jeg ikke lyve. Aldri. Ikke en eneste hvit løgn.
Strekk deg litt lengre i sommer

Strekk deg litt lengre i sommer

|
Rick Salmon utfordrer deg til å gå ut av komfortsonen denne sommeren. «Ekte endring starter der komfortsonen slutter», fremholder han.
værekraft

Værekraft, eller prøve å finne meg sjæl

|
Vi har alle vært der, og ikke minst har vi tatt tak i venner, kunder, kjærester og kolleger når de slutter å puste med magen og fester øynene på et mål langt der borte i horisonten.  Når de slutter å være nærværende.
negativt fokus

Negativt fokus kan være positivt

|
Det kan være vel så motiverende å finne ut hva du ikke vil være, som å styre etter positive verdier.
Her er standarden som sier hva du kan forvente av en coach

Her er standarden som sier hva du kan forvente av en coach

|
Sjamanisme, healing, lederutvikling, beste versjon av deg selv? Coaching er så mye. Kanskje for mye. Vi trenger en standard, og nå er den her.
selvhøytidelighet

Den patetiske selvhøytideligheten

|
Min aversjon mot selvhøytidelighet er patetisk når jeg til stadighet tar meg selv i å være det.
%d bloggere liker dette: