Jeg slo opp øynene og stirret inn i det oransje klokkeslettet på vekkerklokka. 03:23. «Sov videre!», beordret jeg hjernen. Den nektet å lystre.
Den var gått i katastrofemodus.
Jeg skjønte tegninga. Har sett den før. Ingen vits i bli liggende. Jeg stod opp, spiste frokost, lagde en kaffe og begynte å jobbe.
«Jeg har hatt mange problemer i mitt liv, og de fleste av dem skjedde aldri», skal Mark Twain ha sagt.
Og med det satte han fingeren på noe unikt menneskelig: Vår evne til å se for oss hendelser, mennesker, situasjoner som kanskje kan bli virkelighet.
Den egenskapen har gjort oss i stand til å bygge byer, sivilisasjoner og imperier, skape musikk, skrive bøker. Den er helt grunnleggende for vår arts suksess.
Og: den samme evnen gir oss en ekstrem kapasitet for å være bekymret. Vår evne til å forestille oss fremtiden er verdinøytral. Om det er himmel eller helvete vi maler fram spiller ingen rolle.
Så mange av oss bruker mer energi på å tenke seg det verste, heller enn det beste, som kan skje.
Les også: Når de svartkledde mennene banker på
Et tricks er å sette ord på følelsene ord trekke scenariet ut i det aller verste — og sannsynligvis minst sannsynlige — som kan skje.
Som levebrødsgründer er et av mine favoritt-katastrofescenarier at ingen vil kjøpe mine tjenester lenger.
Da kan jeg absurdifisere mine egne bekymringer slik:
jeg kan ikke si nei til noen oppdrag,
da blir kanskje kunden fornærmet,
så får jeg færre og vanskeligere oppdrag neste måned,
så greier jeg ikke å levere,
så gir de meg ikke flere oppdrag i det hele tatt,
så sprer ryktet seg om at jeg ikke duger,
så får jeg ingen oppdrag av noen,
så tjener jeg ingen penger,
så ryker samboerskapet,
så blir jeg hjemløs,
min familie slår hånden av meg,
jeg slår meg på flaska,
blir uteligger,
om noen år begraver de meg
i en navnløs grav
Med scenariet satt ord på på denne måten, er det på tide å trekke på smilebåndet. Dette er jo bare dumt.
Katastrofering kan oppleves lammende. Som rådyret som plutselig fanges inn av billyktene, står vi tilbake mer eller mindre paralysert. Så kjører vi «safe», tar ikke sjanser. Vi spiller de sikre kortene og lar være å utforske det nye og uprøvde. Og alt blir ved det gamle.
Les også: Nedsnødd av maur
Katastrofering er ubehagelig, men også usunt. Det kan visstnok knyttes til økt dødelighet før fylte 65 år. Bekymrede menn er verst stilt, med en 25 prosent høyere sjanse for å dø før 65 enn menn med andre livsanskuelser.
Paradoksalt nok er de særlig utsatt for å dø som følge av ulykker. Eller katastrofer, som de selv ville kalt det.
Heldigvis: Denne unike menneskelige egenskapen har en tvilling, en annen unik menneskelig egenskap: Rasjonalitet.
Hvis du er glad i matte, for eksempel, kan du gjøre et kjapt regnestykke.
- Faren for at kunden blir fornærmet? Tja, kanskje 50%
- Sjansen for at det skal føre til enda verre oppdrag neste måned? La oss si 20%
- Sjansen for at jeg ikke får noen oppdrag? 5%
- Sjansen for at jeg blir hjemløs? 2%
Sjansen for at jeg skal bli uteligger og begraves i en navnløs grav: 0,5 x 0,2 x 0,05 x 0,02 = 0,0001, altså 0,01%, eller 0,1 promille eller 1:10.000.
Den sjansen får jeg ta.
Et litt mer brutalt spørsmål å stille seg selv, men kanskje mer effektivt om du blir glassaktig i blikket av prosentregning:
Hva er sjansen for at jeg slipper levende ut av dette livet?
0%, ja.
Så hva er det egentlig å være redd for?
God tirsdag.
Memento mori.
Les også: Velg dine tanker — og mens du er i gang: del dine tanker. I kommentarfeltet.
Oppslagsfoto: «Agitated» av Challiyil Eswaramangalath Pavithran Vipin, fra Flickr, CC BY 2.0-lisens. Foto: Omstreiferen Maxpixel CC BY 0.