Vi er stolte av hvor liten forskjell det er mellom høy og lav i norsk arbeidsliv. Det regnes som en våre største styrker. Kan det også være vår største svakhet?
I den norske modellen er alle parter enige om at vi er i samme båt, og om båten synker, så synker alle. Det har gitt et arbeidsliv preget av små forskjeller mellom høy og lav.
Men det finnes en mørkere versjon:
Den norske likhetskulturen sementerer et homogent arbeidsliv hvor det ikke er plass til «annerledestenkende». Våre flate strukturer, som vi er så inderlig stolte av, opprettholder makten til en diskret elite og sikrer at de kan fortsette å «leke sammen» i sandkassa i kulissene.
Hmmm….
Ikke i Norge
«De siste 20-30 årene har det internasjonalt vært en klar trend med å ansette folk som gjerne utfordrer etablerte sannheter», sa Anna Kirah i et intervju jeg gjorde med henne.
«Men ikke i Norge», la hun til. «Norge er en versting» og norske ledere «ansetter sin egen fanklubb i stedet for noen som kan utfordre det etablerte tankesettet».
Anna Kirah er amerikansk, men vokste opp i Kina. At hun mot slutten av sin eventyrlige karriere har valgt å slå seg ned i Norge er av takknemlighet og kjærlighet til dette landet.
Den man elsker tukter man.
Og det var virkelig harde ord hun kom med i det nevnte intervjuet.
Anna har ikke selv sysselsettingsproblemer. Hun driver, som mange innvandrere, sin egen virksomhet, og greier seg åpenbart veldig fint.
Slangen i paradiset
Men både før og etter det møtet har jeg stadig møtt mennesker og historier som underbygger at alt er ikke som det skal være i paradiset.
De siste ukene har tre mennesker som står utenfor arbeidslivet (og gjerne vil inn) oppsøkt meg.
En av dem er Nikol Mard fra Tsjekkia. Hun kom til Norge som «trailing spouse». I bagasjen har hun en solid utdannelse, et vinnende vesen og flere språk – rimelig godt norsk inkludert.
Hun har søkt, og søkt og søkt.
Men hun blir aldri innkalt til intervju.
«Én gang ble jeg innkalt til intervju», forteller hun. «Og det var basert på en anbefaling fra en nordmann.»
Derfor starter hun nå en organisasjon som skal gjøre det lettere for «trailing spouses» å komme i kontakt med innsidere i det norske arbeidslivet som kan åpne dører for trailerne.
Integrasjon = tenk som oss
Nikol har tatt en master som ser på offisiell norsk integrasjonspolitikk i praksis. Kort fortalt fastslår den at: i Norge er arbeid nøkkelen til integrasjon.
Med «integrasjon» mener vi at du snakker, tenker og handler som en nordmann.
Du kan godt være annerledes bare du ikke tvinger oss til å tenke annerledes.
Og du må gjerne stille spørsmålstegn ved etablerte sannheter, så lenge det ikke rokker ved det etablerte.
Født av likhet
Den andre som kom til meg var en nedslått, duknakket ungarer. Han har en doktorgrad i et fagområde jeg ikke kan uttale engang. Han ble i sin tid headhuntet til en jobb i en ingeniørbedrift i Oslo.
Så kom nedbemanningen, og han forsvant ut. Døren til det norske arbeidslivet smalt igjen bak ham og den har vist seg kav umulig å åpne igjen.
At han snakker litt knotete norsk, har et navn med opptil flere rare bokstaver i, og i tillegg har passert femti, mer enn veier opp for kompetansen, kunnskapen og erfaringen han har med seg.
Når jeg ser og hører om slike skjebner tar jeg inn over meg håpløsheten, maktesløsheten og den gjensidige tragedien, slik man tar inn over seg en naturkatastrofe: det er ille, men utenfor vår kontroll.
Vi er på en måte alle ofre for disse holdningene, født av likhet, og så dypt fundert i det norske grunnfjellet at det føles som en umulig oppgave å endre.
Skavanker
Den tredje som kom til meg hadde lest forrige ukes Tirsdag morgen på bussen før hun traff meg. Nå satt hun overfor meg på Kroghs kaffebar og gråt.
«Det med rang og privilegier traff meg midt i hjertet», forklarte hun mens hun tørket tårene.
Hun er ikke utlending, men hun har et par andre «skavanker» sett fra en firkantet rekrutterers perspektiv.
For det første er hun kvinne.
For det andre er hun over femti.
Etter en lang, suksessrik karriere i et stort, norsk, internasjonalt telekomselskap (hvem kan det være?), kom nedbemanningsdemonen til hennes avdeling. Demonen så ikke på gode resultater, erfaring, unike kunderelasjoner, fleksibilitet og omstillingsevne.
Den så bare ett tall: alderen hennes.
Hun og jevnaldrende kolleger ble satt på gata med sluttpakke og lykkønskninger.
Nå ville hun snakke med meg om samfunnets holdninger til folk over femti. Kanskje starte en holdningskampanje.
«Dropp det», var mitt råd. «Du vil kjempe mot vindmøller, og selv om det er en verdig kamp, trenger du nå først og fremst å kjempe for din egen tilværelse og behov.»
Så fortalte jeg historien om vepsen i vinduskarmen.
Finn en annen vei
Kortversjonen er: om du tar rennafart og løper for full fart mot en stengt dør får du i beste fall en knust dør og et erstatningskrav mot deg.
Stopp, trekk pusten, og se om det fins en annen vei.
Den går til alle dere som ikke passer inn i den norske likhetstankegangen.
I alt dette er det ikke først og fremst enkeltskjebnene som bekymrer meg. De greier seg, stort sett. Vi ser for eksempel at innvandrere og arbeidsføre folk over 50 svært ofte finner en vei inn i arbeidslivet igjen som gründere.
Nei, det som bekymrer meg er opplevelsen av at vi i en verden preget av disruptiv digitalisering, åpenbart fremdeles sliter med å finne plass til potensielt «disruptive» medarbeidere i våre etablerte virksomheter.
Rødt flagg
Det er et rødt flagg for A/S Norge.
Og det starter på sett og vis med kundene.
Nikol fortalte om en norsk venn, leder i en bedrift som vokser og ansetter. Han er gift med en utlending. Nylig utlyste han en stilling som passet ektefellens profil perfekt.
Men han valgte en annen.
«Jeg skulle gjerne ansatt henne, men … det er kundene», sa han.
«Jeg er redd for å støte fra oss kundene.»
God tirsdag.
PS. Har du lyst til å dykke lenger ned i disse problemstillingene for større bevissthet blant dine medarbeidere, eller andre interessenter? Ta kontakt for å diskutere hvordan vi kan jobbe med mangfold i form av et foredrag eller en workshop.
Kilder, inspirasjon og fordypning
- Trailing spouses (Wikipedia)
- Nikol Mard (LinkedIn)
Takk for fin tekst, som ramla ned i innboksen i morges. Kjente meg igjen i det at jeg selv kan bli irritert over folk som stiller spørsmål ved “det etablerte”, men bare man tar noen dype åndedrag og konsentrerer seg om å høre etter og forstå hva de faktisk peker på, så ender det som regel opp med at noe blir forbedret.
Jeg undres om dette med likhet også er noe som “rammer” de som faller utenfor skole og arbeidsliv allerede fra ung alder?
“Jeg undres om dette med likhet også er noe som “rammer” de som faller utenfor skole og arbeidsliv allerede fra ung alder?”
Jeg tror det, Kate. Synd, for vi trenger mangfold. Mangfold er lønnsomt, som omtalt i McKinsey-rapporten referert her: https://tirsdagmorgen.no/partnere/alarga/de-nye-norske-lederne-er-ikke-fra-norge/
«Norge er en versting» og norske ledere «ansetter sin egen fanklubb i stedet for noen som kan utfordre det etablerte tankesettet».
Hvorfor er det ingen som kan forklare dette fenomenet.
1. Hvor kommer «læren» om at man skal ansette sin egen fanklubb eller lik seg selv.
Jeg trodde ledelses teorier gikk ut på å utfordre seg selv med å ansette personer med fagkunnskap som er bedre enn det en selv har, for å skape ny tenkning, innovasjon og kreativitet samt tilfredsille kunden på alle plan for å øke konkurransen og fortjenesten.
2. I ledelse teorien beskriver man at man skal ansette den som har de beste kvalifikasjonen
og personlighet som balanserer organisasjonen og utfordrer den.
Det er en kjent sak at mennesker er delt opp i 4 store grupper med 16 nyanseringer.
Jungs teorier blir brukt i de fleste ansettelses prosesserer i form av tester.
3. Hvorfor blir kvinner diskriminert både faglig og lønnsmessig.
Like arbeidsoppgaver lik lønn, ikke diskriminering det skaper dårlige arbeidsforhold.
4. Hva skjer når man passere 45+ med hensyn til ansettelse.
Selv om likestillingsloven forbyr å diskriminere på alder, likevel så gjør man det.
Dette skjer vesentlig på HR nivå og etter ordre fra ledelsen.
5. Hva med GDPR oppe i denne debatten, hvilke muligheter finnes der.
Sporbarhet er et av stikkordene her, i forhold til ansettelsesprosessen.
Eller er ledelsen ikke opptatt av mangfold, utfordringer og ulikheter.
Eller er topp ledelsen «fordummende» til å ansette personer som utfordrer dem, ref. gubbe veldet.
Hvorfor er det så mange «dårlige» ledere, hva slags utvelgelseskriterier bruke for å velge en leder.
Det blir for dumt å skylde på kundene og når ofret ledelsen kundene en tanke.
Ledelsen er kun opptatt av det de blir målt på penger, overskudd, avkastning, etc.,
ikke menneskelige verdier som folk flest har et bevist forhold til og som gjør organisasjonen sterkere og mer konkurranse dyktig.
Forsøk på svar av disse spørsmålene ville skapt debatt og forbedringer i norsk næringsliv.
Mange gode spørsmål, Arne Selland! Men en ting tror jeg er feil: Ledelsen i de fleste norske bedrifter ofrer definitivt kundene både en og flere tanker.
Minner meg om en tidligere opplevelse på en arbeidsplass. De som ansatte meg ville gjerne ha inn litt «annerledeshet» og nye tanker, men den nye ledelsen ville ha fanklubb. Det er synd, og jeg tror dette er noe av det viktigste som kommer til å skille de gode fra de mindre gode fremover.
Jeg synes det er så utrolig synd med kompetansen som nå skvises ut av arbeidslivet. Har flere venner over femti som sliter, og, som du skriver, de går ofte gründerveien (med suksess!). Det samme gjelder innvandrere. Mye gull i kompetanse og erfaring, og ikke minst andre perspektiver, som norske bedrifter virkelig trenger å få inn.
Leste også intervjuet med Kira, smart dame!
Hei, fin artikkel Paal om problemstillinger jeg ofte møter i jobben min som karriereveileder. Det ledere ofte sier er at det er så dyrt å ansette feil person, det er så små marginer og lite rom for å ta feil valg. Og jeg skjønner dem, i de små bedriftene med få ansatte er det ikke særlig handlingsrom til å ansette noe utenfor malen, Om vi løfter dette opp på et høyere nivå, så ser vi det samme overalt, handlingsrommet krymper, overalt! I skole, næringsliv, arbeidsliv, helse, passer du ikke inn i så støtes du ut. Skoler og studier skal gjennomføres på normert tid for å få stipender, går du rett fra vg til univ får du konkurransepoeng. Adhd medisiner og antidepressiva skrives ut til de som er urolige eller håpløse, slik at de skal passe inn, blir du syk er det fordi du har levd usunt og blir du ikke frisk så har du ikke tatt godt nok grep. Det virker som vi har en felles norsk ide om at har du ikke utdannelse, jobb, venner, helse, familie, hus og bil, ja så er det din egen skyld. Så i tillegg til å peke på norske ledere for manglende vilje til å ta inn de som ikke passer helt inn, så burde vi også rette en stor og lang pekefinger mot politikere og myndigheter som går i bresjen for dette og lager lover og regler, krav og retningslinjer som gavner de “vellykkede” og straffer de “mislykkede”, (antagelig med en tanke om at så kan jo de “mislykkede” bare forandre seg og bli “vellykket”). Jeg tror at lederne har innrettet seg etter en slags overnorsk felles tanke om at du er din egen lykkes smed passer du ikke inn her, får du forandre deg eller stå utenfor.
He-he, får meg til å tenke på (de forhåpentlig ikke-eksisterende) rekruttererne som tar halve bunken med søknader og hiver i søpla. “Uups, de hadde uflaks, men vi vil jo ikke ansette folk som har uflaks.”