Det fins to typer mennesker: de som skaper og de som ivaretar. Vi trenger begge. Men her skal det handle om de første.

I 1993 døde Oslos siste byoriginal, advokat Hermansen. «Man kan være gal uten å være sinnssyk», pleide den eksotisk kledde høyesterettsadvokaten, som gjerne forlystet sine medpassasjerer ved å turne i bøylene på T-banen, å si.

Etter Hermansen har originalitet fått trangere kår, ikke minst i arbeidslivet. Det er ikke det at originalitet ikke er lov, det er at de med originale tilbøyeligheter siles bort allerede i rekrutteringsprosessen. Kandidatene tilpasser seg markedet. Den smule originalitet som overlevde 20 år i utdanningssystemet undertrykker de så godt de kan i intervjuet, med mindre de er så dyktige at de får primadonna-alibi. Skal du slippe gjennom som original bør du også være genial.

Få HR-personer ville ansatt en Hermansen i dag, verken til juridisk avdeling (han var faktisk advokat) eller i kantina.

Det til tross for at virksomhetene skriker og tørster etter nye tanker, perspektiver og idéer.

Etterspørselen etter nye idéer er blitt så stor at det vokser frem en ny industri. Idé-industrien, kan vi kalle den. På scener og i møterom over hele landet kjøres ideation workshops med team desperate etter nye tanker. De brainstormer, evaluerer, tester, forkaster. De killer sine darlings.

Selv er jeg flere ganger blitt bedt om å fortelle hvordan jeg får idéer og hjelpe andre med å finne dem. I den prosessen har jeg måttet gå i meg selv og andre for å utforske idéers vekstvilkår.

Her er tre ting jeg tenker det er verdt å fokusere på når du skal tilrettelegge for at nye idéer kan vokse og gro.

Originalitet: Skal det være plass til nye tanker, må det også ryddes plass til bærerne av de nye tankene. Du trenger folk som stiller spørsmålstegn ved etablerte sannheter. For å få til det må du ikke hale inn folk i fargerike klær fra Karl Johan. Et godt hint får du allerede ved å se hva slags nettleser kandidatene bruker. I Adam Grants «Originals: How non-conformists change the world» refereres en undersøkelse av metadata fra 50.000 mennesker som gjorde en jobb-test online. Analyseselskapet Cornerstone OnDemand fant at hvilken nettleser som ble brukt i besvarelsen sa mer om den enkelte kandidaten enn mye annet det ble spurt om.

Årsaken, spekuleres det, er at de som ikke bruker de forhåndsinstallerte nettleserne Internet Explorer og Safari også er de som stiller spørsmålstegn ved andre etablerte sannheter. De tar ikke uten videre «default»-løsningen som god fisk. De forsøker å forme verden etter egne preferanser heller enn å akseptere standardversjonen.

Resultatet i denne undersøkelsen var 15% lenger ansettelsestid, 19% mindre fravær og bedre salg blant kandidatene som ikke valgte standarden, men lastet ned alternativet.

Å vurdere originalitet opp mot konformitet allerede i rekrutteringen kan altså være lønnsomt og smart.

Dårlige idéer:  «Less is more», sier noen. «Den beste måten å få en god idé er å få mange idéer», sa Linus Pauling. For mindre er ikke mer. Mer er mer.

For å skape et mesterverk må du skape mange middelmådigheter. Da London Philharmonic Orchestra skulle velge de 50 beste klassiske stykkene gjennom alle tider, valgte de 6 av Mozart sine mer enn 600 komposisjoner, 5 av Beethovens 650 og 3 av Bachs mer enn 1000.

Hadde komponistene bare skrevet 10-20 komposisjoner hver ville ingen visst hvem de var i dag.

Arroganse: Husker du Segway? Før lanseringen gikk ryktene om en revolusjonær ny innretning over hele kloden. Steve Jobs hadde fått et glimt inn i planene og tilbød umiddelbart oppfinneren 63 millioner dollar for 10 prosent av selskapet, Han fikk nei, og tilbød seg i stedet å være gratis rådgiver for Dean Kamen. Amazons Jeff Bezos var like ivrig som Jobs.

Noen av de smarteste hodene på planeten trodde oppriktig at dette var den største oppfinnelsen siden PCen. Prognosene tilsa salg på 10.000 enheter i uka. Seks år senere hadde de solgt 30.000 enheter. Totalt.

Husker du Seinfeld? Verdens desidert mest populære TV-show gjennom tidene ble presentert av to som aldri hadde lagd TV før. De hadde ikke noe særlig å skrive om, så de lagde et show om ingenting. Showet ble dømt nedenom og hjem både av folkene i TV-selskapene og pilotgrupper av publikum. Det var på hengende håret at det i det hele tatt ble noe av Seinfeld. Ti år senere hadde det spilt inn mer enn en milliard dollar for NBC.

Adam Grant omtaler disse som en falsk positiv og en falsk negativ. Han argumenterer for at de beste dommerne når det skal vurderes om et nytt produkt vil lykkes ikke er toppsjefene, ikke publikum, aller minst deg selv. Det er dine faglige likesinnede. En historie fra Cirque de Soleil illustrerer hvordan både direksjonen, klovnene, løvetemmerne og sirkuspublikummet gjorde det dårligere enn de andre akrobatene i vurderingen av om et nytt show ville lykkes.

Henry Ford sa at «hadde du spurt folk hva de ønsker seg, ville de sagt ‘raskere hester’». Som redaktør har jeg ofte praktisert en lignende arroganse. For lesere vet ikke hva de vil ha før de får det servert. Det krever mot å være arrogant nok til å ignorere fokusgrupper og markedsundersøkelse. Men noen ganger er det motet nødvendig.

God tirsdag.

PS. En «Ideation Bootcamp» i regi av Founder Institute arrangeres hos Selmer på Tjuvholmen i Oslo i kveld 9.01.17 kl 17:30. Jeg er der. Er du?

Oppslagsfoto: Pixabay