Det er ikke olje, gass, fisk eller trær som er naturressursene vi bør verne sterkest om her i Norge. Det er tillit.
Sammen med en kollega tok jeg toget fra Arlanda til Stockholm. Jeg var oppspilt og ukonsentrert, og merket ikke at lommeboken var borte før vi var på vei tilbake til sentralstasjonen senere på dagen. Fortvilet, men håpefull, gikk jeg på hittegodsen for å spørre om de hadde funnet den.
Det hadde de.
En medpassasjer hadde funnet den og levert den inn. Intakt.
Sånt skjer bare i Skandinavia.
Og det er ikke et engangstilfelle. Du har sikkert noen lignende, selvopplevde historier.
Verdensmestre i tillit
Sverige og de andre skandinaviske landene er på verdenstoppen i tillit. Norge er den absolutte ener.
Stopper du et utvalg mennesker på gaten i Sofia, Bulgaria og ber dem si sin mening om påstanden «folk flest er til å stole på», vil 8 av 10 svare nei. Gjør du det samme på gaten i Oslo, Norge svarer 8 av 10 ja.
Nettstedet Our World in Data har en egen seksjon for tillit. På deres verdenskart blunker bittelille Norge blåøyd og naivt til resten av verden.
Tillit er grunnleggende komponent i sosial kapital, og betyr mye for velstandsutvikling og økonomi i et samfunn. På samfunnsnivå betyr det at vi føler at vi kan stole på våre institusjoner og politiske ledere. På individuelt nivå betyr det at vi føler oss trygge og kan fokusere mer på å skape verdier enn å være bekymret for at noen tar dem fra oss. I våre virksomheter ser vi at graden av tillit mellom ledere og medarbeidere betyr mye for virksomhetens suksess.
Den skandinaviske modellen
Tillit er også fundamentet for det vellykkede og unike trepartssamarbeidet vi har i arbeidslivet i Norge og i våre naboland. Vi har en idé om at vi sitter i samme båt, og dersom en av partene slår hull i båten drukner vi alle sammen.
Tillit er en av hovedingrediensene i det The Economist kalte «The next supermodel» i et oppslag i februar 2013, hvor de forklarte hvorfor verden skal studere de nordiske landene. Andre viktige ingredienser er likeverd og likhet. Kvinner og menn har tilnærmet like muligheter. Vi har en lav gini-koeffisient (en indikator på hvor store forskjeller det mellom de høyeste og laveste inntektene), og vi har, tross alle maidagene og korte arbeidsdager, høy produktivitet.
Tillit er en undervurdert naturressurs.
Det er nasjonalt konkurransefortrinn som vi bør verne om med all den blåøydheten vi kan oppdrive.
Men er det grunn til bekymring?
«Tillit er som luft», skal Warren Buffet ha sagt. «Du merker det ikke når den er der, men dør når den forsvinner.»
Vinder av mistillit
Det blåser vinder av mistillit over jorden. I USA er tilliten, målt med påstanden «folk flest er til å stole på» langt lavere i dag enn den var for 40 år siden. Terror, flyktningeproblematikk og migrasjon kombinert med populistiske og noen steder korrupte politikere og næringslivsledere, graver vekk fundamentet for tillit mange steder.
Også i Norge har vi utfordringer. I norsk arbeidsliv viser tilliten tegn til å falle, om enn ikke dramatisk. Det har sammenheng med omstilling, nedbemanning, oljekrise og digitalisering.
Krise og tillit lever ikke godt i samme rom, men den kan gjøre det hvis vi, og spesielt våre ledere, er seg sitt ansvar bevisst.
Et stikkord er nærhet.
Formelen for tillit
I en annen artikkel skrev jeg om formelen for tillit. Den passer både på makro og mikronivå, og den er slik:
Tilliten (T) er kredibilitet (K) multiplisert med pålitelighet (P) og nærhet (I – tenk intimitet) delt på selvsentrerthet (S).
Noe av dette er lett. Troverdighet og pålitelighet er «dusinvare», og selvsentrerthet kan man stort sett fikse med litt coaching.
X-faktoren
Den vanskelige X-faktoren er nærhet.
Det berømte bildet av Kong Olav som tok trikken til Holmenkollen under oljekrisen i 1973 er et ikonisk monument over nettopp denne tillitsskapende, unikt norske nærheten mellom makt og menig. Slik gjør vi det her til lands, og ledere som, ulikt kong Olav, gjemmer seg bak prosedyrer og protokoller når det røyner på fortjener ikke en lederstilling i verdens mest tillitsfulle land.
Som samfunn står vi foran store omstillinger. Vi digitaliserer og robotiserer og effektiviserer, og data er blitt den nye oljen.
The secret sauce
Men tillit er den gamle oljen.
Tillit er oljen som smører vårt samfunnsmaskineri.
Tillit er «The secret sauce».
Det er både ditt og mitt ansvar å passe på at vi ikke bruker den opp.
God tirsdag.
Tillit er uten tvil et viktig element hvor enn vi er. Verden er full av usikkerhet og ting vi vet alt for lite om. Når vi møter noe kjent klamrer vi oss like gjerne til det som når man er på ferie i et fremmed land for første gang og møter på en fra samme land som en selv. Det er ikke tvil om at resturantanbefalingen vurderes sterkt selv om de kun har vært der like kort som en selv. Sier andre det tror vi fort at de har en agenda… tillit er et tveegget sverd for den kan misbrukes, men for å spare byråkrati er det lite som kan slå tillit. Den må behandles med respekt og forvaltes på en god måte. Pass på at den er fortjent og ikke missbruk den… kanskje til og med utvide den og ta inn en sunn skje med skepsis der ikke noe annet er erfart.
Takk for kloke tanker, Aleksander.
Brilliant beskrevet og vår viktigste sosiale kapital. Fint du tar tak og synliggjør det.
Takk, Øystein.
Er stort sett enig med deg, Paal, men har litt malurt i form av en egen togopplevelse:
Var for et par år siden tå togtur med endestasjon Oslo S. Gikk av, men oppdaget akkurat for sent at lommeboka lå igjen i setet. Ringte NSB og fikk mobilnummeret til konduktøren, som minutter senere kunne fortelle at en ærlig sjel hadde levert lommeboka til ham, med penger og annet innhold inntakt.
So far, so good, og jeg regnet saken som et skremmeskudd over eget rotehue, men at saken nå var ute av verden …
… før jeg et par dager senere fant ut at brukskontoen min var tappet gjennom digital netthandel. Den “ærlige sjelen” hadde nemlig vært lur nok til å notere ned alle mine kredittkortdata før han leverte lommeboka tilbake. Og så fort han var på nett, satte han i gang å handle. Vel vitende (eller gamblende) om at jeg ikke ville sperre kort som ikke var blitt borte.
Jeg fikk med tid og stunder pengene igjen. Sammen med en erfaring om at ærlighet ikke alltid er det det utgir seg for å være 😉
Au-au, den var ikke grei. Godt det ordnet seg til slutt da.
Tillit er også en av hovedingrediensene i et vellykket offentlig prosjekt der saksbehandlingstiden ble kraftig redusert. Det lærte jeg om – på toget.
http://www.comoxie.no/blog/superenkel-forskning-viser-tillit-lonner-seg-kvikklunsjhistorien/
Stillhet, tillit og Kvikklunsj. En riktig god historie, Majken. Takk.