Jeg sendte ut en oppfordring til mine LinkedIn-kontakter om å abonnere på Tirsdag morgen. En av dem takket høflig nei, og begrunnet det slik: «Ord fra hodet blir bare ord. Ord fra hjertet derimot forandrer verden.»
Hun skrev at hun hadde lest noen av artiklene på Tirsdag morgen.
«Som sanden i et timeglass rant de bare ut igjen i bunnen.»
Jeg prøvde å finne en metafor for følelsen jeg satt igjen med. Det nærmeste jeg kom var når en person henvender seg til deg på gaten, sier høflig unnskyld, tar et fast grep i skulderen din, dundrer knyttneven inn i magen, børster hendene, retter på klærne og går ufortrødent videre.
«Au!», sa jeg til meg selv. «Au-au-au! Hva er dette for en …?»
Jeg hadde et upassende ord på tunga.
Så tok jeg meg i det.
2%
«To prosent», minnet jeg meg selv på mens jeg prøvde å få igjen pusten. «Husk to prosent sannhet.»
Det er en coach-greie. Hvis noen sier noe som er 98 prosent feil, heller enn å fokusere på de 98 prosentene feil, se etter de to prosentene med sannhet.
Her på Tirsdag morgen er lederskap viktig. Noen ledere – egentlig ganske mange – har en kjølig, distansert, intellektualisert måte å utøve lederskap på. Har jeg og bloggen adoptert språket og sjargongen? Blir de snedige ordene og formuleringene bare en sofistikert innpakning om et tomt budskap? Har jeg, som jeg har sett hos så mange ledere, blitt en person som er mest i hodet og mindre i hjertet?
Kanskje. Jeg hadde ikke svarene. Bare spørsmålene.
«Nå skulle jeg hatt en coach», tenkte jeg.
Da kom det en ny mail.
Fra en coach.
I Pasadena, California.
Han hadde ved en glipp blitt med på den samme mail-utsendelsen som damen med den høflige knyttneven.
«Hi Paal. Great hearing from you and I don’t understand your message because I only know english. Warmly, Eric Kohner»
Act of Leadership
Da jeg så navnet hans, ble jeg sendt 8-10 år tilbake i tid, til en sommerdag i et varmt lokale i Vibesgate i Oslo. Vi var 12-15 stykker som deltok på en workshop. I halvsirkelens åpning stod en stor og bred mann, nokså rufsete, nokså upolert. Han kunne sklidd ubemerket inn i en hvilken som helst mafiafilm. Men han ledet oss gjennom sine to dager «Act of Leadership» med kompromissløs lidenskap, ydmyk, men ruvende autoritet og en fandenivoldsk visdom.
I workshop’en fortalte han fra sitt liv, oppveksten i New York, forsøket på å slå gjennom som skuespiller. Senere livet som rådgiver i næringslivet.
Eric Kohner har ikke, og har nok aldri hatt en blankpolert business-fasade. Han er en av de som i kraft av sin personlighet ønskes velkommen i styrerom og ledergrupper akkurat som han er. Han er en internasjonalt anerkjent toppleder-coach og instruktør for coaching-studenter.
Noen har beskrevet hans stil som kick-ass coaching.
Nå stod han i Vibesgate og snakket om lederskap som en akt, en «Act of Leadership» som ikke bare henspiller på en akt i et skuespill, en verdig handling, en formell beslutning, men også til urgamle drifter.
Lidenskap og utholdenhet
Den akten skjer ikke bare i hodet, men i hele kroppen. Ukeavisen Ledelse omtalte nylig en forskningsrapport av Angela Duckworth, som avdekker at det som skiller de beste lederne fra resten er grit, eller fasthet. Det beskrives som en kombinasjon av lidenskap og utholdenhet.
Og Erics ord fra noen år tilbake handler om det samme.
«God kommunikasjon starter med lidenskap», sa Eric. «Godt lederskap formidles med hode, hjerte, mage og hender, og …» og her gjengir jeg resten av setningen på engelsk fordi det blir så flatt og kjølig anatomisk på norsk:
«Great leadership starts in the groin.»
For det er der lidenskapen bor.
Men ikke si det til den høflige knyttneven. Skulle det komme flere svingslag min vei, foretrekker jeg tross alt å ta i mot med magen.
God tirsdag. Og god påske.
Og du … jeg sitter stor pris på dine tanker i kommentarfeltet under, enten de kommer fra hodet, hjertet, magen, hendene eller mellomgulvet.
Kilder og inspirasjon
- Eric Kohner
- Ukeavisen Ledelse: Den standhaftige toppleder (abo-tjeneste)
- Grit: Perseverance and passion for long-term goals (Angela Duckworth) (pdf)
- Damen med den høflige knyttneven
- Oppslagsfoto: Pixabay CC0
Tøft av deg å dele denne knytteneve-kommentaren, og for meg et bevis på at du og flere av oss forhåpentligvis også har med oss hjertet. Kjenner meg igjen med dette du beskriver som “fasthet, lidenskap og utholdenhet”. Lidenskap handler om å ha med seg hjertet, flott om du har flere innspill om dette. God tirsdag tilbake og riktig solrik påske!
Tusen takk, Anne. Den var fin å få. God påske til deg også.
Hei Paal.
Jeg er ny leser av din blogg. Du kan vel si at jeg er litt ‘altetende’ når det dreier seg om lederskap og relasjoner. Jeg liker det du skriver og det gir meg muligheter til å reflektere over egne opplevelser. Jeg har mange år som veileder i mange roller. Dagens tema gir en assosiasjon til en skikkelig nedtur jeg hadde som veileder, en del år tilbake. Jeg jobbet, som del av et veilederteam og oppdraget var lederutvikling i fylkets videregående skoler. Jeg fikk i hovedsak god tilbakemelding fra lederne, men en dag fikk jeg en alvorlig klage fra en av deltakerne. Hun hadde klaget til teamleder at jeg ikke hadde skjønt noen ting av hennes utfordringer. Den satt!. Jeg bestemte meg for at hun hadde rett. Jeg hadde ingen unnskyldning og gikk noen dager i ‘.kjelleren’. Hva burde jeg lære av denne klagen? Det var noe jeg innledningsvis hadde utelatt. Jo, jeg hadde forglemt å legge vekt på at veiledning begrenser seg til de refleksjoner deltakeren selv valgte å dele med meg som veileder. Jeg kan fortsatt ikke lese tanker, men etter dette velger jeg (som oftest) å gjøre oppmerksom på hva veilederrollen gir av muligheter og begrensninger. Dette er sikkert helt en selvfølge og gjelder selvsagt i de fleste sammenhenger når du jobber med mennesker, men kan være lett å glemme i ‘kampens hete’. Jeg tror jeg har lært!
«Jeg bestemte meg for at hun hadde rett.» Utrolig bra tenkt og gjort, Per. Det er vanskelig ikke gå i forsvar når man opplever slike ting, og en viktig påminnelse om hvor lett vi tillegger andre tanker og meninger de kanskje ikke har gitt uttrykk for.
Takk. Det var en vanskelig beslutning den gangen, hadde jo lyst til å forklare. God læring for livet ble det. Ønsker deg en God Påske Paal????
I bunn og grunn handler det jo ikke om å ha rett. For jeg eier min sannhet og du din. Som sosiolog mener jeg at objektivitet er oppskrytt, bare sånn for å sette det hele litt på spissen, og det må man jo ofte når man skal ha frem et poeng: Damen med den høflige knyttneven hadde verken rett eller feil. Du bare traff henne ikke. Eller, hun lot seg ikke treffe. Jeg tenker at det ikke nødvendigvis betyr at du skal skifte kurs. For kanskje er din kurs helt riktig for deg, og en kurs som lar deg bruke dine mange styrker godt. At noen ikke lar seg treffe, er en dårlig grunn til å slutte å strekke ut en hånd til alle dem som er treffbare. Som de over her. Og meg. Fortsatt god påske! PS, og for øvrig, som en som jobber med tilbakemelding og tilbakemeldingskultur, så må jeg nesten si at formen denne damen valgte ikke var helt som jeg skulle ønsket meg. Så fremt man ikke virkelig ønsker at vedkommende motpart skal bli liggende igjen uten pust når man går, så bør man velge seg en form som gir noe mer plass for motivasjon og oppmuntring. Også når man ikke er enig eller ser verden gjennom samme briller. Eller, kanskje spesielt da. Igjen, god påske 🙂
Måten var kanskje ikke helt god, Tone Rose, men det ble en Tirsdag morgen av det da. 🙂 Takk for at du kommenterer, og god påske til deg også.
God refleksjon og tanker fra Tone Rose. Takk.
Tone skriver kloke ord – verd å ta med seg!
Jippy, folk er forskjellig…. og jeg er så hjertens U-enig med “knytteneve-damen”. For meg går tirsdag morgen rett i hjertet først, for glede og inspirasjon og så til hode for bearbeidelse til videre bruk. Paal, du er en stjerne formidler med dyp lidenskap. Takk og takk for at du er tilbake! God påske, og jammen godt den er ferdig på tirsdag!
😀
Husk også at 2% kommer til å være dypt uenige med absolutt alt du sier og skriver Paal. Vi må ta slike kommentarer innover oss. Vi må tåle dem. Og vi må se oss selv inne i speilet uten filter. Hode eller hjertet? Det ene uten den andre er meningsløst. Et stort JA til mere tanker og ord fra hjertet… men ikke glem hodet i det hele. God Påske.
Takk, Rick. Jeg mener å huske en statistikk som sier et 80:20-regelen gjelder her også – 20 prosent av ditt publikum vil være negativt innstilt til det du fremfører. Og det er bra. Friksjon gir energi gir bevegelse og utvikling. Og og man elskes eller hates er ikke det viktigste, likegyldighet er det verste.