tilt | Ukategorisert | Digitalisér! Ellers …

Digitalisér! Ellers …

tirsdag 4. april 2017 @ 05:30

«Digitaliser eller dø!» ropes det fra talerstoler, blogger og medier. «Ja vel?», svarer du. «La meg tenke litt. Da velger jeg ... jeg velger ... å digitalisere! Bare fortell meg hvordan jeg gjør det.» Men du er fire foiler for sen.

Av Paal Leveraas

Ukategorisert

Digitaliser eller dø!, ropes det fra talerstoler, blogger og medier. «Ja vel?», svarer du. «La meg tenke litt. Da velger jeg … jeg velger … å digitalisere! Bare fortell meg hvordan jeg gjør det.»

Men du er for sen.

Fire foiler for sen.

Du fikk en løsning, men uten å vite helt hva som er problemet.

Men heldigvis abonnerer du på Tirsdag morgen. (Ikke sant?)

Det er liten tvil om at temaet digitalisering opptar flere enn foredragsholdere og media. I den stadig pågående leserundersøkelsen nye (og gjerne gamle) abonnenter av ukebrevet mitt får tilsendt, går ordet digitalisering mye igjen i svarene. Mellom linjene leser jeg usikkerhet. For hva betyr det egentlig? Hva gjør vi med det? Hvilken kompetanse trenger vi, og hvordan får vi den? Vil jeg bli disruptert? Gjør det vondt?

Usikkerheten er stor, men ikke ny. For 40 år siden het den EDB, for 20 år siden Web 2.0, og for ti år siden het den IT.

Same shit?

I dag heter det altså «digitalisering», et ord som i følge Store norske leksikon betyr at man erstatter manuelle eller fysiske oppgaver med digitale løsninger.

IT, altså. Eller EDB, om du vil.

Men selv om det kan føles som om dette er gammel skitt i ny innpakning, så er det visstnok annerledes denne gangen. Grunnen til det er at vi har nådd et knekkpunkt.

Silvija Seres er en av de som beskriver det som ligger foran oss som en stupbratt fjellvegg. Silvija er smart og bør lyttes til. Hun viser til Moores lov, som i utgangspunktet handlet om hvor mange transistorer du kan få plass til på en chip, men som i ettertid også er blitt en beskrivelse på den generelle teknologiske utviklingen. Gordon Moore observerte at det tallet doblet seg hver 18.-24. måned. Det gir oss en eksponentiell vekst.

Lang nese

En eksponentiell kurve har ikke lang hale, men lang nese. Den har en uskyldsaktig adferd i starten, men er egentlig en snikende tiger, visstnok fordi vi mennesker tenker lineært og ikke helt greier å ta inn over oss det eksponentielle. Klassisk er eksempelet med keiseren i Kina som ville belønne en av sine undersåtter, og spurte hva han ville ha. «Ikke stort. Et riskorn i den første ruta på dette sjakkbrettet, og dobbelt så mange i det neste inntil alle de 64 rutene er fylt», svarte luringen, tilsynelatende beskjedent.

Men en slik belønning ville kostet keiseren all ris i landet.

Og dette skjer altså nå i en dings på deg, omkring deg, og snart inni deg. Vi har kommet til rute 50 på sjakkbrettet, eller mer, og det fortsetter.

Møter veggen som samfunn

Som samfunn er vi bokstavelig talt i ferd med å møte veggen. En vegg av stadig mer avansert teknologi. Surfingen er over, nå skal vi klatre. Surfebrett egner seg ikke til fjellklatring, og heller ikke det som har fungert greit for samfunnet vårt til i dag vil virke i fremtiden.

Slik står det skrevet, og slik blir det sagt, Mange kloke hoder og sterke røster understreker at denne gangen er det alvor. Virkelig alvor. Fra Regjeringens Industrimelding til World Economic Forum signaliseres det dramatiske endringer fremover. Alle de store konsulentvirksomhetene, som Accenture, Deloitte, PwC, Gartner stemmer i.

Konsekvensene skal bli store.

Noen snakker om voksende arbeidsløshet. At selv om antallet ledige jobber øker, så går antallet ansettelser ned, fordi de som leter ikke finner den rette kompetansen. Andre snakker om at vi må reorganisere virksomheter, skoler, samfunn, alt. Noen hevder at ledere må være digitalt fødte (uten at jeg helt kan se for meg hvordan slike fødsler går til) og tilegne seg helt nye lederegenskaper. Det snakkes om ulike virkeligheter, både utvidelser av de vi har, og virtuelle fantasivirkeligheter. Og vi skal printe alt vi trenger, fra nye kroppsdeler til passasjerfly, i 3D.

Min favoritt-profet

Min favoritt-profet for tiden, Yuval Harari, som var på Skavlan fredag. snakker gjerne om nye klasseskiller, hvor det ikke bare er tilgangen på kapital som skiller oss, men også at penger for første gang vil gi de rike andre fysiske forutsetninger: lengre liv, høyere intelligens, kunstige og overlegne kroppsdeler.

Trekker vi noen av klodens smarteste hoder inn i debatten, som Stephen Hawking og Elon Musk, kommer den skumle singulariteten på banen; punktet hvor maskinene blir smartere enn menneskene og begynner å lage enda smartere maskiner, som lager enda smartere maskiner, som lager …

Men hva betyr alt dette i praktisk hverdag? Hva vil bli annerledes for selgeren, sykepleieren, lederen av den lille teknologibedriften? Hva betyr det for butikksjefen, HR-direktøren, rørleggeren, hodejegeren, fastlegen, presten, bonden, turistsjefen, rådmannen og eiendomsutvikleren?

https://tirsdagmorgen.no/tm/tirsdag/dramateknologer-bente-storehaug-tar-feil/

Et lite minioppgjør med singularistene

På kort sikt lite. På lang sikt alt. For selv om teknologiens muligheter vokser eksponentielt, så er vår evne til å nyttiggjøre oss den betydelig tregere. I rapporten «Human Capital Trends – Rewriting the rules for the digital age» introduserer Deloitte en troverdig modell for hvordan teknologi påvirker oss. Individuelt er vi raske til å ta i bruk nye muligheter. Virksomhetene våre er tregere. Aller sist kommer lovgivere og myndigheter for øvrig.

Ting tar tid

Ting tar tid, og vil fortsette å ta tid så lenge det er mennesker med i verdikjeden.

Så spørsmålet er hvor lenge mennesker fortsetter å være mennesker. Er det våre barn eller våre barnebarn som rent faktisk vil få digitalt fødte ledere? Eller har vi allerede smeltet sammen med teknologien?

Å dømme etter moren jeg nesten syklet over i går morges, hun som gikk diagonalt over det trafikkerte krysset med to små barn mens hun ikke et øyeblikk så opp fra mobilskjermen, så er det ikke mye om å gjøre.

God tirsdag.

Har vi allerede smeltet sammen med teknologien? Å dømme etter moren jeg nesten syklet over i går morges, hun som gikk diagonalt over det trafikkerte krysset med to små barn mens hun ikke et øyeblikk så opp fra mobilskjermen, så er det ikke mye om å gjøre.

Kilder og inspirasjon