– En rød tråd i min karriere er at ting må være litt vanskelig for at det skal være morsomt, sier Laila Stange. – Hver gang noe begynner å bli lett, blir det kjedelig. Da må jeg finne på noe annet.

– Livet skal leves forlengs og forstås baklengs, sier Laila Stange. – Jeg ser at en rød tråd i min karriere er at ting må være litt vanskelig for at det skal være morsomt. Hver gang noe begynner å bli lett, blir det kjedelig. Da må jeg finne på noe annet.

Sånn har det alltid vært for Laila.

Mange vil kjenne Laila Stange som individuell coach, workshop-leder og fasilitator. I norsk coaching-miljø er hun en «grand old lady», selv om hun langt fra er «grand» i bokstavelig forstand, og heller ikke «old» annet enn i år.

Opprøreren

Den vevre, slanke kvinnen med stramt oppsatt grånende hår, sterk vilje og en omsorgsfull, men streng energi, skaper assosiasjoner til en skolefrøken fra en svunnen tid, en tid hvor barn var barn, og Bakkebygrenda, Pippi og Ronja Røverdatter var det skumleste man så på TV.

– Jeg er litt Pippi selv, sier Laila. – Når hun sier «det har jeg aldri prøvd før, så det skal jeg nok klare», kjenner jeg meg igjen.

Mens Neil Armstrong gikk på månen og studenter raserte Paris gikk Laila sine siste skoledager i et miljø litt fjernt fra alt som skjedde ute i verden. Hun vokste opp i Holmenkollen. Der var verdensbegivenheter noe man ikke hang seg så veldig opp i, så lenge plenen var striglet, bilen nyvasket, middagen på bordet når far kom hjem, og barna ikke avbrøt de voksne.

Det ble for lett for Laila.

Hun immatrikulerte seg ved universitet.

– Til da hadde studentopprøret og krigen i Vietnam bare vært en lett bris. Det som stod i hodet mitt var å vinne NM i alpin, gjøre det bra på skolen og være best på fest. Men da jeg kom på Blindern i ’69 var det som å legge seg i en varm seng og våkne opp i et isbad, forteller hun.

Opprøreren våknet for alvor i henne. 70-tallet ble et tiår fullt av opprop, bannere, appeller og demonstrasjonstog. I sitt gamle miljø ble hun snart kjent som hun som var blitt «raddis» og «rødstrømpe».

Ryktet tok seg ikke opp da hun etter studiene tok seg jobb som lærer på en videregående skole.

I Groruddalen!

Men Laila trivdes som lærer.

– Til min store overraskelse var jeg veldig tålmodig med elevene. Det er ikke et trekk folk ville knyttet til meg. Jeg likte det godt.

Til det ble for lett.

Etter det første året fikk hun et klapp på skulderen av en eldre kollega.

«Nå, Laila, nå kan du hvile på laurbærene. Du kan bare snu bunken og gjøre det samme som du gjorde i fjor en gang til.»

Unge Laila syntes det hørtes lurt ut, så hun prøvde.

Men det funket ikke.

– Jeg skjønte fort at sånn kan jeg ikke jobbe. Det ble kjedelig, og jeg var ikke på mitt beste.

Forlagsjefen

Hun sluttet som lærer og ble redaktør i Universitetsforlaget.

– Jeg gikk fra å være stjerna på Linderud til den mest uvitende av alle. Det var vanskelig, spennende og utviklende.

Men hun lærte fort, og hadde en lang karriere i en rekke lederjobber i forlagsbransjen. Mot slutten av forlagstiden tok hun et skritt til siden, og ble HR-direktør.

— Mange syntes det var rart at jeg ønsket å gå fra linje til stab. Men som forlagssjef i Tano oppdaget jeg hvor viktig det er å ha en HR-strategi. Vi utga mange sentrale fagbøker innen HR og hadde mange tunge forfattere i våre rekker. Det var inspirerende. Jeg foreslo for Aschehoug at de skulle systematisere arbeidet med intern læring og lederutvikling og intern coaching og systematisering av HR-arbeidet, sier Laila.

Og serven fra Laila ble fort returnert. Hun fikk rollen som forlagets første direktør for organisasjon og personal.

I 2000 feiret Laila sine første femti år på jorden. Det markerte hun ved å ta på seg noen nye utfordringer. Hun ville lære gestaltterapi, og begynte på en krevende utdanning ved siden av jobben.

Denne gangen var det ikke for lett.

Men det var feil likevel.

– Jeg er ingen terapeut, konkluderte Laila. – Jeg er først og fremst en pedagog.

Coach Laila

Hun meldte seg på et coach-kurs i stedet, og var snart sertifisert CTI-coach. Et av kursene ble ledet av en amerikansk kvinne, noen få år eldre enn Laila.

— Elaine het hun, og Elaine fortalte om sin karriere og sitt valg. Hun hadde vært leder i mange år, men ønsket noe annet. Da hun fortalte om hvordan hun tok spranget fra en trygg jobb, traff det meg rett i solar plexus.

— Det tok flere år før jeg endelig bestemte meg for å si opp min egen trygge jobb i Aschehoug og satse for meg selv med eget konsulentselskap med lederutvikling, coaching og HR-rådgivning. Siden den gang har jeg ikke sett meg tilbake. Det har vært høye topper og dype daler – motgang og skuffelser og seire og gjennombrudd. Noen ganger ensomt, ofte hektisk, men aldri en kjedelig dag. Og veldig meningsfullt.

– Du hoppet av en topplederkarriere som 55-åring. Er du litt gal?

– Det ble for lett, smiler Laila. – Nei, jeg vet ikke. Det et mønster i mitt liv, dette. Kanskje det er genetisk? Min farfar var en uredd grunder med stort pågangsmot. Jeg har en lillesøster som tok doktorgrad i en alder av 52. Jeg hadde nok selv tatt en doktorgrad om det ikke var for tre barn og to skilsmisser.

– Men nå er det vel slutt på å jakte på nye utfordringer?

– Ja, det kan du tro! Denne uka har jeg gjort noe annet jeg aldri har prøvd før. Jeg har arrangert en workshop og et sertifiseringskurs med Daniel Offman, som står bak «Kjernekvadranten», min favorittledermodell for tiden.

– Og utover det er jeg nå inne i en fase hvor jeg vurderer hva som skal være den neste etappen i karrieren min. Da spør jeg meg: «Hva er det vanskeligste jeg kan gjøre nå — innenfor et tema som trenger en sånn som meg?»

Da email kom

– Du har vært aktiv i arbeidslivet lenge. Hvordan har arbeidslivet endret seg fra 70-tallet til nå? Er det blitt hardere?

– Nei. Det er mye av det samme, på godt og vondt, men i et høyere tempo. Jeg husker da email kom. Da jeg var i Bokklubben i 92 hadde vi en veldig diskusjon om hvilken effekt dette ville ha på oss. I dag er det en selvfølge. Men at arbeidslivet skal ha blitt så mye hardere har jeg aldri skjønt noe av.

— I noen miljøer, spesielt forskning og akademia, er det blitt større konkurranse og mindre samarbeid. Men utover det har lite endret seg. Nesten deprimerende lite. Jeg er forundret over at alt vi har lært om ledelse og samspill har så liten effekt på hvordan vi leder og samspiller. Etter 12 år som konsulent må jeg fremdeles hjelpe ledere til å oppdage de mest banale innsikter.

Rådgiveren Laila

— Hvordan vil du beskrive din arbeidsdag?

— I dag er jeg først og fremst rådgiver for ledere i små og store virksomheter på alt som hører inn under HR-faget: Lederutvikling, omstillinger, arbeidsrett, rekruttering ledere, kartlegging arbeidsmiljø og vanskelige personalsaker. Jeg ser at jeg har spesiell pågang fra kvinnelige ledere som ønsker coaching. Jeg er dessuten sertifisert instruktør og også ansvarlig i Norge for utdanning av instruktører i verktøyet Kjernekvadranten som jeg opplever stor interesse for.

— Hva er det beste ved jobben din?

— Det er definitivt opplevelsen av å være fri. I tillegg kommer spenningen ved at det er så mye som er usikkert og utfordrende. Jeg liker det veldig godt.

Lille My

– Jeg sier som Lille My i Mummidalen: «Allting er høyst usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.» Og det er tilfredsstillende å oppleve at det jeg bidrar med har en positiv effekt som betyr en forskjell i kundenes liv.

— Hva liker du minst?

— Jeg må noen ganger ta meg litt sammen for å gjøre nødvendig «kontorarbeid». Og jeg blir av og til frustrert når ledere og kunder velger å fortsette ufortrødent videre i sine gamle og ofte uhensiktsmessige spor og unnlate å følge opp det vi er blitt enige om overfor sine medarbeidere. Det synes jeg er irriterende og pinlig. Det er vel noe av omkostningen ved å være konsulent og ikke sjef selv.

Seniorpolitikk

— Hva er dine og din virksomhets største HR-utfordringer akkurat nå?

— Å finne en god «seniorpolitikk» for firmaets eneste ansatte, nemlig Laila, smiler hun. – Jeg har ikke rukket å ha en ordentlig utviklingssamtale med Laila i det siste, så det står høyt på prioriteringslisten. Når jeg gjør det, skal jeg minne henne på det vi snakket om sist. «Du skal ikke la innkurven styre livet ditt.»

— Hvorfor er HR viktig?

— HR er viktig, og det er nødvendig å skille mellom det som handler om «skulle bare mangle»-ting ved HRs oppgaver som er like viktig som andre stabsfunksjoner i moderne organisasjoner, og den merverdien godt HR-arbeid kan bidra med.

— Hva er dine tre beste råd til de som vurderer en karriére i HR i dag?

• Du må takle, like og respektere mennesker når de er på sitt verste.
• Du må ikke gå i fella og bli en «Mor Teresa» som hjelper linjelederne med mye av det de egentlig skal gjøre selv.
• Du må tåle at HR inneholder masse rutinearbeid og mange gjentatte prosesser som ruller og går.

— Hvem vil du gjerne lese om i en senere HR-profil?

— Torbjørn Buer, direktør i Juristenes utdanningssenter.

– Det er notert.

Les: Torbjørn Buer – Å se seg selv utenfra og andre innenfra